Plutselig var Hytteplanmila her! Hu-hei som høsten ruller på:-o

Det kom jo brått på også i år. Når sommern er på hell så føles det leeenge til midten av oktober. Men jeg burde ha lært nå; det går altfor fort. Ikke spør meg hva jeg har gjort med alle de timene jeg kunne forberedt meg på dette, det er stor fare for at mange er kastet bort på SOME. I tillegg til jobb, familielogistikk, soving, spising, transport og noe trening da. Pluss pluss. Noen ganger blir plussene til minus også faktisk. Ikke spør hvorfor, jeg bare sier det som det er.

Og før vi startet på hytteplanreisen så er det greit å minne om at det er 2 måneder til jul. Kan være lurt å legge en plan for det. Evt hyre en PA. Jeg tror du får det på internett. Billig varianten er AI. Eller KI. Er så mange tobokstavsforkortelser nå at det kan gå rundt for en hver. Det er i så fall glimrende trening frem mot jul!

Men HYTTEPLANMILA altså

Etter maraton i Trondheim i starten av september har jeg meldt meg på maraton i Malaga i desember og London i april. Heldigvis ikke plaga av plutselig optimisme og strutsetaktikk her. Ettersom jeg syns det var ganske kjipt å løpe maraton uten å ha gjort treningsjobben først, har jeg nå hatt full fokus på maratontrening. Jeg orker ikke en sånn maraton igjen, der det bare går saktere og saktere for hver kilometer. Jeg vil løpe en maraton der jeg føler meg sterk selv om jeg er sliten, og jeg vil kjenne på at jeg har noe å gi - selv om jeg nesten ikke har noe igjen. Mer om det senere!

Veldig mye surr her før jeg kommer til Hytteplan. Det er kanskje derfor det kommer brått på også?

Jeg hadde i alle fall maratonfokus på treninga mi nå den siste måneden fram mot Hytteplan. Lange intervaller og lange søndagsturer, i tillegg til styrke og noen kortere løpeturer med hyggelige folk. Men de to siste ukene har jeg vært veldig sliten igjen, og da jeg skulle trappe litt ned denne uka med litt kortere drag og kortere økter, så svarte det absolutt ikke. Tempo stod på samme sted som på 3 km dragene jeg har kjørt, og det å øke var rett og slett umulig. Det var som jeg satt fast i underlaget, og alt bare gikk i sakte film. Etter den første intervalløkta med litt kortere drag, 6 x 1 km på mandag, så var jeg ekstremt nær å bare selge startnummeret mitt. Jeg tror jeg løp de på 4:40-4:45 fart, og jeg var helt sluttkjørt. På intervalløkt nr 2 denne uka slo jeg derfor ned dragtiden enda mer, og kjørte 10 x 3 min, med 1 min flytpause. Da nærmet jeg med 4:30 tempo, men det var likevel ikke særlig oppløftende siden følelse var suicide pace. Aldri i verden om jeg var i stand til å løpe 10 km på rad i denne farten, banna bein. Jeg lurte på hvor lavt jeg skulle legge lista. 50 min, ville det gå?

Etter onsdagsøkta tok jeg det veldig rolig, og jeg tror jeg greide finne et lite overskudd langt inni der. Så, jeg la en dristig plan om å ha sub 46 som mål. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg trodde på det, men det var i alle fall dette målet som var utgangspunktet for hvordan jeg la opp planen for hytteplanmila i år.

Før start

Kristin og jeg varma opp sammen, det var ganske kjølig med et par grader og litt snø i lufta. Så vi var godt innpakka og fikk etter hvert opp varmen. Jeg syns det svarte godt i beina, og fikk et snev av optimisme over meg. Det er jo direkte farlig! Etter oppvarminga var det kasting av klær, og så en tur i dokø. Jeg var ekstremt urolig i magen før løpet. Om det bare var løpsnerver eller om jeg hadde spist noe dumt, det vet ikke jeg - det ligna kanskje mest på klassisk løpsnerver! Jeg kryssa i alle fall fingrene for at den siste doturen faktisk var den siste. Det er lite som frister mindre enn trøbbel med dette, særlig når man skal sitte å trykke i Holehallen en god stund etter løpet - før man skal i en buss til Oslo. Men, nok om det.

