Mange mener suksessoppskriften er å få mest mulig ut av sine sterke sider, og det er helt sikkert mye sant i det. Men ingen er sterkere enn sitt svakeste ledd heller. Så kan man sikkert diskutere seg blå på når det ene er riktigere enn det andre. Jeg heller til at svake sider som direkte påvirker det du jobber mot, må utbedres. Sterke sider som ikke er relevante kan du drite i å finpusse på. Ja, det var i alle fall min mening om saken. Eksempelvis om jeg vil bli dritgod på løkkeskrift, ja da spiller det vel fint liten rolle at jeg er en racer på touchmetoden (heter det egentlig det lenger nå i pc-alderen?). 

Selvsagt er det løpinga mi dette handler om. Hva ellers? Du trodde vel aldri jeg tenkte å bli god på løkkeskrift? For det er jeg faktisk ikke, men jeg kan ikke se et eneste behov for å bli god på det. Vel er det litt pinlig når jeg må skrive noe med penn og papir, men det er så sykt mange andre som også har driiit stygg/uleselig håndskrift. Og så er jeg jente, og dermed skriver jeg likevel tusen ganger bedre enn de verste mannfolka. Så nei, det skal ikke handle om løkkeskrift.

Jeg driver med kartlegging og eliminering av mine svake sider, men slapp av - det er kun de jeg anser relevante for løpinga jeg bryr meg om. Så sorry til alle som trodde jeg nå skulle jobbe med å bli hyggeligere, mer omgjengelig, penere, mindre stressa eller gudene vet hva dere har på meg. It´s sooo not going to happen vettu. Jeg skal løpe maraton under 3:40 - det er det eneste dette handler om. Og det skal jeg gjøre uten fysisk breakdown! (Psykisk breakdown er innafor)

Greia er at jeg har følt på en del verk i bekkenregion, noe jeg forsåvidt har tenkt er vel fortjent - siden jeg ikke gjør øvelser - og det burde man etter to fødsler og svangerskap og hele den pakka. Det har jeg i alle fall hørt. Av og til har foten sviktet under meg, særlig hvis jeg har belastet mye gjennom dagen med både løping, gåing og ståing. At foten svikter er i overkant ubehagelig, og kan minne litt om sånne varsellamper som blinker febrilsk før en maskin bryter sammen. Så begynte jeg å tenke på alderen min og forfallet som jeg står midt oppi, og som bare går fortere og fortere for hvert sekund som går. Drama rett fra virkelighet, jeg lover dere - på tro og ære. Da tenkte jeg at dette måtte stoppes! Disse varsellampene skal slutte å blinke! Ta tyren ved hornene og problemet med rota, og alt det der. Så jeg oppsøkte en manuellterapeut, som jeg visste nylig hadde utrettet mirakler. Intet mindre. Og såpass må det være. Mirakler altså. Det er det eneste jeg tror på. I alle fall nesten det eneste, for av og til tror jeg på mennesket også - men bare av og til altså. 

Manuelterapeuten fant at selve bekkenet var okei, kanskje ikke superdupert og som hos en tjueråring, men okei. Problemet mitt var muskler og muskelfester i setet, som visstnok var i overkant tighte og stressa. "Hvor ofte jeg tøyer?" Jeg forstod ikke spørsmålet. Jeg bruker all tilgjengelig treningstid til å trene (og ta bilder selvsagt, og starte GPS og style håret). Når jeg kommer inn fra trening er det tredje og fjerde verdenskrig her, så "mor skal ha ro og tid for å tøye" har liksom ikke vært en option. Men, nå blir det andre boller og nye takter, og koster og det som verre er. Banna bein!

Han satte først fire nåler i den ene skinka mi, og det kjente jeg temmelig mye til. Så skulle han ta den andre sida, og gudskjelov og huttemegtu har jeg bare to skinker.  For den første nål han satte i skinke nummer to formelig eksploderte inni der og ga meg assosiasjoner til fødsel. Iiiik! Au au au!! Den nåla måtte rett ut igjen, og jeg ser ikke frem til nye forsøk. Selv om det forsåvidt var veldig effektivt og fort gjort. 

Siden jeg fikk dommen og stikkene har jeg tøyd setet mer enn jeg tilsammen har gjort de siste 7 åra, og jeg har sågar brukt rulla mi på knutene. Det gjør nokså vondt. (Understatement åff kårs)

Jeg skal vinne NM i tøying og rulling, merk mine ord! 

Og så skal jeg trene litt styrke for bekken og sånn da, etter jul en gang. Eller kanskje litt før. Vi får se. Er tross alt mindre enn 4 måneder til jul nå Laila. Håper du kjenner julestria kommer krypende og nakkehårene reiser seg.  Du skal bare puste rolig og dypt, kjenne smerten ta tak i knutene. Det er i alle fall det jeg tenker på når jeg ligger på rulla. Bare kom du smerte, velkommen hit. Jeg puster meg bare gjennom det vettu. Smerte er mellomnavnet mitt vettu.