Langt tall tenker du kanskje. Eller kanskje du tenker at det er et juksetall, at det sikkert bare skal handle om årstall. At det ikke skal handle om tallet ett tusen, nihundre og nittåtte - men om året 1998. Det året det var så bratt.  

Det skal handle om Fornebu flyplass. Tenk. Den så du ikke komme nei. Hah!

Sånn så det altså ut for femten år siden. Dengang man kunne ta 31 bussen fra Tonsenhagen gjennom sentrum og ut til flypassen. Dengang ingen av beboerne på Oksenøyen trengte vekkerklokke. Dengang Oslo hadde en sentrumsnær flyplass. Dengang ikke alle i Norge dro på sydenferie fire ganger i året. Dengang vi fortsatt spiste kjøttkaker i detta landet.   

Og sånn ser det ut nå. Her løper jeg ofte langturene mine. Sommer som vinter. Idyllisk, mye bilfritt, mye på sti og grusvei. Det er også veldig fint å ta med ungene ut hit, for å sykle på de mange bilfrie veiene eller for å være på stranda.  

Ganske surrealistisk å løpe på de fine stiene - så landlig, fredlig og grønt. Bare en drøy kilometer unna Lysakerasfalten. Bare femten år etter at flymaskinene preget området både med lyd og lange, brede asfaltstriper.

Samtidig er det noen kule bygg der ute også - som feks Statoils. 

Og den orange som skiller seg skikkelig ut, litt usikker hvem sin det er - om det er IT- Fornebu.  Kul er den uansett. Jeg blir glad av å se den på løpeturen!

Kunne selvsagt sagt utrolig mye mer om tallet 1998. Som at jeg skrev hovedoppgaven min hos DNV på Høvik, og stod i spranget mellom utdanning og yrkesliv. At det var like før selve voksenlivet skulle åpenbare seg i all sin prakt.  Men, det skal jeg ikke skrive noe som helst om. Jeg ville egentlig bare fortelle om hvor flott det er ute på Fornebu!