Jeg kom meg på plass inn i startfeltet, rett foran 45 ballongene. Jeg fikser ikke løpe med fartsholderne, og det er ikke de personlig, men den gjengen som ligger rundt. Det blir for kaotisk for meg. Så helt på halen av pulja foran 45-erne var det skikkelig bra med plass. Det var kanskje en tabbe å ikke ligge tettere på den pulja foran, for vinden tok ganske bra på det første strekket. Men det var sjukt digg med den plassen da:-)

Taktikken min var i utgangspunktet å løpe lett og fint på de to første kilometerne, så roe litt ned på km 3 og 4 som går litt oppover, og er litt tyngre. Her stod vinden godt på i mot også. Splittene på denne første fasen var: 4:21 - 4:32 - 4:47 - 4:42. Det gikk litt saktere enn jeg hadde tenkt på de to siste, men tror som sagt forholdene var litt røffere enn vanlig her i år. Men nå var jeg altså ferdig med transportetappen, og jeg følte meg egentlig ganske bra. Pulsen var ikke så ille. 45 toget hadde forresten dratt forbi meg mellom km 2 og 3 tror jeg, så det var litt mer folk og trøkk nå, men veien er jo bred og fin her.

Etter passering 4 km kommer det lette og fine partiet, og jeg begynner å løpe på litt mer. Jeg har allerede tatt av meg hanskene og buffen, får nå også tatt av meg ermene på overdelen. Denne grønne genseren/t-skjorta er helt utrolig praktisk på sånne dager som denne. Det ser ut som en genser, men den kan med et lite grep bli en t-skjorte. Den øverste delen er bare ermer og hals/skuldre, så når den trekkes over hodet kan man knyte den rundt livet. Med dette lille grepet er jeg altså nå i t-skjorte og shorts, og det er bare å gi på. Det er dessverre litt trangere nede på Steinsletta når vi løper på gangveien. Men jeg greier å komme meg forbi folk ved å løpe litt på utsida. Her står også Ingrid Kristiansen og heier på skikkelig vis, og litt lenger bort er det litt drikke å få. Det var kanskje ikke nødvendig å drikke noe i år, men jeg tok en kjapp slurk - det koster ikke all verdens i tid uansett. Så er jeg på Selteveien og passerer 6 km, nå går det unna: 4:20 og 4:30 har jeg her, det er godkjent. Jeg er ganske optimistisk nå, syns det går fint - og jeg føler jeg har mer igjen å dytte på med kilometer 7 og 8 dukker opp veldig fort, det er en god følelse. Splittende 4:32-4:31 er jo jevnt og fint også! Jeg holder 45 fartsholderne på samme avstand også, de ligger kanskje 50 meter lenger foran og der jeg løper er det godt med plass igjen.

Plutselig er vi ute på veien til Holehallen, og km 9 passeres på 4:27. Nå er det markering hver 100 m, så det er bare å mate på. Det var veldig god følelse her, og jeg regna meg på et tidspunkt fram til at jeg skulle greie sub 46. Den siste bakken opp til mål er alltid ganske drøy, så jeg forsøker ikke gå for hardt ut i starten av den. Det har jeg brent meg på før. Kanskje var jeg litt for feig, men det er ikke så mye jeg taper her uansett. Siste km gikk på 4:32, og sluttida ble 45:31. Det er veldig godkjent, men absolutt ikke der jeg ønsker å være. Planen er å fortsette legge sten på sten fremover, dvs fortsette med styrkeøkter og maratonøkter - og ikke noe særlig høy fart på beina. For ikke å glemme all sovinga som må til!

Så, det var alt om Hytteplanmila 2023 fra meg!

Selve arrangementet er jo velsmurt, men det var skikkelig fullt i den hallen i år. Og mobildekninga har ikke blitt det spor bedre, så en kan bare gi opp å søke i resultatlisten eller kommunisere via mobilen. Og ettersom det er så tjukt av folk er det ikke mulig å finne noen kjente ved å bevege seg rundt heller. Men boller har de mer enn nok av! Det blir vel en påmelding for 2024 også ja.