Jeg skal ikke skryte på meg mange intervalløkter det siste halvåret, men denne uka har vært helt tipp, topp, tommeln opp! Og det skyldes Sentrumsløpetangst. Plutselig føltes nemlig Sentrumsløpet fryktelig nært. 

Så da tok jeg grep. Jeg kunne selvsagt gravd meg ned også. Om en uke finner jeg ut om det kanskje hadde vært lurere. Det jeg gjorde var å sette intervallene på treningsprogrammet. Ikke at jeg egentlig har et treningsprogram. Det skulle jo tatt seg ut. Men jeg har et veiledende treningsprogram som eksisterer et sted i hodet mitt, og som justeres fortløpende etter forholdene på jobb og hjemme. Vær og føreforhold eksisterer ikke.

Kortintervaller: På mandag trente jeg med løpegruppa her jeg bor, de løper litt kortere økter enn jeg liker - men det passet egentlig bra nå. 6 x 400 m, 200 m joggende pause. Det betyr fart. Det trenger jeg. Jeg fikk overtalt de til å legge på en ekstra intervall til slutt, så vi fikk 7 x 400, men strengt tatt ville jeg kjørt det dobbelte om det var jeg som la opp økta. Siden jeg ikke la opp økta, valgte jeg å se positivt på at jeg fikk trent på fart. Som jeg tross alt stinker på. Ikke at det gikk så imponerende fort - men det gikk i alle fall ganske fort til meg å være. 1:38-1:41-1:43-1:41-1:37-1:30-1:30. Det betyr at jeg lå i tempo 4:00-4:10 på de seks første, og ned på ca 3:45 på den siste. (Pausene var omtrent like lange i tid som intervallene).

"Vanlig" intervaller: Torsdag morgen dro jeg opp til banen på Sognsvann igjen for å kjøre tusenmetere alene. Planen var å kjøre seks stykk, under 4:30. Hvis jeg skal greie å løpe sub 45 på Sentrumsløpet må jeg liksom være i stand til å løpe seks av de under 4:30 på trening. Det er i alle fall min mening.  Jeg følte meg i ganske fin form, jeg liker veldig godt å trene på morgenen - men 4:30 tempo var hardt arbeid. 4:31 - 4:31 - 4:31 - 4:30 - 4:32 - 4:31 - 4:29 - den siste som en straff fordi jeg ikke hadde greid målet mitt. Burde egentlig ha løpt flere, men det hadde jeg ikke tid til. Veldig jevnt og bra, men det kostet mer enn jeg likte, og under 4:30 var "umulig". Mulig pausene ikke var korte/rolige nok, jeg løp 200 m rolig på ca 1:20 - men pulsen kom ikke skikkelig ned.

Langintervaller: I dag avtalte jeg med Siw-Mette å kjøre langintervaller. Jeg har trent ganske mye de siste to ukene, så jeg skal innrømme at denne økta gledet jeg meg ikke til i det hele tatt. Utrolig viktig å få selskap på slike "grue/kvie seg økter". Vi veide for og i mot mellom 2 x 3000 m, 3 x 2000 m og 3000-2000m-1000m - og landet rett før start på den første varianten. To intervaller føltes lettere mentalt. Jeg var veldig usikker på hvilken fart jeg skulle prøve meg på, usikker på hvor tunge beina var og usikker på hvor langt 3000 m var. Et sted mellom 4:45 og 5:00 føltes realistisk med tanke på torsdagens tusenmetere og fredagens løpebein. Men da vi satte igang gikk det bare så lett og greit, og de 7,5 rundene var over på et blunk. Og jeg kunne gjerne kjørt en tredje intervall, om jeg hadde hatt tid til det. Det er bare så snålt når en så hårete økt på papiret viser seg å bli barnemat i praksis. De to 3000m gikk på 14:06 og 13:43 - som tilsvarer ca 4:40 og 4:35 tempo. I pausen løp jeg rolig 1000 m - så det føltes nesten som å begynne fra start og ikke med intervall to etter pausen.

Tre intervaller på seks dager, i tillegg to rolige løpeøkter slik at jeg nå står med litt over 5 mil denne uka (etter forrige uke der jeg nesten løp 8 mil). Tre helt ulike intervaller, med helt ulik opplevelse. Det er fascinerende! Noen tror intervall er intervall, men det er så mye mer - så forsøk å variér mye - så blir du mindre lei. Gammelt jungelord.  

Hvor jeg står i forhold til Sentrumsløpet om en uke?

• Hakke peiling!
• Men føler meg i alle fall langt bedre forberedt etter en slik overdose med intervaller som jeg har hatt denne uka :-)

Neste uke blir det kanskje to tempoøkter med lavere kilometerantall og definivt mindre løpings totalt. Det er vanskelig nok det. Men først en rolig langtur i morgen!