Da jeg la planene for løpssesongen 2019 hadde jeg et ørlite håp om å få med meg København maraton igjen. Det var her jeg debuterte på maratondistansen i 2007, så akkurat denne er spesiell for meg. I tillegg har jeg bodd i København, og har fortsatt et nært forhold til byen. Men, det var likevel vanskelig å ta beslutningen om jeg skulle løpe den i år.

På den ene siden

Hadde jeg kjempegiga lyst til å dra, og løpsformen virket å være god. Jernlageret og blodprosent skulle være normale nå, og jeg kjente flere som skulle løpe, blant annet Beate, Sol og Elisabeth. Beate hadde booket dobbeltrom som jeg kunne få plass i, og det var ikke for sent å melde seg på. Dessuten elsker jeg København, og en tur til dit er alltid forlokkende. Jeg hadde jo også lyst til å senke persen min litt til, enda et lite hakk nærmere 3:30 målet.

På den andre siden

Hadde jeg egentlig ikke tid til en reise nå. Jeg hadde heller ikke lyst til å miste en treningsuke (uka etter maraton) nå som formen var så bra. Jeg hadde ikke ladet opp til maraton, kun 2 turer på i underkant av tre mil siden Vienna maraton i starten av april, ingen nedtrapping siste 2-3 uker og dessuten ble værvarselet mer og mer dystert (les: sommerlig).

Men torsdag ettermiddag meldte jeg meg plutselig på, og booket reisen. Det var visst egentlig etter fristen for påmelding på nett, men den gikk nå gjennom. Så da var det bare å begynne å forberede seg til 42,2 km i den smukke, danske byen:-) Nevnte jeg at jeg elsker å løpe i Køben? Ut til Amager Strandpark, rundt Kastellet, rundt Søerne eller Christiana. Det er så mange fine steder å løpe! Og så er jo alt så flatt:-) Og med en maraton får man jo nesten sett alt sammen på en og samme tur. Skjønner ikke hvorfor jeg brukte så lang tid på å bestemme meg egentlig!

Etter 17-maifeiringen var det på tide å pakke litt, for reisen skulle starte grytidlig lørdag morgen. Det er forøvrig vanskelig å få en optimal oppladning på 17.mai, men men - her var det lite som var optimalt i grunn.

Før start

Vi dro sent fra hotellet, dels fordi vi bodde veldig nært Islands brygge og dels fordi vi ville ha våre egne toalettfasiliteter lengst mulig. Men, det ble nok i overkant sent, det tok lengre tid enn forventet å gå, ikke fordi det var lengre unna enn vi trodde - men det var jo et par andre folk der også, og jeg surra litt for mye med hvor jeg skulle. Sol hadde til min store overraskelse (og glede!) gitt meg innpass til VIP-området til Telenor, og der var det kort vei til alt og kortere dokø. Det var flaks, for selv om jeg hadde flydd inn og ut av do på hotellet var det fortsatt for mye væske i kroppen. Noen jeg kjenner er veldig redd for å bli dehydrert.

Jeg leverte bagasjen ti- kvart over ni, og starten skulle gå 9:30. Var litt stresset akkurat da, for måtte også en siste gang på do :-o Og i all denne viraken glemte jeg helt at jeg skulle smøre litt vaselin under armene og der det ellers kunne finne på å bli gnisninger. Dette kom jeg først på i startpulja der jeg stod med Sol. (Heldigvis fant jeg vaselin ved væskestasjonene i løypa, og fikk smurt en god dæsj utover - ikke akkurat like presist som når man gjør det før start men pyttsann.)

Det var veldig lett å få innpass i startpuljen, man valgte selv hvor langt bak eller foran man ville stå. Og ikke bare hadde vi begge glemt vaselin, vi hadde også stilt oss for langt bak 3:30 ballongene. Det gikk virkelig i sirup ut fra start. Men jeg hadde bestemt meg før start at jeg ville starte bak ballongen, for å ikke bli stresset av å ha den i hælene. Og ambisjonene hadde gått fra sub 3:35 til å komme i mål med hodet øverst. Det var uansett helt feil valg å stå så langt bak, og jeg burde vite bedre. Jeg var veldig defensiv ved start, ettersom værvarselet hadde bare blitt “bedre og bedre” det siste døgnet, og jeg tåler ikke varmen så godt. (Understatement!)

