skal bare

View Original

Fra Drammen halv til Oslo Maraton 10 k

Med halvmaraton i Drammen i banken(/beina) følte jeg meg klar for løpehøsten, og hva er vel da mer naturlig enn å melde seg på til Oslo Maraton?


Ja, det kan sikkert diskuteres- men jeg meldte meg altså på til lørdagens 10 km på Oslo Maraton flere dager før selve løpet. Følte ingen trang til hverken å doble fra Drammen eller gjenta distansen. Selvsagt skal jeg løpe halv og hel på et tidspunkt igjen, men det kan fint vente litt. Jeg hadde et håp om at kroppen skulle takle en 10 km mye bedre enn den takla 21,1 - og jeg hadde at håp om at formen ikke er så langt unna 45 min på mila. Dette ble min 12. start i Oslo maraton, den første var i 2005 - og de siste 5-6 årene har det vært litt dårlig oppmøte fra meg pga lumske skader og livet generelt, men nå ble det endelig deltakelse for meg igjen her.

Forberedelsene

Det kan kort oppsummeres til ingenting. Jeg hadde tenkt å få løpt to korte intervalløkter denne uken, men kroppen har vært helt kjørt etter Drammen halv. I tillegg har uka vært full av hverdagslogistikk. Livet slik vi kjente det i 2019 er absolutt tilbake. På godt og vondt. Jeg har trent da, bare veldig lite fart. Jeg hadde en økt der jeg løp progressivt to runder rundt Sognsvann. Litt er bedre enn ingenting sier de. Jeg er usikker i akkurat dette tilfellet. Garmin har siden Drammen gikk meg rødt lys og tommel ned på alt jeg har foretatt meg av løping. Så det lyste jo ikke akkurat lovende dette.

Av litt mer praktiske forberedelse kan jeg derimot skryte på meg at jeg fikk henta ut startnummeret mitt allerede på torsdag. Det må kunne sies å være veldig imponerende, men det var jo bare fordi det var den eneste dagen jeg kunne få det til.

Oppvarming

Asta og jeg løp hjemmefra og ned til byen, i fint og rolig tempo. Vi var begge ganske nervøse, med helt ulikt mål og ikke minst forutsetninger for prestasjon. Jeg håpte hun ikke skulle slå meg med mer enn 10 min, det holdt, dessverre for meg, ikke stikk. Det var uansett en hyggelig tur ned, og egentlig helt fin oppvarming også.

Ved rådhusplassen fikk vi møtt sherpa Marius som skulle passe på sekkene våre, og David som Asta løper en del sammen med. Synne fra Treningscamp møtte jeg også på, hun var allerede ferdig med sin halvmaraton og så veldig fornøyd ut!


Før start

I startfeltet møtte jeg første på Johanna, som jeg ikke har sett siden jeg flytta fra Trondheim i 1998 el noe sånt! Det var utrolig uventa og hyggelig, og veldig gøy at vi begge gjenkjenner hverandre etter nesten 25 år!

Johanna skulle lenger frem i startfeltet enn meg, så etter en kort prat gikk hun fremover mens jeg selv så etter 45 fartsholderen. Der fikk jeg øye på early bird Maria, og gikk bort til henne. Vi hadde greid å synkronisere outfiten bra helt uten noe samkjøring - og rett foran meg stod det jammen ei dame til i samme antrekk. Hun hadde i tillegg akkurat de samme knall rosa asics skoene som meg også. Med unntak av skoene hadde jeg altså valgt å gå for en lite oppsiktsvekkende variant. Jeg tror jeg ønsket å gjemme meg litt bort:-)

Løpet mitt

Så var det løpinga da. Startskuddet gikk 16:15, og det tar selvsagt litt tid før vi krysser startmatta. Og det var litt trangt der, så jeg mista Maria allerede før startstreken faktisk. Jeg visste at hun hadde langt bedre forutsetninger for et godt løp enn meg, så det var ikke uventet. Jeg brukte de første hundre meterne til å komme i gang og finne en slags flyt. Fikk med meg heing fra Ragnhild og Martine i det vi løp opp fra Rådhusplassen og mot Vika. Det går jo oppover ganske raskt etter start, men det er ikke så mye og ikke så lenge heller. Det er litt hit og dit de to første kilometerne slik jeg husket det, jeg mista synet av fartsholderen allerede før 2 om jeg husker rett. Det kan jeg selvsagt ikke garantert at jeg gjør. Til tross for bakkene piper klokka på 4:29 og 4:35 på de to første, men den piper noe foran kilometermarkeringen i løypa. Det kjentes ganske brutalt ut, og jeg tenkte at det er kanskje ikke så rart - jeg har jo ikke mange kilometer i dette tempoet i beina. Jeg ble også helt sykt tørr i munnen, ikke at jeg var tørst - men følte bare at jeg tørka helt ut!

