Det har blitt lite løping de siste månedene. Noen gode uker, men aller mest uker med for få løpekm. Mye skyldes sykdom, noe skyldes førjulsmas og noe skyldes vondt i viljen eller perfekte skiforhold. Ikke at de to sistnevnte på noen måte skal sidestilles. For all del. I forrige uke løp jeg i underkant av en mil, og gikk i overkant av fire mil på ski.  Siden jeg på langt nær har samme intensitet og fart på skiene som på løpeskoene, ble det en rolig og bedagelig treningsuke. På denne tiden av året lar jeg meg stresse veldig lite av det. 

Så da vi skulle ha samling med jobben på Fornebu i dag tenkte jeg å få noe positivt ut av den lengre reiseveien. Hva er vitsen med å bruke 30-40 min på å kjøre buss, når jeg kan bruke en ekstra halvtime og får en skikkelig løpetur ut av det? Som tenkt så gjort. Og hvorfor ikke løpe hjem igjen også? Kjempegod idé å doble forrige ukes innsats på en tirsdag.  Som tenkt, så gjort. Halvveis på hjemveien var det seriøst tomt for krefter. Og tiden til barnehagens stengetid rykket stadig nærmere, mens jeg mer eller mindre stod stille. Sekken var vond og tung,  glidelåsen åpnet seg flere ganger og truet med å legge igjen mine spor. Kanskje skulle jeg bare latt et skje, sekken var jo for tung. Kanskje jeg bare skulle kastet den i grøfta et sted? Piggskoene dundret mot asfalten, jeg burde definitivt vite at Ring 3 ikke er piggskovei. Var det noen som sa balsam for sjelen? Tror ikke det nei. 

Men det var fint å være på Fornebu igjen! Og 22.8 km på en tirsdag er jo slett ikke verst. Og i morgen blir det visstnok jern. Hvis Gud og Allah vil. Og dansken.