I går var min aller første skikkelige løpskonkurranse med startnummer siden november 2019. Jeg har løpt noen virtuelle løp, og jeg deltok på Parkrun både i januar 2020 og nå sist lørdag, men denne lørdagen stod jeg faktisk i et startfelt med startnummer på. Det var veldig spesielt! Kanskje mest fordi det har gått så lang tid siden forrige gang. Alt var som i gamle dager, men likevel var alt annerledes. Jeg greier ikke beskrive det noe bedre tror jeg.

Jeg har jo deltatt på dette arrangementet en del ganger, faktisk alle gangene de har arrangert det. Det var jo selvsagt avlyst i fjor. (Det var jeg ærlig talt veldig glad for, for da hadde jeg ikke helt kommet i gang igjen etter skaden). Men jeg har altså vært med siden oppstarten i 2009, så jeg har noen faste rutiner jeg sverger til. Normalt løper jeg inn fra Røa eller Bogstad som oppvarming, og noen ganger har jeg også løpt hjem gjennom skogen. Det blir noen kilometer ut av det, noe jeg syns passer bra når selve konkurransen er så kort i antall kilometer. Normalt er starten i ett-to tiden på dagen, men i år kunne vi selv velge starttid ettersom de måtte dele inn i flere startpuljer for å begrense antall mennesker samlet.

Jeg hadde valgt den første starten, kl 10, slik at jeg skulle ha litt mer igjen av dagen etterpå. Det jeg ikke hadde tenkt på var at det å reise kollektivt før kl 10 i helgene er litt mer komplisert fordi det er langt færre avganger. Så, jeg fant etter hvert ut at jeg ikke hadde planlagt dette særlig godt. Da jeg sjekket reisealternativene mine sånn kvart over åtte, fant jeg ut at det var helt tørke mellom 8:15 og 8:45 i mitt område, og da sjekket jeg tre ulike busslinjer og t-banen. Jeg endte opp med å gå for en buss fra Vindern 8:35 som skulle være på Røa litt før kl 9. Dessverre så var det litt lengre ned dit enn jeg hadde av tid, så den bussen rakk jeg ikke. Så da la jeg om planen og løpe videre mot Smestad for å ta banen derfra. Da hadde jeg løpt rundt 4 km, og tenkte at nå bør jeg kanskje ikke løpe de 6 km inn til start i tillegg, for det er kanskje litt i overkant. Men, da jeg sjekket 41 bussen som går inn der, så fant jeg ut at denne hadde avgang 1 gang i timen, med avgang 9:27. Det var jo ganske vått vær på lørdag, og etter å ha løpt til Smestad var jeg jo allerede ganske våt, og å stå ute i regnet i ytterligere 25 min fristet lite. Så da løp jeg innover likevel da, med plan om å hoppe på bussen når den kom. Da ble det drøyt 4 km til med løping. Normalt har arrangøren satt opp en del ekstra busser fra Røa, men siden startpuljene var små hadde de nok landet på at det ikke var nødvendig. Det hadde ikke skadet om de satte opp en buss før hver start da. Læringa er som vanlig at det er lurt å forberede seg litt!

Jeg rakk i alle fall starten med ganske grei margin, lite kø for å hente ut startnummer og lettvint innlevering av bagasje. Rosinen i pølsa var da jeg skulle stikke i buskene, og oppdaget at det ikke var noe kø på de utplasserte doene. Det var nesten ikke til å tro! Jeg kan ikke huske jeg har opplevd det før:-) Kanskje er dette eneste gang også. Etter denne positive opplevelsen var det på tide å gå inn i startpuljen, og begynne å kvinne seg opp. Det gikk vel sånn passe.

I år var løypa tilbake i samme trase som opprinnelig, rett opp til Helveteskneika. Ikke at det er så sjukt stor forskjell; det går oppover uansett. Det hadde regnet godt både natta før og dagene før, så det var vått og litt sleipt, og etter hvert også gjørmete. Jeg tok det ganske rolig fra start. Jeg har ikke løpt noe særlig motbakker etter skaden i fjor, mest pga en litt kranglete akilles som klager høylytt hvis det blir for mye stigning. I tillegg er ikke formen på samme nivå som før skaden, så det var bare å prøve å komme seg opp uten å stresse noe i starten. Jeg seig ganske langsomt opp, prøvde å ikke tenke på hele bakken, men tok en og en del av den. Holdt stort sett blikket på løperen foran, uten å tenke så mye på hvor langt det var igjen. Nå fikk vi også litt visuell hjelp av at tåka lå tjukk, så sikten var uansett begrenset.

Jeg merket meg at jeg i mindre grad enn tidligere år løp der bakken var mindre bratt, og at syra lå og lurte i låra nesten hele veien. Siste bakken opp var helt grusom, her har jeg tidligere greid å gi litt gass men i går var det bare å karre seg opp i slow motion. Jeg var helt utkjørt som vanlig, men følte egentlig ingen glede over å være i mål. Egen dom var at dette var bedrøvelige greier. Terningkast 1 el kanskje 2.

Jeg kjente ganske raskt at det var en tung dag, jeg hadde en veldig god intervalløkt på onsdag sammen med Kristin, men etter det har det vært litt tungt. I tillegg har vi hatt forkjølelse i hus de siste dagene, og jeg har tenkt tanken at jeg kanskje hadde fått litt mye nærkontakt med den forkjølelsen hennes. Nå i dag, dagen etter løpet, har jeg fasiten; jeg er også forkjølet og var helt sikkert på vei ned i går. Så, der jeg var veldig skuffet over prestasjonen min i bakken i går, er jeg i dag litt mildere mot meg selv. Jeg løp inn til en tid på 28:12, 9. plass i klassen. Det er 3 min bak pers, og 2 av de minuttene er nok knyttet til grunnformen min nå, mens resten kanskje er forholdene i løypa og dagsformen min.

Goodiebagen var fin i år, selv om lua manglet. Jeg har forsåvidt ganske mange av de luene, så et ekstra pannebånd er fint det. Syns det var bra arrangement også i år, alt glei fint foruten løpebeina mine. Litt usikker på om det blir flere starter på meg opp her, men får se hvor mye av dette jeg glemmer til neste år!

For å avrunde kollektivmisæren denne dagen; jeg løp fra Tryvann og kom 3 min for sent til banen på Frognerseteren, og løp derfor skogen ned til Midtstuen. Tok banen 3-4 holdeplasser og løp deretter hjem fra Gråkammen. Det ble vel nye 6 km. Kort oppsummert løp jeg vel ca 70% av reiseveien, ikke akkurat valuta for pengene på ruter. Jeg kom fram til at de bør ha reduserte priser de timene de kjører halvtimes ruter. Jeg regner med de leser bloggen min og fikser det veldig snart!

Nå er det fokus på å bli kjapt frisk, og komme seg tilbake til 2019 formen. Ferdig snakka.