Bodil tipsa meg om flere fine bilder fra Oslos Bratteste (fra SportPictureNordic). Se på disse da, jeg smiler fra øre til øre - selv om jeg holder på å dø på meg opp bakkene. Det er sant som det sies over there: Smiling is optional, finishing is not! (Så kan man selvsagt diskutere om det der er et smil eller et grin, men det tar vi en annen gang, neida - bare kjør debatt)

Rett etter mål stuper man selvsagt i bakken. Noe annet er helt uhørt. I år, på Oslos Bratteste, måtte jeg lempes vekk og unna mållinja så de andre skulle få plass.  Hvor lenge man ligger der og gisper etter luft avhenger av hvor lenge en har gått tom for luft og bare løper på selve gleden ved å løpe/slite. Jeg får meg altså ikke til å skjemmes over dette. Not at all. Heter ikke all in for ingenting heller. Er det tomt, så er det tomt.  Litt sånn shop till u drop, uten shoppinga da.

Kommer mer moro her snart.  Æresord! Har løpt og trent i høstferien også - over all forventning.

Betal løpegjelda di for september mens du venter, hvis du ikke er alt for selvopptatt da:-)