Disse bildene sier egentlig alt om hva jeg syns om årets Winterrun i Oslo

Underlagde sugde krefter og humør, og piggskoene drepte centimeter for centimeter av muskulaturen min. Men etterpå smilte jeg faktisk! 51 min i en knapp mil på dette underlaget må kunne sies å være godkjent, og så mye leggtrening skal du lete lenge etter.

Som nevnt i forrige innlegg her på 5-over så var jeg egentlig ikke påmeldt dette løpet. Og jeg kommer ikke til å melde meg på neste års løp heller. Jeg er litt usikker hvorfor jeg sa ja til å overta startplassen, for jeg hadde egentlig ikke lyst, men jeg fant liksom ikke en god grunn. Hallo! Hvorfor teller ikke “ikke lyst”?? Og når løpsdagen kom så dro jeg ut på skitur med minstejenta, vi tok banen opp til Frognerseteren sammen med naboer og en liten gjeng av klassekameratene hennes. Vi skulle gå via Skjennungstua og hjem, og jeg hadde ikke tenkt over hvor lang tid det ville ta. Det gikk jo litt smått med fremdriften - og når vi i tillegg skulle innom Tryvannstua på veien gikk timene uten at jeg fulgte med på det. Så da vi satt inne på Skjennungstua og spiste bakverk for andre gang på turen, ble jeg veldig overrasket da jeg så på klokka. Den var allerede tre! Så etter en hyggelig tur, og særdeles overraskende møte med tidligere kolleger der oppe, pakka vi sakene sammen og satte kusen mot Frønsvolltråkka og deretter Måneskinnsløypa. Nedfarten fra Skjennungstua er verdt hva som helst, og med en humørfylt sjuåring ble det kjempegøy. Det var jo også utrolig fine forhold i går, med pudder så langt øye kunne se. Men, klokka var jo over fire før vi var hjemme - og matinntaket så langt hadde vært langt under pari. Godt jeg hadde spist en skikkelig frokost, og hadde med hjemmebakte, grove horn på turen. For nå var det virkelig ikke mye tid før jeg skulle løpe Winterrun!

Jeg skal innrømme at jeg hadde mest lyst til å feige ut. En DNS rett og slett. Men, det sitter langt inne altså, og det var mannen som dytta meg ut med at det blir sikkert en fin løpetur. Fin og fin fru Blom. Men takk for dytten i alle fall! Ut døra med to par sko; terrengsko på og piggsko på ryggen. Buff, hansker og lue på ryggen - og tykkere lue, votter og boblis på. Jeg hadde ikke fått varmen i meg etter skituren :-o Løp ned til bussen som merkelig nok hadde en passende avgang å by på, og et ganske bra bytte til banen på Ullevål. Så da var jeg faktisk på plass i sentrum halv seks. Nå måtte jeg bare få tak i det startnummeret. Og etter litt surring etter den baren(!) hvor startnumrene var, så fant jeg meg en do på Café Skansen like ved (det var selvsagt dokø på den baren ja). Nå var klokka blitt nesten kvart på og jeg måtte finne frem til startområdet og ikke minst bagasjeinnlevering. Det gikk rett og slett i ett, var ferdig skifta ca fem på. Oppvarming er oppskrytt, jeg hadde jo tross alt varma opp fra kl 11.

Feltet sklei av gårde ut fra Rådhusplassen, jeg hadde stilt meg opp i den første starten med estimert tid under 45 min. Ikke at jeg planla det, men såpass har jeg lært. Minst 1 pulje bedre enn ambisjon, alt for mange velger tre puljer bedre enn de er god for. Jeg var ikke den som holdt feltet igjen hvertfall. Bortover mot Vippetangen var det grei fart, og håpløst underlag. Løs snø som bare glei unna og gjorde frasparket til en morsom vits. Eller bare vits. Det var vending etter ca 500 m, så plutselig kom de raskeste rett i mot - veldig god logistikk. :-o Jeg hadde fokus på å finne “sporet” som var mest fast. Det var det nok flere som hadde. (Da ser man jo en del ned - og ikke opp…) Ingen krasja såvidt jeg fikk med meg, da jeg hadde vendt var feltet i mot enda større og bredere, så vi ble trengt godt ut på høyresiden. Så gikk løypa inn en røyksky ved Rådhusplassen og opp en bakke som hvertfall sugde ut alt av krefter i beina. Opp på Festningen, da vi først var kommet oss opp var det ganske ok underlag, en stund. Vi passerte den første kilometeren i den røykfylte bakken. Tror klokka pep 5:10. Jeg hadde håpa å kunne løpe ned mot fem blank, men innså at med dette underlaget fikk 5:10 være mer enn godt nok. På den andre kilometeren begynte i alle fall den mest stemningsfulle delen av løypa, og krevende. Etter ca 500 m på Festningen løp vi ned en bratt bakke, her hadde jeg god kontakt med underlaget og freste forbi flere - så var det krappe svinger og vi kom plutselig inn på en del av løypa som ikke var brøyta, men løpt opp. Her fikk kjernemuskulaturen også kjørt seg godt, følte meg som en full og gal mann der jeg “løp”. Eller vugga fra side til side. Kilometertida på den andre kilometeren ble ca 5:30. “Gleda” meg allerede til neste runde. Midtveis i runden løp vi ut av Festningen og ut på veiene som var vesentlig bedre rydda for snø, men det var selvsagt fortsatt løst. Og det å løpe forbi betød ofte å bytte fra det minst dårlige sporet til et ganske mye løsere et. Så, jeg lå gjerne bak og ventet på en åpning:-) Jeg titta såvidt på pulsen underveis, og den lå godt under terskel. Skjønte ikke helt hvorfor den var så lav, for jeg følte jeg jobba veldig hardt. Men det ble åpenbart for mye strategisk løping bak, og for lite offensiv satsing. Nå kan jo også være at den sykt dårlige oppladninga til dette løpet satte en effektiv stopper for alle ambisjonene som kunne vært der. Hvem vet. Jeg var på løpetur - ikke i en konkurranse.

Så løp vi nedover mot Vippa og opp igjen på andre siden av veien - før vi satte kursen på Rådhusplassen og kunne starte på en ny runde. Jeg passerte halvveis på ca 26 min, og tenkte at da får målet være å komme seg under 52. Nå kjente jeg løypa, og feltet jeg løp i hadde jo gradvis blitt mer og mer utstrakt og dermed bedre plass. Jeg kunne løpe mer mitt eget løp, og jeg bestemte meg etter hvert for å øke på etter det grusomme partiet etter ca 6 km. Det er alltid litt forskjell på å tenke at en skal øke og faktisk gjøre det, jeg er usikker på om det egentlig gikk så mye fortere - før på den aller siste kilometeren. Den var ganske lettløpt, både med netto fall og vesentlig mindre løssnø. Strava påstår jeg hadde 4:30 fart på den siste:-) Tok inn mange på dette partiet og fikk klatret fra en 12 plass i klassen til en 8. plass. Det er ikke mange sekundene ned til en femteplass faktisk - og det hadde jeg jo greid om jeg ikke hadde vært så sur underveis!

Jaja, da er i alle fall sesongen 2019 åpna - så håper jeg ikke dette indikerer hvordan resten blir!