Fjorårets nykommer på løpsmarkedet i Oslo, hadde hevet seg betraktelig i år! Fra o-løp uten kart i fjor, til lyspunkt tett i tett i år! Rekken av løpere var lett å følge, ingen for mørke partier og såvidt jeg vet heller ingen feilskjær underveis i løypa. Jeg måtte i alle fall ikke snu, som i fjor. Det var litt mye motlys et par steder - og i kombinasjonen med krappe svinger var det ikke så lett å se neste fakkel alltid - men stort sett var det veldig, veldig mye bedre enn i fjor! Dessuten ble underlaget vesentlig mindre glatt enn det var i fjor, "takket være" jevn drypping av regn de siste timene.  Tror løypa hadde hatt et helt annet underlag 24 timer tidligere! 

 I fjor løp Hege og jeg en hyggelig tur sammen, litt hit og dit pga elendig markering av løypa - men likefullt en hyggelig skravlete tur. Litt puls på slutten ble det nok, fritt etter hukommelsen. Tiden var ca femti minutter - distansen rett over 9.5 km ("alle" hadde ulik distanse i fjor!) I år sviktet Hege meg i siste liten, og jeg måtte løpe som viggo venneløs. Heldigvis var det tilfeldigvis et par andre løpere, ca 700 - så helt alene var jeg likevel ikke. Men jeg kjørte mitt eget løp, hvilket gikk helt fint. Jeg har ikke så mye egentid i livet at det er problematisk å holde kjeft og stenge øra på et løp. Snakket med kjente både før og etter løpet - så nok sosialisering igrunn for en overstimulert mor. Ikke at jeg fikk snakket med så mange før løpet akkurat, siden jeg kom ned et kvarter før start - og måtte ut på vill jakt etter startnummer. Men møtte i alle fall Løpeskjørt jentene Tone og Jeanette - det var veldig hygglig!

Et par minutt før start, stod jeg klar på startstreken med startnummer og for mye klær. Null oppvarming og null fokus, herfra kan det bare gå oppover utover i sesongen!  Hvordan skulle jeg angripe dette? Pent og rolig, eller presse litt? Det er jo bare litt over to måneder siden forrige løpeøkt med puls over sone tre, så jeg var fryktelig godt forberedt for å gå allin. Med transportløping 4-5 dager hver av de siste to ukene før løpet, var jeg også helt perfekt laddat for makspuls og høyt tempo. Eller kanskje ikke. Samma det. Sesongen har uansett ikke startet ennå. Dette regnes nesten ikke som oppvarming engang!

Jeg tror egentlig ikke jeg rakk å konkludere på taktikken, men jeg fløyt fint av sted i et tempo som viste seg å være rett under 5 blank på kilometern. Jøss tenkte jeg, kan jeg løpe det i 10 km i februar? Neppe. Jaja, den tid den sorg, kjentes lett ut da. Vi tok en runde på asfalten før vi svinge opp mot Festningen. Det klikka godt i piggsko rundt meg, stakkars legger tenkte jeg. Rekken av løpere snek seg opp til Festningen, og jeg var litt spent på underlaget her. I fjor var det veldig glatt og mørkt der - i år hadde startet gått en time tidligere tror jeg - så litt mer dagslys. Heldigvis for meg var underlaget ganske greit, litt is var det - men det lå en del grus oppå - så jeg fikk ganske bra feste. Jeg hadde like før start valgt bort piggsko, og byttet til et par gamle egenpigga sko. Hadde ikke løpt med de på ca 1 år, og hadde ikke peiling på hvordan underlaget var på Festningen. Så litt bingo var det unektelig, men noen sjanser skal en jo ta her i livet. Jeg ville heller løpe sakte på de isete partiene, enn smadre leggene mine med piggsko på asfalten. Har liksom prøvd det litt for mye de siste ukene.  Piggsko på asfalt er bare dritt. Egenpigga sko er langt mer skånsomt, mine var det 4-5 pigger i hver sko, og skoa er en av mine favoritter til langturen - så bra med bomull. 

Vi løp litt opp både bakker og trapp, og litt bort og litt under en port eller hva det var. Litt hit og litt dit, så var vi plutselig ute på gata igjen. Litt glatt akkurat i siste sving før vi løp ned mot Rådhusplassen og fortsatte ut mot Aker brygge. Husker jeg tenkte at to runder kanskje blir litt mye i denne farten, fikk akutt litt vondt i viljen. Er det egentlig nødvendig å presse seg i et så uhøytidelig løp? Det var heldigvis ganske lettløpt ut mot Tjuvholmen og tilbake til Rådhusplassen igjen, så vips hadde jeg passert halvveis. Jaja, jeg var langt unna "nær døden puls", så jeg fløyt videre. Det var nesten bare mannfolk å løpe med,  og trenden er at de løper fra de første 2-3 km, så jeg - så kommer kanskje noen  få av de tilbake på siste km med en slags spurt. Slår aldri feil. Andrerunden gikk helt greit for meg, og jeg økte på litt på den siste kilometern, fikk bra heng med en av spurtegutta. Hadde åpenbart spart endel krutt, det lover jo godt.  

Knallfornøyd med en tid på lave 47 min, selv om dette ikke er 10 km. Kontrollmålt av kondis? - særlig. Topp 30 blant ca 300 damer er godkjent nok. Konkluderer med at transportløing til/fra jobb hver dag er grei grunnlagstrening, men at jeg nok må få til en og annen høypulsgreie snart. Heldigvis skal jeg på treningsleir veldig plutselig, da blir det nok andre boller. Hvis jeg trener 8 uker med kun rolige økter, burde 1 uke med bare tempo være en knallgod idé. Gjennomsnittlig blir det jo en intervall i uka sånn omtrentlig. Teori og praksis ass, drittenkelt!

April er kanskje ikke så langt unna likevel når jeg tenker meg om. Håper vi ses til dyst! Jeg skal bli klar. Tror jeg. Helt sikkert.