Vi er over midtveis i februar, og for mange begynner det å røyne på nå. Hva er egentlig nøkkelen til varig endring?

Først trenger man en gode dose vilje, det har man gjerne godt med ved nyttår. Da er det mye å ta tak i, og et blankt år ligger foran oss. Fylt med muligheter og håp. Mange kritiserer nyttårsforsettene, at de er dømt til å mislykkes. Det er nok noe i det, men samtidig er det veldig mange flere med forsetter akkurat denne dagen, så ikke rart mange også går åt skogen. Uansett, hva gjør du når viljestyrken svekkes og fristelsene blir mange?

Du tar ett skritt tilbake, til start

Hva og hvorfor ville du dette? Skulle du bli sterk? Sprek? Rik? Snill? Mulighetene er mange. Finn tilbake til målet ditt og hvorfor du satte det. Du må nemlig fornye forsettet ditt jevnlig. På sett og vis hele livet, men det blir enklere og enklere for hver gang - fordi det etterhvert går på autopilot.

Jeg syns tannpuss er en veldig bra sammenligning. Jeg kjenner ingen som liker å pusse tennene. Ingen som gleder seg til tannpussen, eller som nyter den. Vi bare gjør det. Vi stiller ingen spørsmål om hvorfor. Vi pusser på autopilot. Men det var ikke sånn i starten. Tannpuss ble påtvunget oss, og ble et fast rituale. Flere av oss har også lært the hard way, at det er ganske lurt å passe på de tennene. Så vi pusser tennene i ca 2 min hver morgen og kveld. Er vi flinke bruker vi tanntråd og fluorskyll også, men da er vi litt over forventet innsats. Da overpresterer vi liksom litt. Jeg klapper meg ikke på skuldra over tannpussen, men jeg kan gi meg selv en liten tommel opp hvis jeg gjør litt mer enn bare pussen flere ganger i uka.

Du må komme til tannpussland med forsettene dine. Det er det som er trikset. Få det til å bli normalen. At det er noe du gjør uten å stille for mange spørsmål, utsettelser, bortforklaringer og krumspring. Noen sier det tar 6 uker, andre mener det er lengre. Det avhenger vel litt av både hvor mye endring som skal på plass og hvor ofte du “trener “ på det. Med løpinga er jeg der, det er ikke et spørsmål om jeg skal løpe - men når, hvor og hva slags økt. Det hjelper også at jeg vet jeg kommer i vater av å komme meg ut.

Jeg prøver ikke å si det er lett

Det kan være helt utrolig, ja latterlig, vanskelig! Men, hvis du feiler hver gang, er kanskje målene dine for høye? Du går kanskje for hardt ut? I starten går det bra - du er høy på deg selv og har masse motivasjon. Men når entusiasmen møter hverdagens humper og motvind, og du ikke når de høye kravene dine - faller du helt ned til startpunktet igjen. Og du rakker ned på deg selv for at du gjør akkurat det. Du lager en kjempestor grav som du er dømt å falle i, mens du hånlig ler av deg selv. Konstruktivt, ikke sant?

Vi har alle vært der

Jeg har lært meg å sette målene litt lavere - men det aller viktigste; akseptere at jeg får dårlige dager og uker. At det er helt okei å ikke klatre helt til topps hver uke, et glipptak er forventet. Men at jeg må tenke på det som akkurat det, og ikke en total kollaps. Jeg har lært meg å akseptere nederlagene, ja forvente de. 2-3 skritt fram - så kommer det et slag i tryne - men du er ikke på start igjen, du har bare tapt en meter eller tre. Du bretter opp ermene og fortsetter, 2-3 skritt frem igjen før neste dask. Tidligere lot jeg disse glipptakene sette meg mange skritt tilbake, til og med gi opp hele greia! Snakket meg selv så langt ned at fallet ble mye større enn den lille snublinga jeg egentlig hadde.

Jeg minner meg selv på hvorfor, hva var det jeg ville. Akkurat nå er målet å bli sterkere, raskere og mer allsidig. Ganske ambisiøst, men også passe vagt. Jeg måler det blant annet gjennom antall kilometer og styrkeøkter. I tillegg har jeg dessverre også et hårete mål om å ikke spise så mye sjokolade. Dette er det jeg strever mest med. Egentlig er det ikke hårete i det hele tatt, jeg har jo ikke akkurat sagt jeg skal slutte med det eller bare spise i helgene. Jeg skal bare spise mindre. Vesentlig mindre. Det vanskelige er å mane fram hvorfor. For jeg vil jo egentlig ikke spise mindre sjokolade:-o Jeg bare vet at det ikke er bra å spise så mye av det! Så, jeg tror jeg må jobbe mer med hvorfor her. Og kanskje konkretisere litt mer hvor mye mindre og ofte. Men, også akseptere at det ikke går lineært til himmels. Husk det!

Hva med deg? Hva strever du med å greie? Og hva er dine beste tips for å greie det?