Ikke planlagt. Ikke smart. Men ble ganske bra likevel!

Etter tretthetsbrudd (igjen!) øverst i lårbeinet i mai, hadde jeg fått løpt i snaut 7 uker. Det betyr på ingen måter 7 uker med samme belastning som før. Jeg er fortsatt ikke oppe i sammen mengde og antall løpedager som før. Og kanskje skal jeg ikke helt tilbake dit heller, mye tyder jo på at jeg ikke takler det.

De siste ukene har jeg løpt en intervalløkt i uka der lengden på hvert drag har økt fra uke til uke, og det samme har total mengde. I tillegg har jeg løpt to parkrun (5 k) på Fornebu, som gikk bedre enn forventet, særlig den første. Jeg tenkte at det kanskje var på tide å doble distansen nå og teste formen i konkurranse. Men hvordan jeg endte opp med å løpe Drammen halvmaraton forrige søndag kan jeg ikke forklare. Annet enn at jeg er veldig glad i å konkurrere da, og de hadde bare to distanser; 5 km og halvmaraton. Ganske sikker på at jeg hadde valgt 10 km om de hadde hatt det på programmet, men sikker kan jeg ikke være - “alle” de jeg kjenner i løpemiljøet skulle jo løpe halvmaraton!

Jeg greide i alle fall å melde meg på i siste liten på lørdagskvelden, og angra egentlig med det samme jeg hadde trykt den gjennom! Eplekjekt hadde jeg sagt til Ingunn at jeg kunne kjøre også. Jeg har virkelig bilkjøringsvegring grad fem. Så, i det jeg gikk opp trappa for å pusse tenner og finne senga seig konsekvensene innover meg. Halvmaraton! Din gjøk! Det kommer til å gjøre så vondt! Du kommer til å løpe rett inn i murveggen, lenge før mål. Du sa du skulle være smartere nå, ikke overbelaste igjen! Hva tenker du med? Du er ikke trent for denne distansen. Ikke i det hele tatt. Og, du skal liksom kjøre i tillegg.

Tok litt tid før jeg sovna for å si det sånn. Jeg ba til høyere makter at jeg ikke gapte over for mye nå. Igjen.

Ingunn og jeg kom oss avgårde som planlagt kl 7:30, etter litt oppstartsproblemer. Det fløyt fint ut av Oslo, det var selvsagt en av grunnene til at jeg tenkte det skulle gå greit å kjøre ut; er jo nada trafikk søndag morgen. Det holdt stikk. Litt over kl 8 parkerte vi ved CC Drammen. Det eneste jeg hadde rukket å sjekke om løpet var hvor vi skulle parkere, det var lagt ut en video på instagram der de sa man kunne parkere på CC Drammen, og det skulle være gratis og kun 1 km å gå. Det var en sannhet med modifikasjoner. For det første var det nesten 2 km å gå, og for det andre trakk de nesten 100 spenn for parkeringa. I ettertid har jeg lest at det var 3 timer gratis hvis man registrerte en eller annen kode i en eller annen fuckings app. Hvem f*** greier å gjøre unna en halvmaraton og gå til/fra på under 3 timer? Joda, det er sikkert mulig om man har henta startnummeret på forhånd, går inn for å bruke minst mulig tid på alt og i tillegg løper ganske fort. Men å delta på løp er jo en sosial greie, og litt av poenget er å henge der før og etter for å fortelle de drøyeste skrønene og ikke minst snakke seg selv ned sånn at alle tenker at man har overprestert i etterkant. Nok om det.

Det var jo løping dette skulle handle om

Før løpet hang Ingunn og meg med Marita, Thomas, Wenche og Lauren, vi rakk faktisk også en tur innom toalettet ute som overraskende nok hadde veldig kort dokø. Marita, Ingunn og jeg stilte oss opp med 1:50 fartsholderne. Jeg hadde absolutt ikke peiling på hva jeg kunne prestere, og tenkte at +10 min på pers bør jeg nok i alle fall regne med, samtidig hadde jeg et håp om at 5 blank kunne være et ok tempo. Det er vel ikke helt kompatibelt, men det er jo meg i et nøtteskall. Det var ekstremt trangt i startfeltet. Fartsholderne hadde klumpa seg sammen, så klart forbedringspotensiale der. Det er jo fryktelig enkelt å fikse med at de stiller seg opp med god avstand, så samler jo folkene seg rundt. Heller mer luft enn for lite. Det koster jo absolutt ingenting. Gratis tips fra meg!

