Null forventning til tid - viktigste mål var å unngå fall. Spesielt på høyre kne. Tryninga på sti for knappe to uker siden var fortsatt både synlig og følbar. Kneet har ikke full bevegelighet, men jeg tok sjansen på å starte likevel. Skal jeg være ærlig så tok jeg ikke en full gjennomgang av kroppens tilstand før jeg bestemte meg for å ta bussen til Stryken. Da ville jeg kanskje funnet ut at det ville vært smartere å stå over.  Nå er ikke smart det som lyser imot en når en tar en titt i treningsloggen min. Smart blir visst i et annet liv. 

Jeg var i alle fall temmelig usikker på prosjekt Nordmarkstravern der jeg satt i bussen på vei ut av Oslo. En del av meg tenkte" lave skuldre, ingen tidsmål". Den andre kråka sa: "du har prestert bra med det utgangspunktet før. Kanskje sub 3 kommer i dag? "

Ikke for å være party popper altså, men greit å si det før du tror dette blir en solskinnshistorie. Sub 3 ble det på ingen måte.  Solskinnet kom imidlertid i store doser fra oven. I fjor var det kliss klass vått overalt, i år var det stekende sol og fine, tørre stier nesten hele veien. Et par gjørmesteder var det selvsagt, det løpes relativt nær myr og hei. Mulig sola la på et par minutter på tidene i år, det kunne i alle fall se slik ut. Litt rart når stiene var så tørre og fine! Jeg hadde i alle fall valgt asfaltsko for årets tur, normalt løper jeg med terrengsko. Årsaken var enkel og komplisert. Med terrengsko ville jeg følt meg tøffere på stien, og jeg ville helst ha litt mer safe løping av hu oppi skoene. Så, jeg valgte altså dårligere stisko for å løpe tryggere på sti. Forstå logikken om du kan! :-)

Jeg åpnet pent og forsiktig på de 7 første km, som går langs kjerrevei og grusvei. Dette partiet husket jeg som en endeløs oppoverbakke - fra et år jeg ødela den god formen med å trene 18 x 1000 m 6 dager før. I år var det flatt og nedoverbakker på de første 2, og deretter ganske lette bakker opp. Så forskjellig løyper oppleves med ulik mengde overskudd  i beina! Disse første sju er uansett bare transport, det er etter den første drikkestasjon ved 7 km at det første stipartiet starter og man kan starte festen i skogen. Det første partiet på sti er ikke mange km, men stiparti nr 2 kommer relativt raskt. Det går en god del oppover, og farten er ikke imponerende på stien opp til gørjahøgda - men av strava ser jeg at løp bra oppover her. Dessverre er løypeprofilen etter gørjahøgda veldig annerledes enn før gørjahøgda. Det går rett og slett nedover isteden for oppover, og det ble ganske fort klart for meg at kneet mitt likte ganske dårlig å løpe nedover. På flata holdt jeg grei fart, men nedover var det nesten stopp. Det ble veldig tydelig fordi jeg løp mye sammen med Marianne M - jeg løp fra henne på sti som gikk opp, hun tok meg igjen nedover og så løp vi sammen på flata bort til neste oppover- nedover seanse hvor det hele gjentok seg. Vi løp mer eller mindre sammen fra 10 km og til svartkulp ved 27-28 km, da var det slutt på oppoverbakker så jeg sa hun bare fikk stikke alene nedover mot mål. Veldig ålreit med kompiskjøring - men veldig frustrerende å ikke kunne løpe normalt nedover. Jeg er vanligvis mye sterkere på å løpe nedover enn oppover. 

Summasummarun

Jeg velger å tolke dette positivt. Formen i bunn er relativt bra.  Uten kneskaden hadde jeg fått et jevnere løp, og en morsommere opplevelse. Sti nedover er jo egentlig bare gøy! Men Nordmarkstravern er en fin opplevelse uansett. Blide og hjelpsomme funksjonærer, og med det været vi hadde i går var det jo bare helt utrolig flott ute i skauen. Velfylte bord på drikkestasjonene, og puljestarten gjør at det blir lite køløping, med unntak av de bratteste stipartiene da. Selv om jeg er misfornøyd med sluttiden min på 3:06, er jeg fornøyd med løpet. En fin (og veldig overraskende) 7. plass i klassen ble det også. På oppløpet fikk jeg følge av minstejenta på fem, hun syns det var veldig stor sats å få løpe til mål. "Ingen løp forbi meg mamma!" kunne hun stolt fortelle meg der jeg lå og peste i målområdet mens jeg ble overrøst av klemmer! Laila heia av full hals i bakken opp til mål, og jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke ga allin der - men jeg måtte liksom heie jentungen frem også:-)

Jeg skal innrømme at jeg var litt bekymret etter løpet i går ettermiddag. Kneet var ikke bra etter løpet og det var kanskje bare dumt å stille på et 30 km skogsløp. Jeg hadde løpt litt tidligere i uka, men bare flatt underlag rundt søerne i København. Planen var å få til en stitur på torsdag, men da skulle mannebeinet på jobb - så jeg fikk aldri testet nedoverløping. Nå ser det imidlertid og heldigvis ut som kneet er i omtrent samme shape som før gårsdagens løp. I dag har vi hatt famiietur til Vettakollen, og nedover var ca like vondt i dag. Men nå kjennes det ganske greit ut. Så jeg satser på at den langsomme prosessen med å bli bra igjen fortsetter som før løpet. Kanskje kan jeg bli nedoverbakkeløpedronning igjen om 3-4 år.

Kondisreportasjen: Et Nordmarkstravern med sol og smil og bare vinnere

Bilder fra arrangør Koll på facebook

Vet du hvor jeg finner flere bilder fra årets løp?? Eller vil du bare gi meg lenken til bloggen din om ditt Traverløp? Send meg en melding eller legg igjen en kommentar:)

Til slutt, jeg kan ikke avslutte uten å ta med ultrababe Synne. Hun løp dobbelttravern og har fortsatt steget intakt 100 m før mål. Jeg skulle gjerne fulgt deg inn Synne - men jeg lå nede på lekeplassen mens atleten på fem svingte seg rundt i klatrestativet. Å reise seg eller sette seg ned igjen var utfordrende nok. Synne så helt sikkert langt bedre ut på oppløpet enn jeg gjorde, og hun løp altså tre mil mer... Du er bare så helt utrolig sterk Synne!!