Den første mila

Vi seig ut av start- og målområdet, det var rykk og napp løping, og ganske så smalt før vi kom opp på broen inn til sentrum. Klokka peip jevnt og trutt mens jeg løp i gjennom sentrumsgatene mot Fælledparken, men den var ganske mye i usynk med km-passeringene allerede etter 3 -4 km. Og verre skulle det bli. Det varca 1 min forskjell på 10 km passeringen ved Kastellet mellom klokka og løypa - det eneste jeg trakk ut av dette rotet var at jeg nok måtte løpe lenger enn maraton på klokka, og jeg kunne ikke stole så veldig på klokkas tempoangivelser. Men her er tallene uansett:

5:23 - 5:00 - 4:58 - 5:03 - 5:07 - 4:54 - 5:01 - 5:03 - 5:01 - 5:07

(10 km klokka: 50:37 versus off passeringstid 51:43)

Med unntak av den første sneglekilometeren viste klokka altså veldig jevne kilometer her. Men jeg følte at dette gikk tungt. Jeg vurderte faktisk å bryte! Jeg bryter seriøst aldri løp, og jeg kom frem til at jeg måtte pokker meg bare ta meg sammen. Du er her, du løper. Du fortsetter med det til du er i mål, eller til du evt segner om. Ferdig snakka.

Halvveis!

Den første mila hadde jeg løpt med en liten flaske i hånda, for å unngå de kaotiske tilstandene som normalt rår på drikkestasjonene - men nå var jeg lei av å holde på flaska og tenkte feltet hadde bredd seg litt mer ut og kaoset avtatt tilstrekkelig. Så jeg kastet den i et skraldespann og begynte å bruke drikkestasjonene. De var ganske greie, både i lengde og utvalg, fikk stort sett tatt vann og energidrikke - ble etter hvert ganske klissete på henda som nå var fulle av både vaselin og energidrikk. En skikkelig god kombinasjon om du lurer. Legg på gelen jeg inntok ved ca 20 km så er festen komplett.

Det var ganske bra med publikum og liv langs løypa, og særlig fint var det å løpe fra Kastellet og til den svarte diamant, samt fine og koselige Istedgate. Men til tross for fine løpekulisser, liv og leven ….var alt svart, og alt gikk i sirup. Jeg tenkte på hvordan i all verden jeg skulle greie å løpe den siste mila, når det var så trått før jeg var halvveis. Jeg forsøkte å fokusere på alt rundt, hvor fint det er i Køben og hvor heldig jeg var som kunne delta. Vi løp gjennom flotte Fredriksberg, men det hjalp ca ingenting! Rullegardina var helt nede. Jeg forsøkte å fortelle meg selv at selv om det føltes som det gikk dårlig, så lå jeg helt i rute til 3:36-3:37. Og jeg trengte jo ikke innkassere kollapsen før den kom. Jeg bestemte meg etter hvert for at jeg skulle fortsette i denne tralten gjennom den mørke tunnelen, så fikk jeg se hvordan det ble når jeg en eller annen gang kom ut i lyset og håpet. Trust the process liksom. Mye sant i det altså. Klokka fortsatte å pipe lystig i vei, mer og mer i usynk med løypas kilometermarkeringer. Pulsen var veldig lav og fint, under 140 - og det var liksom lov å håpe at dette ikke kostet like mye som hodet følte det gjorde.

5:10- 4:56 - 4:53 - 4:58- 5:09 - 5:11 - 5:02 - 5:05 - 5:02 - 5:04- 5:13

(20 km klokka: 1:41:07 versus off passeringstid 1:43:01)

Fra halv til 3 mil

Et eller annet sted her løp vi forbi en musikkscene der de spilte Dancing Queen av Abba - og kanskje var det akkurat da det løsnet? Jeg fikk lyst til å danse, og plutselig var jeg lettere til sinns og i steget. Ikke vet jeg. Det var ren magi!

Å passere halvmaratonmerket er uansett alltid en milepæl på maraton. Jeg regnet meg raskt fram til at jeg fortsatt lå an til en tid på 3:36-3:37, og ting begynte å lysne på mange måter. Ved ca 28 km et sted kom vi tilbake på runden vi hadde løpt de første 13 km, dette gledet jeg meg til mens jeg løp, og det var utrolig deilig å komme tilbake hit! Nå trengte jeg ikke bry meg om de lave markeringene, kun de høye - og vite at det var de som gjaldt nå. Samtidig er dette også områder av byen jeg kjenner ganske godt, alltid en fordel å ha litt peil på hvor man er og hvor man skal videre. Pulsen min var fortsatt lav og under 140, og jeg begynte å få mer og mer tro på at dette likevel kunne gå. Jeg visste at jeg hadde tapt nesten et halvt minutt på den første kilometeren pga kø, og at jeg dermed lå litt bedre an enn hoderegningen min basert på halvmaratonpasseringen sa.