Kilometerne tikker på, ikke akkurat i racerfart, jeg syns det går litt trått for å være ærlig. Og, det er jo litt tidlig å kjenne på. Men jeg kommer meg endelig opp til det høyeste punktet før vi skulle løpe nedover mot Skøyen. Det er overraskende mye liv og stemning langs løypa, her har arrangøren gjort en stor jobb med å hyre inn ulike grupper til å lage litt lyd. Det er stor endring fra sist jeg løp Oslo maraton (før pandemien). Det er også overraskende trangt i feltet, men de fleste løper i noenlunde samme tempo, så det fungerer ganske bra. Men det er vanskelig å holde seg på innersvinger og korteste vei, så klokka piper stadig lenger og lenger unna løypemarkeringen. Km 3 og 4 klokkes inn på 4:40 og 4:33. Og selv om Ingrid Kristiansen heier av full hans ved vending er det ikke mye å hente hos meg. Jeg må rett og slett erkjenne at jeg har åpnet for hardt for formen jeg er i, det er ikke gøy så tidlig i løpet. Samtidig forsøker jeg tenke litt positivt også da. Nå blir det noen flate og enkle kilometer, prøver å få beina til rulle på. Men det er jo som å være i blautmyra og det er ingen hjemme når jeg ringer på for å be om mer trøkk.

Foto; Marita

Kilometer fem og seks er jo evig lange, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne fullføre dette. 4:35 - 4:43, jeg nærmer meg Aker Brygge i sakte fart. Det er altfor langt til mål. Jeg vet ikke hvordan, men jeg tråkler meg videre. Kilometer sju og åtte 4:44 og 4:41, her står det en god gjeng og heier av full hals. Jeg vil helst synke ned i et hull og bare forsvinne. Syns det er pinlig å gå på en sånn smell. Herregud ta deg sammen, det er 2(!!) kilometer igjen. Det er bare for langt, og nå skal vi ha litt høydemeter igjen. Hurramegrundt. 4:55 på denne kilometen sier jo sitt. Stod jo nesten stille opp Kongensgata! Og her er den eneste klagen fra meg ang løypa og livet det; det teltet vi skulle løpe gjennom der er fullt av røyk og høy musikkbråk - og de militære(?) som sitter der er helt bortreist. Dropp de til neste år! Mulig det var morsomt for fire timer siden.

Innspurten

Endelig siste kilometer og ingen flere oppoverbakker av betydning. Løypa svinger hit og dit, og jeg greier å holde trøkket oppe, til en viss grad i alle fall. Ettersom klokka har vært foran skjema hele veien passerer jeg km 10 en del før mål og får 4:30 på den siste kilometeren men har nesten 1 minutt igjen til å løpe (pace 4:14). Så, det var åpenbart noe å hente på slutten. Men mye var det virkelig ikke. Sluttida ble på over 47 min, og jeg innrømmer at jeg håpte at jeg skulle komme inn på 45 og noe. Og kanskje kunne jeg løpt 1 min fortere om jeg hadde åpna litt roligere, for det er klart det røyner på en del på siste halvdel. I tillegg hadde jeg nok ikke akkurat dagen heller. Det satt en stor klo rundt magen min, jeg vet ikke helt om det var fordi jeg var uvant med å løpe på høy intensitet såpasss lenge eller om det var noe annet. Vondt gjorde det i alle fall, og det tok vel nesen en halvtime etter mål før jeg følte meg okei igjen i magen. Heldigvis kommer det nye sjanser, og please si at det kan bare gå bedre neste gang!

Det er lov å være skuffa, men jeg vet også at det går litt opp og ned. Noen dager funker alt tilsynelatende, andre dager er rullegardina helt nede. Jo mer man konkurrerer, jo mer får man av begge deler:-)

Men altså, til tross for stor skuffelse over egen form, disponering og prestasjon - dette var et flott arrangement! Mange hakk opp siden sist jeg deltok. EXPO funker fint, veldig flott medalje (vet det betyr mye for mange), fin og variert løype (adskillig morsommere å løpe hvis man disponerer bedre). Litt trengt ved start og de første kilometerne, men sånn er det på store løp. Goodiebagen var overraskende bra også. Så egentlig bare tommel opp fra meg, så lenge vi ikke snakker om min innsats da! Det kommer nye sjanser, men først skal det trenes litt mer. (Snart kommer også en bloggpost om treninga etter skaden - stay tuned!)

Og masse gratulerer til alle som deltok! Asta smalt til med en femteplass blant kvinnene og seier i klassen. Maria satte pers med et helt sekund, og Johanna leverte varene langt bedre enn meg! Og det var mange flere som gjorde sakene sine godt - gratulerer alle sammen! Og takk til alle som heia - hørte navnet mitt ble ropt flere ganger uten at jeg vet hvem det var.