Jeg tror jammen jeg er på åttende uke med denne hælskaden nå, og jeg er ganske nær grensen for å tippe over. Jeg har så smått begynt å løpe litt, eller jogge om du vil - det går hverken fort eller langt eller noe som helst.

Vondt gjør det også, og det skal det nok egentlig helst ikke gjøre. Men, det blir en avveining om jeg skal ofre hælen, eller om jeg skal bli fullstendig koko mens hælen får den hvilen den trenger for å bli helt bra litt raskere. Jeg greier jo faktisk ikke dette siste alene, og Stian mener det er uhørt å binde meg fast. Jeg er tilbøyelig til å være enig med han for en gangs skyld. Jeg tror egentlig ikke han syns det er uhørt av hensyn til meg, han tenker nok mest på seg selv og resten av familien. Ja, kanskje også på naboene og hele jordas befolkning. Mens jeg bare tenker på meg selv, som vanlig.

Så, jeg løper litt. Det begynte for fire uker siden med gå/jogg på sti, gikk mest og jogget litt her og der når underlaget var mykt og/eller bratt. For hver tur jogget jeg bittelitt mer, men jeg logga alle som hike. Den neste uka, min første “løpeuke”, logget jeg hele 16,9(!) km, fordelt på 3 korte turer på mykt underlag. Uken etter greide jeg skrape sammen hele 22,1 km! Denne uken har jeg på fire turer greid å nå en slags milepæl med “hele” 35 km, altså ganske nøyaktig halvparten av det jeg før tenkte på som en normal treningsuke.

Det er til å bli helt matt av å se disse begredelig tallene, men jeg legger all energi inn på å se det positive. Jeg løp tross alt 0 km uken før jeg startet opp, og uken før det og uken før det. Du skjønner tegninga. Vi må helt tilbake til uke 8 for å finne løping, 1 løpetur i starten av uka på 14,4 km - så ble det mørkt. For resten av Norge ble lyset slått av noen uker senere.

Jeg krysser nå fingre og tær for at jeg kan løpe enda litt mer i uken som kommer, og aller helst uten smerter i foten. Målet mitt er å ha krabbet meg tilbake på normal mengde før mai begynner, men da må smertene bli helt borte. Jeg har de siste ukene tenkt at om en ukes tid kan jeg begynne å løpe oftere, det stinker virkelig å legge inn 2 hviledager mellom hver løpings. Jeg blir så rastløs og dessverre også lite hyggelig å ha i hus. Jeg tenker at jeg må ha et helt annet forhold til trening enn “folk flest”, for slik jeg forstår så er det helt normalt å trene 2-3 ggr i uken, om ikke også langt sjeldnere. Jeg fatter ikke det går an å være i indre harmoni med så lite balsam! Jeg forstår at det er jeg som er avviket altså, jeg bare lurer på om jeg kan lære noe her?

På veien min har jeg kjørt uendelig mange langsomme tåhev NIMI style, og plantaren virker å være svært svekket. Det er trolig den lille stressfrakturen som sitter igjen og er en liten seigliva dritt nå. Det er få øvelser jeg vet om som hjelper mot sånne små og store brudd, annet enn hvile og tid. Jeg har ingen av delene.

Jeg kjøpte meg forresten noen rehab sandaler som er sykt myke, og jeg tror de har vært bra for hælen. Fikk de anbefalt av folk jeg stoler på :-) For, jeg trengte strengt tatt ikke nye sandaler i slutten av mars..

Litt om ukas trening til slutt

Tok løpefri både mandag og tirsdag etter ca 10 km løping søndag morgen, startet dermed løpeuka først onsdagen. Da tok jeg turen ned til Frognerparken og dro i gang den første Treningscamp økta i parken siden 12 mars - hvor lenge siden det er jeg har vært der, orker jeg ikke tenke på. Det er veldig lenge! Utrolig hyggelig å treffe fire andre der til en sånn mini gruppe TC økt, men selve løpinga var jo helt grusom. Alt var sirup og kroppen kjentes som å flytte en elefant. Ansiktet så etter hvert mest ut som en tomat. Men jeg greide gjennomføre! Det gjorde meg både stolt og glad, i tillegg fungerte foten ganske bra på grusen i parken også. Med litt mer tempo i steget landet jeg nok naturlig mer på midtfot, og hælen fikk dermed mindre juling. Så, det er vel bare å gjøre mer av dette :o

Torsdagen tok jeg en stitur m to tidligere kolleger opp til Vettakollen, Fuglemyrhytta og tilbake via Skådalen. Sti fungerer også ganske bra, så dette var løpeopptur nummer to for uken. Mer sti til uken altså!

De to siste løpeturene var ved Sognsvann, prøvde meg uten teiping og såle på fredag, og det var nok litt for optimistisk. Så i dag var tapen på igjen og sålene. Det er vondt, men fungerer. Nyter å løpe, selv om smertene legger en svart skygge på de rosa skyene. Mulig det hjelper med briller med fargesterkt glass??

Jeg har forresten kjørt en helt frivillig påske challenge - med 10 x 10 squats hver dag. Så langt full pott! Må gjøre mer av sånt!