Et fryktet spørsmål for de unge og usikre, et forhatt spørsmål fra speilet for oss som strengt tatt allerede er stor. Går det aldri av moten å spørre om sånt?

Jeg har aldri hatt noe godt svar på dette spørsmålet, forsøkte å dukke unna og gjøre meg usynlig hver gang det kom opp. Da jeg gikk siste året på vgs og skulle velge studie,  var jeg bare bestemt på et par ting jeg ikke skulle bli. Jeg skulle ikke bli lærer, og jeg skulle ikke jobbe i butikk. Utover det var jeg ganske blank. Jeg valgte i mangel av bedre ideer å studere matematikk og statistikk på universitetet i Trondheim, fordi jeg likte matte- og fordi jeg trodde det sikkert var jobber for realister. Da jeg var ferdig med studiene fem år senere og søkte jobber, var jeg dessuten også helt sikker på at jeg aldri skulle bli leder.

Jeg startet å jobbe som aktuar i 99. Aktuar er en forsikringsmatematiker. En forsikringsmatematiker er en matematiker som jobber med forsikringstekniske problemstillinger som premieberegning og reserveavsetninger. Det skulle raskt vise seg at det også var en god del produkt- og systemutvikling inkludert. Jeg var desillusjonert tidlig, det var for lite formler og matematikk, og for mye hjernedød testing og praktiske avklaringer. Attpåtil ble jeg overtalt inn i en midlertidig lederjobb pga en leder i foreldrepermisjon. Den midlertidige ledergreia ble etter foreldrepermisjonen omgjort til en permanent en, og jeg kom ikke ut av den før jeg sa opp stillingen selv. Jeg hadde ingen som helst anelse om hvorfor jeg fikk det ansvaret, og heller ikke hvorfor jeg aldri ble fratatt det. Jeg famlet rundt i blinde, uten noen kurs eller mening i jobblivet. Ventet på å bli avslørt som en bløff og totalt uegnet leder hvilken dag som helst. Folk sa jeg var egnet som leder, jeg sa de hadde røyka sokkene sine.

Etter de første 6 årene hos arbeidsgiver 1 satte jeg så kursen mot København og en jobb som aktuarkonsulent. Jeg måtte ut, tilbake til tallene og jeg ville slutte som leder.  Jeg elsker København, men konsulentlivet var muligens ikke like bra match - så etter ganske kort tid ble flyttelasset kjørt tilbake til Oslo, og der begynte jeg som Nordic Pricing Lead i et internasjonalt forsikringsselskap. Her hadde jeg ansvar for pris og lønnsomhet, jeg satt i ledergruppen og rapporterte til tre ulike sjefer i tre ulike land. Minst. Det var gøy, spennende, lærerikt og utfordrende. Men da jeg ble mamma tenkte jeg at det var smartere med en vanlig jobb med 1 lokasjon og 1 sjef. Så jeg fant meg en helt vanlig aktuarjobb en rusletur unna Borgen, der vi bodde da. Jeg fikk noen litt rare oppgaver i tillegg til aktuargreiene, med anbudskonkurranser og organisatoriske greier - og plutselig satt jeg som avdelingsleder. Senere sa seksjonslederen opp stillingen sin, og jeg tok midlertidig på meg hans hatt også. Lang historie kort, denne midlertidige sjefsjobben ble også permanent, tiltross for at jeg hadde en baby i magen da han stakk. God timing kan ingen påstå at det var. Jeg kom tilbake fra fødselspermisjonen etter 6 måneder og fant seksjonen i oppløsning, på tre kvart år sluttet 8 av 12 ansatte. Det sier seg selv at det var litt av hvert og ta tak i på jobben, og arbeidsledig var jeg ikke på hjemmebane heller med en 3-4 åring og en baby som fortsatt ble ammet på natten. Men, det er utrolig hva man får til! Det er som med løpinga, du har alltid minst et gir til. Når du kjenner deg sliten, er du langt fra ferdig. Man finner krefter og energi av å jobbe mot mål, mestre nye ting og utvikle seg selv og andre. Men, etter 8 år nå så er jeg faktisk ferdig. Oppsummert kan man si at det har vært litt som den forrige jobben egentlig; gøy, lærerikt, utfordrende, spennende - og sabla mye jobb! I tillegg kan jeg skryte på meg at jeg er den første kvinnelige sjefsaktuaren i pensjonskassa. Det skal jeg slå i bordet med når jeg blir pensjonist!

Hva nå?

Etter omtrent 4 år i den jobben jeg har nå, begynte jeg så smått å forstå hvorfor jeg ble valgt som leder igjen og igjen. Du kan godt si at jeg er treig i oppfattelsen. Men langsomt falt i alle fall brikkene på plass for meg. Objektivt kan jeg se at jeg har mange gode lederegenskaper, men subjektivt kan jeg også se at jeg stinker på det, og at jeg mest av alt har lyst til å være mer hands on på analysene og tallene. I tillegg følte jeg mer og mer på at jeg hadde gjort mitt, området jeg har ledet har vært gjennom mange endringer, og mange mål er nådd på veien. Jeg følte rett og slett at min jobb var gjort, og at jeg ikke hadde noe brennende ønske om å sette meg nye mål der. Så, jeg begynte å se meg om etter noe annet å gjøre - og jeg gikk da tilbake til spørsmålet: Hva skal du bli når du blir stor Siri?