5:04 - 5:05 - 5:00 - 5:04 - 5:06 - 5:16 - 5:00 - 5:08- 5:03

(30 km klokka 2:32:06 versus off passeringstid 2:34:50)

Starten på slutten

Det føles alltid godt å komme til 30 km merket, og plutselig syns jeg kilometermarkeringene kom veldig tett! Det er slik det skal føles på starten av maraton, jeg har aldri opplevd det før på slutten. Ved 34 km krøp pulsen endelig over 140, og jeg tok nå inn over meg at jeg godt kunne begynne å betale for dette. Med ca 1 time igjen å løpe var det rett og slett på tide å kneppe opp et par knepp. Jeg løp ganske lett og fint (alt er relativt!) og det var ikke lenger så trangt i løypa. Ved 37 km tok jeg igjen Beate som hadde startet en del foran meg, vet ikke akkurat hvor mye - hun var smartere å stilte seg lenger frem. Prøvde å få henne med meg - nå var det jo bare 5 km igjen. Hun hang på en liten stund før hun lot meg fare, jeg hadde nok betydelig bedre tempo her enn resten av feltet, ved 30 er det alltid en god del som har begynt å gå. Men jeg hadde akkurat våknet og kjente den sterke lukten av mål. Ved passering den svarte diamant og BOX ventet en ny runde med red bull og nå var det virkelig bare å gi gass!

5:11 - 5:04 - 5:05 - 4:55 - 5:00 -5:01 -4:53 - 5:04 -4:57 - 4:50

(40 km klokka 3:22:06 versus off passeringstid 3:25:47)

LOVE AND PEACE

Om denne avslutninga er det ikke noe annet å si enn at DÆVEN DØTTE - for en feilberegning av kreftene tidligere i løpet. Jeg skjemmes! Måtte dytte mannfolkene unna da jeg løp de siste 500 m inn mot mål, og jeg måtte ikke ned i bakken etterpå. Jeg bare sjangla bittelitt i 10 sekund eller så. Veldig dårlig disponert, det er faktisk ganske pinlig. Maraton har alltid en lekse å gi. Så fort har jeg aldri løpt 3 km med 40 k i bena. Veldig fornøyd med å komme meg til mål med denne positive løpsutviklinga, men ikke så fornøyd med å greie å produsere så mange negative tanker på første halvdel. Skal dog ikke se bort i fra at det gjorde susen likevel?

4:51 -4:52- 4:01

I mål ventet jeg på Beate, som kom like bak. To glade jenter jublet over fine tider på tre tretti tallet!

Det var selvsagt(!) en gjett tiden konkurranse, men denne gangen rakk jeg bare legge den ut på FB siden som du kan finne her. Det komme veldig mange tips, og flere av de var veldig nær fasiten, men “best” var Carina på 3:36:07  5 sek diff må kunne sies å være SPOT ON! Grattis Carina! Jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på i premie til deg og når du skal få den, men vær snill å fortell meg i god tid når du kommer til Oslo neste gang. Kanskje du kan få vinne en løpetur med meg! (Jeg skjønner jeg må dra på litt mer altså, men det kan jo være underlaget)

5 km splittene var uvanlig jevne denne gangen: 25:57 - 25:46 - 25:48 - 25:31 - 25:57 - 25:54 - 25:41 - 25:16

Når jeg ser disse tenker jeg at det var sykt godt disponert (men da ser en altså bort fra det at jeg løp 20 -25 sek fortere per km de siste 2,2 km) . Og jeg er selvfølgelig veldig fornøyd både med ny pers og at jeg greide snu det negative sånn etter hvert!

Etter løpet har jeg følt meg overraskende bra. Ikke noe problem å gå ned trapper, kunne til og med bære den 8 år gamle kiden ned trappa mandag morgen 🤪 Utfordringen har dermed vært å holde igjen, men jeg tror det går sånn tålelig!