For om det var trangt å stå på vent, ble det enda verre da starten gikk. Med litt mer luft i starten hadde det nok gått bedre, men nå var det bare helt stopp. Jeg syns det er ganske kjipt, jeg vet det fins større problem - men det er jo meningsløst å gå de første hundremeterne i et løp. Så forbedringstips to fra meg er å ikke ha innsnevring etter start, da er det bedre om starten er der det er mest trangt.

Men vi seig nå etter hvert ut og i gang med løpinga. Nå var det om å gjøre å finne en så rett fart som mulig. Det er det jo alltid så klart- men jeg har vært ganske fartsblind på noen av intervallene etter skaden, så lett var det ikke. Særlig ikke etter å ha åpnet i rusletempo. Det er veldig fort gjort å skru opp litt for mye da. Så, det gjorde jeg jo så klart. Den første kilometeren gikk på 5:07, som da inneholder stopp og rusling, og neste på 4:44. Jeg bestemte meg for å roe litt ned. Det var ganske trangt å løpe, mange som ville ligge rett på fartsholderne, så jeg løp forbi de for å få løpe i fred. Jeg husker ikke helt når jeg dro fra de, men etter at jeg fant et behagelig tempo rundt fem blank så skjedde vel det litt etter litt. Og i løpet av de neste 3-4 km var jeg oppe med 1:45 folkene. Også der var det fryktelig trangt, og jeg styrte litt med å holde meg på plass bak de. Men til slutt orket jeg det ikke lenger heller, jeg overbeviste meg selv om at det ville være mye mer behagelig å ligge foran de også. Bare noen få meter, skulle absolutt ikke løpe fra de. Jeg har jo ikke øyne i nakken, så jeg vet ikke hva og når det skjedde, men jeg innså etter hvert at de ikke lå rett bak lenger. Foran 1:45 fartsholderne var det så mye bedre plass, og jeg ble løpende sammen med en som holdt samme fart. Vi småprata litt og holdt sammen ganske lenge, slik jeg husker det i alle fall. Kilometerne tikka på.

Det fløyt veldig fint, og selv om jeg hadde litt (egentlig ganske mye)angst for å ha gått for hardt ut, så koste jeg meg med løpinga. Det var digg å kjenne at dette tempoet ikke koste noe særlig. Da vi passerte halvveis tok jeg meg en gel og så gikk det gradvis litt raskere, men kosta fortsatt nada. Jeg fulgte litt med på pulsen hele tiden, og den bekreftet forsåvidt at jeg var innenfor, men jeg løp nok mest på følelsen. Fra ca 12 km begynte jeg å plukke rygger, snittfarten på første halvdel var ca 4:55 og andre halvdel 4:45. Det er jo ikke tvil om at det er ekstra motiverende å jakte rygger vs å bli forbiløpt. Løypa var på 2 runder, så jeg visste omtrent hva som kom, men det var ganske monotone strekk, som jeg ikke husket i detalj. Vi skulle nå tilbake til runding, men det var ikke en eneste kilometermarkering i løypa. Så jeg visste ikke om klokka mi viste for lav eller høy distanse, og jeg visste heller ikke hvor i runden vi skulle av og i mål. Sånt gjør at jeg ikke øker på enda mer. Så km 20 går litt saktere, før jeg øker på den neste. Nå tror jeg at jeg faktisk skal greie dette. At jeg skal komme meg i mål uten sprekk. Uten egentlig smerte.

