Maratonblues, er det et passende uttrykk for den sinnsstemning man kommer i etter et maraton? Uavhengig av om man gjorde en fantastisk, passe eller elendig maraton? Eller er det forskjell? Etter en knallbra maraton der man når målet sitt eller kanskje også overrasker seg selv positivt - da svever man liksom på en sky en stund. Men etter en tid med rosenrøde skyer, daler man sakte ned til bluesen. Hva nå? Medaljen henger der, resultatlistene vitner om fullført og marathon photos mailen popper inn.

Litt som etter en stor og viktig eksamen. Lufta er ut av ballongen og målet man jobbet så hardt, målrettet og lenge for er borte. Uavhengig av om man nådde alle delene av målet - fordi målet likevel er tilbakelagt og ikke lenger står foran en som en tikkende bombe.  

Jeg syns det er litt sånn. Og at tomheten ved at målet ikke lenger er foran men bak, gjør at det er maratonblues for meg.  Og den aller beste kuren mot bluesen er selvsagt å sette opp nye mål. Enten hardere enn de forrige, eller eksakt de samme. Det er selvsagt også en mulighet å senke de, men jeg skal i alle fall ha feila på målet mer enn en gang før jeg firer! Det går visstnok an å bare gi opp hele greia også. Ikke at jeg anbefaler det som kur mot gruff eller blues.

Så jeg har kommet fram til at jeg ikke vil gå ut av 2014 uten et nytt forsøk på maraton. Jeg har mange av målene mine for 2014 som "ikke nådd" og maraton er et av de som jeg vurderer som minst hårete og mest oppnåelige  - selv om selve distansen i seg selv er temmelig hårete. Det var flere ting som gikk mindre bra på søndag og forut, men jeg har kommet meg i angrep og analysert ferdig på hvor det gikk galt. Søndagens løp har sunket inn på en måte. Og jeg er ikke like skuffet lenger over innsatsen, for i tillegg til minusene er det plusser. Diagnosen på feilskjæret oppsummerer jeg slik:

• For mye folk, jeg stod alt for langt bak i feltet. Kostbar reise frem til det det var mer plass.
• Jeg tror noen av km mellom 20 og 35 ble for raske, og for harde for beina på en så lang konkurranse.
• For korte og for få langturer i forkant,  jeg trenger mye mengde.
• For lite overskudd siste uken. Totalbelastningen rår jeg ikke alltid 100% over.

Plussene kan oppsummeres slik

• Bra gjennomført på en dårlig dag, jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke mistet motet når starten gikk så på tverke. Det hadde vært utrolig enkelt, men likefullt så feil
• Jeg takla at klokka bare viste tull og at den sågar hoppa ut og stoppet helt (Alle vet at km uten gpx fil ikke egentlig teller)
• Jeg fokuserte på teknikk og flyt, og syns selv jeg løp lett. da jeg var ferdig med slalåmløpinga og før låra streika. (Det er ganske dårlig gjort at alle bildene av meg er etter 35 km...)
• Jeg kjempet meg gjennom de siste og lange 7 km med så vonde lår at jeg fortsatt har problemer med å gå. 
• Jeg holdt jevn og god fart gjennom hele løpet, selv da jeg hadde det vondt og følte alt stod stille. Avslutninga ser knallsterk ut på figuren under.
• Tiden er god nok for en topp 10% i klassen og er også bra (25% kanskje) for hele startfeltet på 30 tusen maratonløpere. Kan ikke henge for mye med geipen da!

Jeg vil derfor gjerne prøve meg i løpet av noen uker i et lite maraton der jeg får løpe mitt eget løp. Det krever riktignok også noe, siden det ikke blir stort med liv og leven på slike. Jeg tror at å få legge opp løpet selv veier opp for det, men jeg vet ikke for jeg har bare løpt store før. Det blir uansett en nyttig erfaring, kanskje må jeg konkludere med at jeg i alle fall ikke kan løpe en maraton uten folkeliv. Den som prøver kan feile, eller lykkes.

Jeg tror at søndagens maraton er perfekt som siste langtur. Jeg trenger mer km i beina, og det har jeg defenitivt nå. Lårmusklene mine har skjønt at de må bygge seg enda litt sterkere, og med en ny maraton skal de få vise seg frem igjen.

Om knappe tre uker er det Jessheim vintermaraton, og der hadde jeg egentlig tenkt å løpe en halvmaraton. For heller ikke her har jeg levert varene i år. Close, men no sigar. Halvmaratontiden min (1:39) er imidlertid "sterkere" enn maratonmålet. Men fire runder på Jessheim uten et eneste heiarop blir selvsagt ingen dans på roser det heller:-) Jeg er ikke påmeldt ennå, jeg må se an både bein og vær - men tror og håper jeg gir meg selv en sjanse til. Konkurranser er uansett moro, jeg lengter på ingen måte etter sesongpausen. Jeg frykter den:-)

Vinner av gjett tiden konkuransen ble igjen sjefsgjetter Hege. Hun var den minst optimistiske av de som gjettet, og siden hun allerede hadde en premie til gode fra forrige konkurranse dro jeg til med tre gels, en rødbetbar og et belte for å ha det med seg på løpings. Grattis Hege, jeg skulle gjerne sett jeg løp nærmere tipset ditt på 3:37:46. Kanskje det går på Jessheim. Den som lever får se. Og hvis du sitter her og leser og tenker at jeg kan godt stille og dra deg inn til sub 3:40 Siri, ja så er det bare å gi lyd. Kanskje det vanker en belønning til deg også!