Hei bloggen. Sorry at jeg har glemt deg. Eller. Jeg har jo slett ikke glemt deg, jeg har bare ikke visst helt hva jeg skal gjøre med deg.

På den ene siden har jeg ingenting å fortelle, og på den andre siden har jeg for mange fragmenterte, små uvesentlige historier å fortelle. Så da har jeg stått der i spagaten og ikke visst om jeg skulle gå opp eller ned. Det er sikkert nærliggende å tro at jeg nå vet hva jeg vil si. Men det kan jeg bare avkrefte med en gang. Det bare begynner å bli litt slitsomt å stå sånn i spagaten.  Så jeg bare begynner å skrive uten en plan.

Jeg kan jo begynne med å fortelle dere om juleferien i Singapore. Den var awesome på godt norsk. Ikke at det var jul slik som jul skal være, men det var veldig spesielt og annerledes. Varmt, klamt og ingenting å rekke.  Etter en ganske (understatement!) hektisk førjul tror jeg det var veldig bra for kroppen min. Puste inn og puste ut.  Det enkle er ofte det beste. Synd man ikke kan greie så enkle ting hjemme. Aldri, aldri gi opp å få det til!

Singapore er en ganske sprø ide av en by. Bare å finne på å lage en båt oppå et 70-etasjers høyt tredelt bygg er temmelig crazy. Om du vil nyte utsikten over alt det andre crazy rundt må du punge ut med en tusenlapp for en familie på fire. Hva en leskedrikk eller is ville koste der oppe i himmelen tør jeg ikke tenke på. En perfekt by for å komme helt i bunnen av kontoen.  For å se meningsløse, insane og gigasvære ting. Som konstruerte trær med gangbroer og restaurant i.

Jeg hadde ett mål for ferien, utenom de åpenbare som å slappe av og la humla suse. Jeg skulle svømme hver dag og endelig overvinne crawl spøkelset i løpet av oppholdet.  Leiligheten vi bodde i hadde et 50 m basseng rett utenfor, og der var det alltid god plass og behagelig svalt vann. Så målet var lett å oppfylle, og bassenget er vel det jeg savner når vi nå er kommet hjem. Var i bassenget minst en gang per dag, og fremgangen var til å ta og føle på. Når man begynner på bunn er det oftest bare en vei, opp. Men i bassenget så kan det jo faktisk også gå andre veien, rett til bunns. Det gjorde det heldigvis ikke, men jeg fikk smakt mye på vannet. Det er pustinga som er mitt problem, ganske irriterende i grunn og bruke så mye fokus på å få luft - når jeg egentlig ville trene på det å svømme. Jeg svømmer sykt sakte, men har oksygengjeld så det synger etter - så det er beinhard trening hele veien.  Ingen blir imponert om de ser tiden jeg bruker på 50 m - uansett svømmedisiplin. Men det koster skjorta og mer til. Hele kroppen får kjørt seg, og veldig liten belastning på ledd og sånn. Dette er selvsagt noe av grunnen til at jeg vil lære det meg. Jeg kunne tenkt meg å fått til en svømmeøkt i uka. Og med svømmeøkt mener jeg da svømming, ikke kaving og nestendrukning.

Så jeg svømte og svømte, svelget vann og hang over bassengkanten.  Løpinga ble satt på pause, jeg løp faktisk bare to turer på de 11-12 dagene vi var der. Det hadde jeg ikke planlagt, det bare ble sånn. Tusen mer eller mindre dårlige grunner, men jeg tror det var bra for beina. Kondisen fikk uansett kjørt seg i bassenget.  Det var forøvrig temmelig varmt å løpe, men mindre problematisk enn jeg forventet. Tretti grader og luftfuktighet på 80-90 % trodde jeg skulle være helt «umulig», men det var faktisk ganske ok å løpe. Problemet var å bære med seg nok drikke. Etter en times løpetur var jeg så dehydrert at jeg måtte drikke mye de neste timene. Så for å kunne løpe litt lengde måtte jeg hatt mer enn 1 liter drikke med på turen, aller helst et par drikkestasjoner. Det var også litt krevende å ikke rote seg bort, men finne en naturlig runde.  Uansett var det gigadigg å løpe med kort topp og kort shorts. Ingen snøslaps eller is. Det går an å tåle det midt på vinteren.

Men etter nesten to uker i varmen skulle vi hjem igjen, og det var jaggu godt å komme hjem. Kuldegrader og is til tross. Det er her vi hører hjemme. Det er dette livet vi er vant med. Og om du lurer på om jeg låner bort kåken igjen er nok svaret nei. Så mye vasking og styr - ikke en gang til. 

Treninga etter juleferien har også vært veldig bra, 5-6 økter hver uke er tipp topp. Jeg her fått til en svømmeøkt i uka og 1-2 styrkeøkter, i tillegg til at jeg nå er tilbake til 5 mil løping. Jeg er rett og slett mønsterelev med tanke på å unngå flere skader. Og foreløpig har det i alle fall gått fint. Den første løpeøkta etter ferien gikk så bra at jeg ikke engang tør fortelle det her. Det skaper bare for store forventninger. Men jeg koser meg med treninga og det jeg får til. Den lille løpehvilen i jula gjorde nok bare bra, mer overskudd både i beina og hodet. Intervallene går alltid fortere enn jeg forventer og selv tempoøktene ute på vinterføre går unna i et tempo jeg ikke forstår er mitt. Hadde jeg hatt ny klokka hadde jeg trodd den viste feil.

Jeg har rett og slett trent godt siden juni, og det er lite som slår kontinuitet i treninga, og når jeg i tillegg greier å trene variert er det tett på optimalt. Jeg er rett og slett i god form og gleder meg masse, masse til sesongen 2019. Jeg er realist og frykter selvsagt nye skader, men tillater meg å se litt lyst på det også. Jeg syns jeg FORTJENER en en bra sesong nå!

 Planene for hvilke konkurranser jeg løper er ikke satt, men er påmeldt Sentrumsløpet i april og Nice-Cannes i november. Tror også det blir Trondheim maraton i september, vet bare ikke om det blir hel eller halv ennå. Og så må jeg vel fortsette med Oslos Bratteste til krampa tar meg. Eller rullatoren. Det blir nok også mange SRM og litt spontane innfall, Hytteplan er jeg vel også påmeldt kom jeg på nå. Men før jeg åpner konkurranseåret 2019 må jeg faktisk oppsummere 2018, det er fast tradisjon. Så stay tuned, det kommer altså mer nå som jeg først har fått byll på skrivinga.