Det har vært dårlig med løpskonkurranser siste 1,5 år - tenk det at det faktisk er 18 måneder siden jeg løp maraton fra Nice til Cannes! Det føles som en evighet siden på en måte, for på disse månedene har det både skjedd veldig mye og veldig lite. En snål tid rett og slett.

Mye av 2020 ble jo preget av skader for min del, plantar fascitt er seigliva greier og for min del kom det en del følgefeil i etterkant også. Så jeg fikk ikke med meg en eneste løpskonkurranse- Ikke at det var så himla mange av de. Det var noen på høsten i fjor - men innen jeg følte at formen var på noe som lignet på ok nivå så ble jammen alt stengt ned igjen. Så, 2020 bestod av ett parkrun på Tøyen i vinter, og en virtuell 5 km i regi av Bergen City Marathon samt samme distanse i Kondisløpet på våren og sommern- om jeg husker rett. På høsten løp jeg også en 5 k i Rosa Sløyfeløpet. Ikke mye til sesong altså! De fire siste månedene av året fikk jeg opp mengden igjen og formen ble jevnt og trutt litt bedre.

Så kom jo endelig ett nytt år, og vi var alle fulle av naiv optimisme om at “alt skal bli bra igjen” og sånn fantastisk vrøvl. Selvsagt ble det ikke bra, for å være ærlig syns jeg det ble verre . Målseilet som vi så langt der fremme kom ikke nærmere i det hele tatt, men ble heller flytta bortenfor noen svinger og ute av syne. Ganske demotiverende i grunn. Men hva annet kan vi gjøre enn å bare bite oss fast?

Så, jeg har tatt en dag av gangen og fokusert på her og nå, så godt det har latt seg gjøre. Treningsukene har vært solide, og veldig stabile - og jeg tror jeg kan si grunnmuren er på plass igjen. Det knirker litt her og der, så jeg har lagt inne en uke her og der med mindre løping og mer ski. Vi kjøpte oss leilighet på Skeikampen i vinter, så jeg har vel aldri gått mer på ski enn denne vintern. Men jeg har på alle måter forsømt kvalitetsøkter - fokus har altså vært på å bygge grunnmuren opp igjen. Så, det har vært mye mengde og mye dunking - men nå har jeg ganske nylig begynt å legge inn noe kvalitet også. Det er jo også litt enklere nå som våren endelig er her! Et par uker med litt intervall og litt tempo over noen km har nok løftet formen et hakk eller tre. Da jeg løp halvmaraton som virtuelt Bergen City marathon 21 april klarte jeg på ingen måte mobilisere frem noe som ligna på konkurransemodus. Jeg hadde ikke peiling hva jeg kunne forvente av kroppen, men man håper vel alltid at det ikke står så gærnt til. Sluttida mi ble ca 10 min bak pers, og det er en gammel pers som jeg egentlig skulle ta livet av i 2019 sesongen. Godt det er noe å jobbe med, eller hva? Jeg fikk jeg ikke opp dampen i det hele tatt på det “løpet,”" men en skikkelig bra hardøkt ble det. Og det er jo greit å vite hvor man står også. Det skal nevnes at det blåste godt den dagen, så jeg kan sikkert skylde litt på forholdene, men aller mest må jeg nok bare ta en titt i speilet.

Samme uke som jeg løp halvmaraton prøvde jeg meg på vårens første 5 k testløp 3-4 dager senere, jeg la i vei i optimistisk og hissig tempo. Det var tross alt bare 5 km vi skulle løpe. Etter ca en km i grei fart var all lufta ut av dekkene og jeg hadde mer enn nok med å komme meg til “mål” i ca fem blank fart. Det var et miserabelt testløp rett og slett, og jeg tenkte at dette må jeg få gjort snart igjen med litt mer stil. Og plutselig bød muligheten seg:

Oslo løpsfestival

Jeg var nemlig så heldig å bli invitert med på Oslo løpsfestival av Kristin, og vi løp det første løpet på 5 km langs Frognerkilen sammen på tirsdag for en uke siden. Sammen er selvsagt ikke korrekt, men vi starta i alle fall samtidig, og hadde felles oppvarming og nedjogg. Det å få på startnummer og dra bort til et startområde var helt snålt, og jeg fikk skikkelig gode vibber av disse små tingene som minner om livet før mars 2020. Det var rett og slett en liten deilig smakebit av hvordan det pleide å være, og hvordan vi håper at det snart blir igjen. Jeg merket at jeg ble litt mer nervøs og spent før start enn jeg har vært på de andre virtuelle løpene

Selve løpet gikk i grunnen ganske greit, jeg la meg på ca 4:30 fart fra start men sklei opp til 4:35 ish etter hvert og holdt det ganske jevnt inn til mål v Aker Brygge og Tjuvholmen. Det var ikke mange konkurrenter i løypa, Kristin dro fra tidlig, og mellom meg og henne hadde jeg kollega av henne. Han dro fra mer og mer til ca halvveis, og etter det tok jeg litt innpå han. Det skilte ikke mange sekundene mellom oss i mål og det hjalp meg nok å holde en viss intensitet i løpet. For dette var altså første gang på 18 måneder jeg løp en konkurranse! Og med det som bakgrunn, samt fokus på mengdetrening siste 6 mnd (og rehab før det), sier jeg meg superfornøyd med å ha klart en jevn og hard fem kilometer! Og tenker at dette ble et slags startpunkt på det som kommer av konkurransemuligheter fremover. Det blir nok ikke flust, men håper på noe! Tida ble 22:54, et godt stykke bak pers, men jeg er veldig happy med den. Ett minutt raskere enn forrige 5 k test.

Oslo løpsfestival består av en rekke sånne virtuelle pop-up løp ulike steder i Oslo. Hvert løp er åpent i 2 uker om jeg har forstått det rett, og det blir satt opp markører på start og mål, og løypa kan lastes ned på klokka på forhånd. Akkurat det første løpet var jo plankekjøring sånn mtp veivalg underveis, men antar de neste blir litt mer tricky. Neste ut er Alnaelva ned, og der er jeg absolutt ikke kjent. Det er ikke for sent å melde seg på, men første løp er “ferdig” nå.

Jeg har ingen konkrete løpsplaner utover å holde kontinuiteten i treninga og delta på disse løpene, men jeg håper jo det snart blir mulig å delta på noen små skala løp. Stemningen før og etter løp, treffe kjente og nye fjes, være spent, fornyød/misfornøyd, sett og sliten - det er mye bra det altså!

Hva gleder du deg til, og hvordan holder du motivasjonen oppe?