har ikke tenkt å komme tilbake med det første. Det var ikke engang hyggelig å se deg.

Siden 2007 har totalbelastningen økt gradvis, fra 2010 gikk jeg opp tre nivå - deretter økte alt eksponensielt fra 2011 før det eksploderte i en big bang sommeren 2014. Høydepunktene på totalbelastningsskalaen var helt klart perioden da jeg begynte å jobbe igjen etter siste permisjon. Ungen var 6 mnd, halvparten av avdelingen jeg ledet hadde sagt opp og det var bare å brette opp ermene på dagen, ettermiddagen og kvelden, og stikke ut puppen på natta. Jeg fatter i dag ikke hvordan vi kom oss gjennom den perioden uten store feilleveranser. og jeg skjønner i ale fall ikke hvor jeg tok kreftene fra. Et nytt høydepunkt kom i vår da vi solgte og kjøpte hus, og ikke minst flyttet. Jeg snøvlet og greide ikke huske noenting lenger enn i høyst to sekunder. Så hvor lenge kan man holde på med slikt? Sikkert individuelt, for mitt vedkommende til ca sensommeren/tidlig høsten 2014.  Omtrent 7 år altså, med litt varierende grad av høy totalbelastning.

Det var helt ulogisk

Jeg greide ikke å legge sammen to og to, slik at det ble fire. Hvordan kunne jeg være så sykt sliten nå, når alt endelig ordnet seg og alt bare ble bedre og bedre. Små brikker falt på plass i hverdagslogistikken, på jobben, huset og med trening - slik at alt faktisk ble bittelitt bedre. For hver brikke som falt på plass, som f.eks barnehageplass for minstejenta og overføringer av oppgaver på jobb, dessto mer sliten og demotivert ble jeg. Jeg sleit rett og slett med å stå opp om morran. Jeg sleit med å holde kroppen oppreist etter jobb. Jeg følte meg tom, utbrukt, uttygd og utspytta. Ble syk på nytt og på nytt, rakk en trening eller to før jeg igjen gikk ned for telling. Jeg var hissig, utålmodig, urimelig og det som verre er. Hvis du lurer på hvor lang lunta mi var er spørsmålet feil stilt. Jeg hadde jo ingen lunte, det sa bare bang umiddelbart. Var jeg deprimert? Utbrent? Blitt hypokonder? Klar for evig hvile?

Redningen

Jeg begynte etter hvert å fortelle om det. Etter å ha analysert situasjon selv fra A til Å, og tilbake igjen ett par millioner ganger, uten noe særlig fremskritt. Å fortelle andre om det var grusomt. Helt jævlig. Hver gang. Det ble ikke lettere for hver gang, men vanskeligere. Trolig fordi jeg for hver gang kommer nærmere kjernen av problemet. Ikke bare var det vanskelig å finne ordene, men like mye vanskelig fordi det da ble mer virkelig og jeg følte at jeg på et vis datt ennå lenger ned i elendigheten. Likevel var det redningen. For ikke bare fikk jeg gode råd og mye støtte på veien når jeg delte med andre, jeg fikk jo også økt erkjennelse selv i problemet. Jeg forstod plutselig mer og mer om hvorfor og hvordan, og selv uten at jeg egentlig fant en løsning - så løste mye seg opp. Gradvis. Ikke sånn å forstå at problemene kunne snakkes bort, nei mer som at de ble ufarliggjort. Underveis hadde jeg mange diagnoser på meg selv, og de var sjeldent lystige. Kanskje derfor jeg først kan skrive om det her på 5-over nå og ikke mens det stod på som verst. Man blir vel sjeldnet lystig og oppstemt av depressive selvdiagnoser? Når jeg nå endelig skjønte problemet, var det en stor lettelse. 

Diagnosen

Jeg er ganske sikker på at jeg "bare" har kjørt for hardt, og at jeg fikk den typiske reaksjonen man får ved eksamensslutt og ferier. Når deadline er nådd og du har greid det du har jobbet knallhardt mot, så slipper du deg ned og kroppen slapper av og ber om en timeout.  Man blir syk i hver eneste ferie, og man føler seg på ingen måte klar for ny hverdag igjen etter ferien, selv ikke etter en lang en. For man har ikke fått hvilt selv om det har vært ferie. Ettersom arbeidstiden her frem til "måloppnåelse" har vært en gode del lenger enn f.eks fram til eksamen, så antar jeg at nedturen ble tilsvarende lang og hard. Når jeg ser det nå - skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne greie å ikke skjønne det. Det er jo en klassiker! Problemet var vel at det hadde vært en million deadlines på veien, og det er ingen konkret eksamen å kvittere ut. 

På vei opp

Jeg er definitivt på vei opp av dvalen nå. Hvor langt opp i bakken jeg har kommet, eller hvor mange bakker og evt dumper jeg skal gjennom før jeg når toppen, det vet jeg ikke. Men jeg kjenner at det er mye, mye lettere nå.

Energien har kommet tilbake, og livet kjennes både lettere og bedre. Uten at jeg egentlig har gjort noe stort tiltak, men mange små. Kanskje er det faktisk sånn at mange bekker små gjør en stor å? 

Jeg har fått jernsprøyte og jeg har begynt å ta gerimax som skal gi ytterligere energi. Jeg har fått en vane på å lage smoothie på kveldene, og har blitt flinkere til å spise salat og mer riktig mat. Jeg trener fast morgen og kveld noen enkle styrkeøvelser som virkelig har hjulpet meg. Både fordi jeg har fått trent litt selv om jeg ikke har kunnet løpe ute, men også fordi jeg kjenner at jeg har blitt sterkere i kroppen. Jeg føler meg ikke lenger så vissen, svak og ubrukelig. Jeg kan kjenne meg glad, sterk og positiv!

Vinterferie i tillegg nå er ren bonus. Eller treningsleir om du vil. Vi er i Trøndelag hos familien min, og nyter late dager og daglig doser trening. Det blåser friskt, sola skinner og vi har barnevakter:-) I går løp jeg langtur for første gang på så lenge at jeg har mistet tellinga. Det var bare nydelig. Maratonpod på øret, jeg hørte om Evy Palm og ble inspirert og glad. Øynene hvilte på det ene vakre vinterlandskapet etter det andre. Godt å være på gamle tomter. Løp kilometer på kilometer som jeg har svettet i før, ganske mange ganger. Gode minner om andre tider, den gang det var seriøst

Så, jeg ser lyst på det nå. Jeg gleder meg over å ha kommet i gang med treningen, nyter å løpe ute - og det virker faktisk ikke som formen har "tapt" seg noe særlig heller.  Jeg gleder meg til å plotte inn løpskonkurransene i 2015, og jeg gleder meg til å få intervallene inn i treningen igjen.

Og snart kommer våren, det tror jeg i alle fall! Når bare vinden har roet seg ned noen hakk!