Så det var på tide å ta et blikk i bakspeilet og i spåkula. Jeg skulle jo aldri bli leder. Når jeg regnet over kom jeg frem til at jeg hadde hatt en eller annen lederposisjon i 14 av 17 arbeidsår. Var det virkelig leder jeg skulle være??  Tid for refleksjon og lange løpeturer altså. Hva drømte du om, og hva har du gjort med drømmen din?

Da jeg studerte statistikk på NTNU drømte jeg om å jobbe med analyser av idretts- og helsedata, på de 17 årene jeg har vært i jobb har jeg tilgode å se den stillingen utlyst. Jeg tenkte derfor at jeg måtte se litt bredere på det. En jobb hvor jeg kunne få jobbe med tall og analyser, og samtidig bruke noe av kompetansen jeg har fått som leder på et område som jeg bryr meg mer om, begynte å ta form i hodet mitt. Men, slike jobber var det ærlig talt heller ikke flust av. Jeg googlet og brukte Finn flittig. Jeg elsker forøvrig Finn! Plutselig en dag fik jeg min åpenbaring. At det var en løpedag kan jo ikke være tilfeldig?

Da jeg kom i mål på Ivar Formos minneløp (også kjent som 3 opp og ned) i oktober, fikk vi en avis i goodiebagen. Da jeg åpnet den avisa ble jeg møtt av en helsides annonse fra SATS Elixia. Det var 4 stillinger utlyst, og den ene var en stilling som het "Pricing Manager".  Det gikk en iling gjennom kroppen og hjertet dunket ekstra hardt. Jeg følte som at det var en dypere mening med løpinga den dagen. Den stillingen skal jeg ha tenkte jeg. Jeg har riktig fagkompetanse, relevant erfaring fra lignende stilling og interesse for trening og folkehelse. Interesse er kanskje ikke helt dekkende. På rullebladet mitt har jeg: Trener og initiativtaker til Treningscamp (Løpegruppe med over 1000 medlemmer på facebook - 8 år gammel), medlemsansvarlig i Koll IL, yogaarrangør i Oslos sprekeste vei, løpeforedrag for Adidas, XXL, NRC, Nike ++ Jeg mente i alle fall at jeg var kvalifisert og at de måtte snakke med meg. Jeg ringte opp hodejegeren og overtalte henne til å møte meg, og etter det gikk det det veldig raskt med intervjuer og presentasjoner, og så ble jeg tilbudt stillingen! 

Jeg sa opp stillingen min dagen etter at jeg fikk tilbudet - med sommerfugler i magen og et smil om munnen -  satte så kursen for Nice og maraton. Der løp jeg min beste maraton, og var høy på både løping og livet generelt:-)

Nå er dette snart 3 måneder siden - og min siste dag som sjefsaktuar nærmer seg. Jeg har heldigvis mye å sluttføre - så dagene går fort. De siste ukene har jeg hatt mindre lederoppgaver og flere analyser, og kjenner at denne endringen også fremover skal bli bra! Etter vinterferien begynner det nye livet som Pricing Manager, og jeg er spent og forventningsfull:-) Mye nytt, men faget i bunn er fast grunn under føttene. 

Hva vil jeg med dette innlegget?

Det er ikke et innlegg med oppfordring om å si opp jobben og bare følg drømmen. Virkelig ikke. Vi bygger ikke noe land på drømmer alene. Det jeg ønsker å si er at vi av og til bør stoppe opp å reflektere. Ikke bare over dagen i dag og i morgen, men også over de valgene du har tatt og hvor du har havnet i livet. Kanskje snurre noen år tilbake - hva ville du egentlig? Vil du fortsatt egentlig det samme, men så har det blitt borte for deg i hverdagens kjas og mas? Det er ikke sikkert du har de samme drømmene eller målene i dag som da du var ung, lovende og håpefull, kanskje trekker du på smilebåndet av de i dag. For meg ble det borte i alle de andre dørene som åpnet seg, dører jeg aldri hadde en plan om å åpne. Ting som bare skjedde, tilbud og muligheter. Jeg angrer ikke på at jeg gikk på "feil dør", jeg har lært så mye og hvis jeg hadde unngått disse dørene hadde jeg gått glipp av utrolig mye. Jeg tror på ingen måte man skal være for målrettet i jakten på drømmen, at man ikke tar seg tid til feilskjær og omveier. Jeg tror mye bra skjer om du er åpen for alternative løsninger og oppgaver du ikke opprinnelig så for deg. Jeg tror på refleksjon og at man kan endre kursen, selv om det kan være krevende på flere måter. Man må bare bruke tid på å spørre seg selv, og gi seg tid til svarene. Det tar ganske mange løpeturer - så her er det egentlig bare oppsider.

Jeg har selvsagt også lenge hatt lyst til å fortelle dere om at jeg flytter på meg - og litt om bakgrunnen for det. Jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger på at det er kult noen tør å ta utradisjonelle valg - at man ikke bare må følge strømmen i den elva man tilfeldigvis havnet i.  Mange er overrasket over dette, at jeg sier opp en attraktiv og trygg jobb, og kaster meg uti noe helt annet. Spesielt det med ledelse - at jeg "går ned". Jeg ser det ikke slik i det hele tatt. Å være leder er ikke å være oppe for meg- det er bare sabla mye ansvar og jobb, for ting man ikke kan kontrollere 100%. Å gå fra leder til "vanlig jobb" tror jeg er en kjempefordel, for meg. Få ting på avstand, reflektere mer og med et annet ståsted, gjør meg bedre, ikke dårligere. Og hvis jeg skulle ende opp som leder igjen, og forbli det inn i evigheten - ja da er jeg sikker på at jeg er en bedre leder, enn uten denne endringen.