Hei dere! Nå trenger jeg litt innspill på veien videre, som du sikkert har skjønt fra headingen har jeg vært så heldig å få omikron på besøk. Her er de siste dagene mine sånn kort fortalt, det kan kanskje være til hjelp for andre som har sluppet unna så langt også:

Dag 1, torsdag: Litt sår hals på kvelden, ellers ingen andre symptomer. Poden hadde vært hjemme fra skolen fra tirsdag med forkjølelsesymptomer - men han var allerede bedre. Vi hadde alle testet negativt på hurtigtester hjemme tirsdagen. Jeg tok en rolig løpetur på kvelden for å klarne hodet, og skravle litt med nabo Ingunn. Det var litt tyngre enn sist løpetur, men sånt varierer jo av mange grunner.

Dag 2, fredag: Våknet til early birds tid som vanlig på fredager, og kjente fortsatt at halsen var litt sår. Men dro ut på morgenløpeturen med jentene - og det var skikkelig , skikkelig trått. Ikke bare var det glatt og mørkt ute, og ikke var jeg bare litt trøtt heller, jeg var i ferd med å bli syk. Åpenbart. Halvveis utover arbeidsdagen ble jeg veldig sliten , og måtte etter hvert ta en pause før jeg til slutt innså at jeg måtte logge av og legge meg nedpå litt. Hadde ikke så mye smerter å klage på egentlig, foruten de vanlige muskelsmertene jeg får i lårene ved forkjølelse og influensalignende greier, jeg var også veldig slapp. Etter hvert steg temperaturen, og før jeg la meg hadde den kommet opp i 38,6 selv med febernedsettende. Nå var vi to sjuklingene hjemme alene, for de to friske rømte til fjells. Fint med et stille og rolig hus!

Dag 3, lørdag: Våknet opp etter nesten 11 (!) timer søvn. Heldigvis var jeg nå uten særlig feber, og det var jeg veldig happy og lettet over. Men samtidig fikk jeg også vite at poden som ble testa tidligere i uken, nå hadde fått en positiv test. Det snudde jo opp ned på litt av hvert. Poden og jeg var jo alene hjemme, uten bil. Å gå ned til Adamstuen, og henge dere i lengre tid, frista lite. Det kan vel heller ikke sies å være særlig innafor hverken på smittevern eller skadebegrensende for den syke. Men jeg måtte åpenbart testes, og det ble bestilt timer på søndag, til både meg og minsta, hun hadde nå også fått litt symptomer. Ellers var formen min egentlig ganske grei hele dagen, men tok smertestillende da jeg la meg fordi jeg slet med å sove pga muskelvondt i lårene igjen. Tok nå for gitt at jeg var smittet med omikron, og begynte undersøke når jeg kunne forvente å være tilbake i trening igjen. Det var litt dystre utsikter. Jeg hørte på 2-3 podcaster om tema covid og trening, og sånn kort oppsummert: Første hardøkt 6 uker etter smitte, og første rolige tur 7 dager etter. Jeg forsøkte å rettferdiggjøre at min opptrening måtte kunne forsere dette en del ettersom jeg ikke hadde vært særlig syk, samtidig som jeg kjenner godt til langtidsvirkningene av covid - og de er så skremmende at det er ingen grunn til å balansere for tett inntil grensene.

Dag 4, søndag: Våknet opp og kjente meg i grei form, fikk gjort en del husarbeid - men hadde ikke all verdens energi. Syns egentlig formen var ganske lik lørdagens, og hadde ærlig talt håpt på litt mer fart i rehaben. Men, kanskje brukte jeg mer energi slik at jeg endte ut med samme kraft? Hvem vet. Fikk endelig testa meg på drive in i Silurveien på ettermiddagen. Nå var 3 av 4 i karantene eller isolasjon, mannen virket å styre unna trolig pga smitten han hadde i november/desember.

Dag 5, mandag: Jeg prøvde meg på jobb, altså bare fra hjemmekontoret da. Det var litt vekslende energi, og stemmen min avslørte at noe var galt i halsen. Av og til måtte jeg jobbe skikkelig hardt for å få ordene ut med lyd, og helst uten å hoste for mye. Men, etter hvert gikk det litt bedre og fikk i alle fall over en halv arbeidsdag med bra energi og utført arbeid.

Dag 6, tirsdag: Ny dag på hjemmekontor, litt likt dagen før men stemmen er bedre. Fortsatt litt hes, men den er mer stabil. Først kom svaret på minsta sin test, den var som forventet - og noen timer etter kom også endelig min. Begge positive. Det er litt komisk å tenke på at jeg denne gangen veldig gjerne ville at den skulle være positivt, mens i desember før jul var det helt motsatt. Nå hadde jeg jo nesten fullført isolasjonen, mens om testen hadde vært negativt hadde jeg fått karantene fra forrige fredag i 10 el 14 dager tror jeg. I tillegg er jo spillereglene rundt smitte totalt endret, der jeg i nesten 2 år har jobbet hardt for å unngå smitte - har det nå snudd til at “alle kommer til å bli smittet nå” og da er det bedre å gjøre seg ferdig med det nå. Ingen skal påstå jeg ikke er tilpasningsdyktig altså!

Så i morgen er det altså ut av isolasjon! Jeg har vært feberfri siden lørdag/søndag, og kjenner meg ikke syk. Litt hoste er vel det eneste, i tillegg til litt “dypere” stemme. Jeg har ikke løpt siden fredag morgen, men har trent litt stuestyrke og prøvd meg på litt hopp og sprett. 3 små lufteturer har jeg også hatt, og jeg har ikke merket noen negative effekter av bevegelse og fysisk fostring. Men hva nå?

Nå skulle jeg gjerne hørt fra dere som ligger foran meg i løypa! Jeg tenkte prøve meg på en rolig løpetur i morgen, og trappe opp lengden utover i uka. Men så er jeg klar for å få tatt opp igjen litt terskeltrening også, hvor fort/sent er realistisk? Det er jo veldig stor forskjell på hvor syke man er, og jeg antar det spiller inn på lengden på opptrappingen etterpå også? Gi meg det du har av tjuvtriks og dyrekjøpt erfaring, plis!