Spesielt når jeg legger til at en vanlig treningsuke for meg ligger på mellom fem og seks mil, og ikke sju. Men jeg hadde altså joina en challenge på Strava: "Bring back the boom", som gikk ut på å løpe 7 mil. Jeg hadde vel ikke lest så skrekkelig nøye hva det gikk ut på, for jeg hadde ikke fått med meg at det var 7 mil i den uka som begynte dagen etter vintermaraton. Jeg hadde vel strengt tatt heller ikke fått med meg at det bare var over en uke, de fleste Strava challengene jeg har vært med på går over en måned. Men details altså! (Hvis du vil lese mer om selve challengen klikker du på lenka over, det handler om løpeboomen som startet på 1970-tallet og storheter som vår egen Grete Waitz nevnes som en av de fire store pionerene).

Så, da løpebeina var fine allerede mandag, tok jeg meg en tur ut på kvelden med løpegruppa her oppe. Kortintervaller på banen var neppe optimalt for maratonbeina, men jeg gjorde min egen vri med mindre fart på intervallene og mer fart i pausene  - altså relativt til de andre og relativt til hvordan intervaller og pauser egentlig skal løpes. Jeg kalte etterpå økta for fartslek, i mangel av et bedre navn. Tirsdag tok jeg treningsfri, fordi jeg merket at beina ble betydelig tyngre igjen etter mandagsøkta (suprise!!) og jeg hadde avtalt løping i marka med Synne på onsdagen. Da tok vi turen til Ullevålseter og vi hadde en skravlete og hyggelig tur. Beina kjentes da helt fine igjen, men noe tempo var det selvsagt ikke å skrive hjem om, noe som var helt i tråd med planen. Torsdagen tok jeg en tur til Storo for å kjøpe gardiner, fordi beina tross alt er den enkleste og raskeste måten å komme seg frem på. Fortsatt lette og fine bein, og nå gikk det vel litt fortere også. Nå stod jeg med ca 35 km og innså at jeg faktisk kunne greie 70 - det var jo tross alt ennå 3 dager igjen og helga er da jeg samler mest kilometer. Så da gikk jeg for to økter på fredagen, egentlig litt tilfeldig, men jeg har en intensjon om å få inn en morgenøkt på en av hverdagene når jeg starter opp ny sesong. Det gleder jeg meg til å få til, for bedre start på dagen finnes ikke!

Da hadde jeg altså plutselig 55 km før helgelangturen. Denne helga var det imidlertid litt knotete å få til langturen, pga diverse sosiale krumspring. Så jeg kom meg ikke ut før kvart over åtte på søndagskvelden. Jeg hade nok ikke kommet meg ut hvis det ikke var for disse sju mila som skulle sankes -  jeg innrømmer det. Så, aldri så galt at det ikke er godt for noe! 15 km i mørket, i regnet, det var ikke videre lystig altså - men jeg fikk klokka inn 15 km med diverse omveier og kreative løsninger. Men da jeg kom hjem og lastet opp økta, så jeg til min store fortvilelse at jeg manglet 100 fuckings meter for å få 70 km og godkjent challenge. Så, da måtte jeg ut igjen å løpe da! Hvor langt ned kan man faktisk synke??

Men ikke fortell meg at DU ikke lar deg rive med av en god gammeldags utfordring? Eller er det bare meg som er tøysete nok til å gå ut igjen for å få de siste hundre?

Egentlig har jeg kost meg på alle disse 70 km, ja kanskje ikke alle de femten siste da! Men det å løpe i rolig tempo og ikke ha dårlig samvittighet for å ikke trene i de hardeste sonene - det har vært helt greit. Jeg liker best skravletempo, så jeg tror jeg skal løpe flere maraton slik at jeg får flere slike fine treningsuker uten mas og pes. Og forhåpentligvis kommer det ikke flere slike masete 7 mils utfordringer!

Nå syns faktisk polar det er greit jeg løper litt igjen også:-) Ironisk nok, for nå er det vel sesongpause i et kvarter.

Det er forøvrig et berettiget spørsmål du har lov å komme med nå. "Tok du deg egentlig nok ut på maraton sist søndag Siri??"