Det kom litt brått på i år, løp jo halv i Drammen på mandag og da var det jo påske - og så plutselig ble det Sentrumsløpet samme uke. Utrolig at sånt går an. 

Vi driver med litt sånn flytteting for tiden, en familie på fire skal ut av rekkehus og inn i et annet. Distansen er ikke lang, men når to av fire er av arten motvind så tar det litt tid og krefter. Det er veldig viktig å holde fokus på målet, og ta en og en oppgave. Dersom man forsøker å få et overblikk, bukker man under. Tunnelsyn heter det. Og det er troligvis også årsaken til at jeg ikke visste at det var Sentrumsløpet denne uka. I tillegg skulle vi ha besøk av en liten Trønderbataljon og det skulle være dåps/navnefest i familien. Ja, og litt flytting da. Egentlig nok om det - dette har jo ingenting med løpet å gjøre. Sorry. Mangler fokus. Og det mangla jeg vel egentlig i løpet også. Så, kanskje har det noe med løpet å gjøre likevel.

3-4 timer før start lå jeg på stuegulvet hjemme og lekte med minstejenta. Guttungen spilte et meningsløst wii-spill og mannen kjørte skytteltrafikk mellom våre for tiden to bosteder. Da jeg skulle reise meg opp fra gulvet sa det bare AU i hele kroppen. Bekkenet låste seg fullstendig og jeg kunne ikke bevege meg. Kjempelurt å ligge på gulvet alene med to barn og ikke kunne røre seg. Ungene er små nok til å syns en slik situasjon er en direkte invitasjon til å hoppe og danse på mor, så jeg måtte lage minimalt nummer ut av min midlertidige invaliditet. Jeg måtte opp fra gulvet for egen maskin, passe sakte og passe fort. Bitte små bevegelser mot oppreist posisjon var løsningen. Kroppen skrek for hver grad jeg kreket meg opp, og jeg følte meg som innelåst i en trang rustning. Men, jeg kom meg etter hvert opp i knestående og deretter helt opp. Og etter hvert slapp det taket og smerten forsvant. Utrolig så lærerikt og skjellesettende en slik opplevelse er. Og så glad man blir etterpå når man igjen kan bruke kroppen normalt. Det er mulig jeg burde gjøre mer (les: begynne med) bevegelighetstrening. Det er selvsagt ingen grunn til å trekke forhastede og dårlige slutninger, så det skal jeg ikke gjøre. Men, jeg utelukker i alle fall ikke at det fins en kobling og mulig årsakssammenheng der. Sentrumsløpet blir jo rein bonus etter en sånn smell.

Så, jeg stod på startstreken og ante ikke hva jeg kunne fovente av beina. Ville de løpe i det hele tatt? Da pulje to seig avgårde følte jeg at jeg bevegde meg med elefantens grasiøse bevegelser, og da Slottsbakken kom var det som hele Sahara flyttet inn i munnen min og ørene ble fylt av taktfaste løpesteg fra de rundt meg. Jeg hater Slottsbakken. Jeg hater at Sentrumsløpet har den drittbakken den første kilometeren. Jeg hater at det er umulig å få en fin åpning med den møkkabakken.  

Etter bakken seig jeg videre. Jeg var superhappy over å se at jeg ikke hadde brukt mer enn fem minutt på den første kilometeren. Etter den første kilometerne på ca 4:50 gikk de neste på ca 4:30 - men noe særlig raskere var ikke beina mine i stand til å forflytte seg. Gikk ned mot 4 blank i nedoverbakkene - men de var det jammen få av i årets løp. Da jeg trodde bakkene var unnagjort, kom det en møkkabakke i parken. Jeg var ikke forberedt på den, jeg var mentalt ferdig med motbakker da jeg løp langs trikkeskinnene i Kirkeveien.  Hvem er det som legger den løypa? Elsker de motbakker på løs grus eller?

Veldig hyggelig med litt hjelp fra venner rundt i løypa, det gir en boost. Ogå så får man noen bilder etterpå da:-) Hege stod på toppen av bakken på vei ut av parken og opp til Frogner. Den er bratt men kort - og jeg var forberedt på den. Tar alltid masse folk i den. Hun folkehjelpsdama kom liksom løpende mot meg, og jeg tenkte: "Har jeg blod noe sted? Ser det ut som jeg holder på å dø? Puh, hun var ikke ute etter meg".

Så kom endelig asfalten tilbake og løpet var snart halvløpt - på tide å spa på, ikke mer å spare på nå. Men, det var ærlig talt ikke noe særlig respons. Forsøkte å henge på Ingunn M da hun seig forbi opp Bygdøy allé, og selv om jeg lenge så henne ikke så langt foran, så dro hun sakte fra meg. Ved lapsetorvet stod Heming og knipsa for kondis, så da måtte jeg selvsagt vinke - og ved Stortinget stod Torill og skreik "heia Siri" - så da måtte jeg også smile og vinke. Og på Karl Johan, noen hundre meter før mål stod Mari og skreik. Men da knurra jeg tilbake. Jeg hater oppløpet på Sentrumsløpet. Brostein og alt for lang sikt. Jeg er aldri trygg på den siste halve kilometeren av dette løpet. Målseilet står på ulikt sted hvert år, og det er alltid flere lureseil før det befriende målseilet er der. I år var det kortere oppløp, og jeg løp forbi folk. Det pleier ikke å skje, jeg hadde faktisk mer igjen. Normalt ligger jeg i brosteinen og gisper i flere minutt etter denne løypa. I år var jeg visst ikke i kjellern likevel - med ny Sentrumsløpspers: 45:15. Det betyr at det er mer å hente og løpsformen er bra; en lettere løype, litt færre varmegrader og/eller litt mer dagen enn denne dagen så blir det lav 44. Banna bein.

To perser på en uke - det er vel ganske bra. (Tok beet it før begge disse løpene - tør ikke annet enn å helle nedpå denne guffa resten av sesongen nå)

Tror dette blir en fin sesong. Må bare flytte først. Så er det Holmenkollstafetten og Fornebuløpet (håper jeg).

Ellers er jeg fornøyd med at jeg ble tredje beste Siri av i alt 39 Sirier. Pallplass altså!! Spent på hva premien er. 23 plass i klassen med 587 er også ganske bra:-) Jo, så slo jeg krompen med nesten fem minutt. Så mye for det blåe blodet liksom!