Av og til blir små millimeter til store kilometer. Lange, breie og dyre kilometer faktisk. Etterpåklokskap er kanskje den aller sureste klokskap. Heldigvis var det ingen som sa: " ikke gjør det, da blir det bla bla bla" For den aller aller aller verste klokskapen er den man blir prakka på fra andre. Også kommer de liksom snikende innpå deg når alt har gått i tusen knas akkurat som de sa, og så bare: "hva var det jeg sa?"

Ingen sa ikke gjør det Siri. Mest fordi jeg ikke spurte noen. Dernest fordi jeg ikke har noen som bryr seg. Åpenbart! 

La oss ta det fra begynnelsen sett fra mitt ståsted: Torsdag for to uker siden. Intervaller med jobb. En kontrollert og fin løpeøkt, siste før Sommernattsløpet. Det var varmt og jeg løp pyramide: 1 min - 2 min - 3 min - 4 min - 3 min - 2 min - 1 min. Tempo tror jeg var ca 4:15. Etter pyramiden kjørte vi noen korte drag med korte steg. Sliten, men god sliten. Husker alt dette helt klart. Litt mindre klart  husker jeg at jeg fikk litt vondt øverst i venstre lår, i hoftefestet eller noe sånt. Men jeg husker ikke om det var på starten, midten eller slutten - eller etter økta. Det var ikke særlig plagsomt, så jeg tok ikke noe notis av det som du skjønner. Dette er et sted på kroppen jeg ikke kan huske å noensinne ha hatt vondter eller skader. Det skal nevnes at jeg har elendig hukommelse på sånt.

Fredag tok jeg som planlagt treningsfri, kun sykling og vanlig familielogistikk (slaraffenliv altså). Lørdag var jeg ute på tur med en av ungene, tror det var sykkeltur med seksåringen. Var sliten da ettermiddagen kom og løpet nærmet seg. Kan ikke huske at jeg kjente mer til den hoftegreia hverken fredag eller lørdag fram til løpet. Da vi løp hjemmefra kl ni på kvelden kjente jeg imidlertid veldig godt den greia. Det var litt sånn: "Hva, er du der ennå? Deg hadde jeg glemt" Så jeg tøyde litt i alle lyskryssene ned til byen, uten at det hjalp en dritt. "Hvem er du? Ha vil du? Hvor lenge skal du være her?" Det er sånn standard velkomstreplikk alle våre gjester blir møtt med. Merkelig at vi har så få gjester egentlig.

Etter en drøy halvtime med rolig jogg ned til sentrum med stadig mer bekymret mine på fru Johnsen panne var vi nede ved starten. Jeg skiftet klær bak de provisoriske doene og håpte ingen kom for å filme akkurat her, akkurat nå. Leverte fra oss sekker og skulle ta noen drag - prøve å riste vekk spøkelset altså. Det var sjanseløst. Drag ble sug og spøkelset ble monster i høylys dag. Nå var det ikke bare en bekymret mine som preget meg, men en total mangel på tro om at dette kunne bære. I vanlig siriånd er det ingen grunn til å la være å prøve, det heter ikke briste eller bære for ingenting. Og, dessuten så er det ingen som dør av å løpe med vondt og i tillegg går jo alt over. Ikke sant? Så selvsagt stod jeg på startstreken. Jeg stod sågar ganske langt fremme. Løpet kan du lese om i forrige post forøvrig.

Det er noe veldig magisk med startnummer på brystet og et felt å henge med. Jeg ble overrasket over at jeg ikke hadde problemer med å løpe. Derimot fikk jeg veldig store problemer da jeg skulle jogge ned etter løpet, og dagen etter var jeg nesten ikke i stand til å gå fra morgenen av. Man kan jo godt si at det var en dårlig idé å løpe det der løpet. Men, på søndag tenkte jeg at dette går fint. Et par dager treningsfri så er alt fint igjen. Så på tirsdag forsøkte jeg meg på en lett morgenøkt rundt Sognsvann. Det var haltende og sakte, og vondt. Ok, så var ikke to dagers hvile nok. Jeg skal gi deg mer. Hadde et ørlite håp om å delta på økta med jobb på torsdag, men innså at det ville være bare teit - for jeg hadde like vondt på torsdag som jeg hadde dagen før. Fredag samme driten. Lørdag stadig samme driten. Søndag - gjett hva? Samme møkka. Mandag da? Nei samme skiten. Tirsdag, en uke etter forrige løpetur. Like forbaska vondt. Men nå hadde jeg booket en morgentime hos Hanne Mette på Tåsen Fysio, hun torturerte meg med de forbaska nålene, jeg har fortsatt små blåmerker to og et halvt døgn senere. Hanne Mettes diagnose var "trolig strekk", ikke at jeg skjønner når jeg fikk den. Hun kjørte ultralyd på hoftene mine, og mente at jeg hadde "veldig fine" hofter. Jeg er sikker på at hun ser litt av hvert av ødelagte kropper, så jeg tar den "skryten" med fatning.

Etter behandlingen fikk jeg mer vondt utover dagen på tirsdag og onsdag, men nå idag, torsdag syns jeg det er bedring. Jeg har tøyd forsiktig og brukt rulla litt - og det virker som hva det nå enn er, så har det tenkt å stikke. Det kribler veldig i løpekroppen. Gleder meg til å snøre på meg løpeskoene igjen nå snart! Trolig var det en sabla dårlig idé å løpe Sommernattsløpet. Men ærlig talt syns jeg ikke at jeg fikk den meldingen fra kroppen før etter løpet. Så mye for livserfaring liksom.Nå skal jeg tilbake til torturisten i morgen tidlig, egentlig har jeg ikke lyst i det hele tatt. Jeg føler jeg snart er klar for en løpeøkt, og er redd hun sier at det er jeg absolutt ikke. Men, jeg skal høre - tror jeg hvertfall. Har veldig liten lyst til å forlenge dette tullet her, det har vært så mange fine treningsdager jeg har gått glipp av, og siden jeg har hatt vondt når jeg går også, har jeg heller ikke kommet meg ut på litt tur engang.

Moralen er? Hakke peiling!! Legg deg ned og spill død om du kjenner en rykning? Bestille gravplass? Amputere begge beina? 

PS

Hvis du lurer på om jeg har greid å bruke denne ufrivillige pausen til noe bra er svaret nei, nei og atter nei. Jeg har tatt litt flere push-ups enn jeg pleier, og jeg har vært i vesentlig dårligere humør enn normalt.  That´s all. Men jeg har tenkt masse på at jeg kunne trent litt mer styrke da. Tankens kraft og alt sånt. Ikke verdt en dritt.