Det var selvsagt feil

Det var en drikkestasjon rett før vi tok av mot mål, og så ble det ropt fra funksjonærer at vi skulle holde oss i i sporet til høyre slik jeg husker det. Slik jeg forstod det gjorde de klart for å starte 5 km feltet, så de trengte plassen til det. Jeg var i alle fall den eneste som hørte på de og løp der, og det var barn og alskens oldemødre som svirra rundt der, og så kom det gjerder på hver side og det ble smalt. Og like foran meg smatt det inn en sånn bil de bruker inne på stadion til å frakte gjerder og hekker og sånn. Og foran den bilen var det folk, som ikke skulle være der - og som det ikke var plass til. Så da stopper bilen med henger opp, og jeg var stuck. Etter å ha fått lempa folk ut av løypa kjørte den litt frem og jeg løp noen meter, før det var ny tulling i veien. Nå begynte jeg å bli ganske oppgitt, jeg ble forbiløpt av de som løp utenfor løypa og jeg begynte å lure på om jeg i det hele tatt skulle komme meg til mål. Det føles helt meningsløs å få sånne hindringer i et løp altså. Vi betaler jo faktisk for akkurat det; å løpe i en trase som er satt av bare til det i noen timer. Til slutt ga jeg opp og klatra over til de andre, men jeg kunne jo like gjerne revet av meg startnummeret og gått i garderoben. Men jeg bruktejo da også noen sekunder på å stavre meg over der, og endelig kommer jeg meg inn på tartanen. Siden jeg har tapt så mye på alt dette tullet setter jeg selvsagt avgårde i en lang spurt. 300 m til mål. Tror jeg. Når jeg kommer rundt svingen og har 100 m igjen ser jeg at banene er adskilt og denne fører jo bare forbi mål. Jeg begynner å lure på om jeg skal klatre over igjen, men kommer frem til at det faktisk er 1 runde og 300 m inne på banen. Så, da er det bare å løpe 400 m til da. Det gjorde vondt. Lurt å lese litt om løypa på forhånd kanskje!

Kanskje er det sånn det blir når man melder seg på kvelden før?

Tida ble 1:43 og noe, som er veldig godkjent forholdene tatt i betraktning. Og her var det jammen mange forhold å ta i betraktning! Men det var supergøy å være på stort løp igjen da! Koselig å treffe så mange kjente, og jeg gleder meg til mer.

Så, det gikk jo ganske bra. Jeg traff relativt bra på tempo, jeg løp fortere andre halvdel og jeg hadde kanskje litt vel mye igjen til slutt når jeg løper 4:35 inn med alle de hindringene… Men, det skal nevnes at jeg føler det er bare flaks at jeg traff. Jeg har løpt 3 intervalløkter forut for dette, og den lengste var 6 tusenmetere tror jeg. Det er langt unna nok til å løpe en veldisponert halvmaraton. Jeg har flaks, og jeg har selvsagt plenty rutine. Dagene etter løpet var jeg så sykt støl i låra, det var jo nesten like ille som etter maraton. Så, jeg fikk tatt meg ut. Og det er et godt bevis på at jeg ikke var godt nok trent for distansen. Jeg hadde rett. Jeg burde egentlig ikke løpt, det kostet for mange restitusjonstimer. Så det eneste rette i dette var at jeg faktisk tok løpefri både mandag og tirsdag. Så, kanskje har jeg lært noe.

Nå blir det forhåpentligvis 10 for Grete på Oslo maraton om en uke, og det håper jeg går fint. 10 burde være mer innafor det jeg er trent for tross alt. Og, Drammen halvmaraton var et fint arrangement med god stemning! Logistikken i Drammenshallen fungerte bra slik jeg opplevde det. Ser ikke bort fra at jeg løper denne igjen, men det er hard konkurranse akkurat den første helga i september med både Nordmarkstravern, Skiløpet, Trondheim maraton blant annet. Og det er noen punkter jeg håper de fikser på, som jeg har vært innom:

• Mer luft i startfeltet. Få fartsholderne til å ha mer enn 10 meter mellom seg. Når det er to med samme tidsoppdrag kan de gjerne spre seg litt slik at det blir færre folk i gruppa

• Ikke ha innsnevring rett etter starten, bedre at det er smalt der vi står og venter på start

• Sørg for at det er klar bane der løpere blir ledet til å løpe

• Og gjerne kilometermarkeringer, om ikke for hver km så i alle fall hver femte

• Syns også personlig startnummer som ikke kan videreselges er lite fleksibelt - særlig kombinert med hissig markedsføring av tidlig påmelding