På lørdag sto jeg plutselig i singlet og kortbukse på havna i Alicante mens musikken fyrte opp 3000 løpere til fest. Løpefest!

Helt tilfeldig havnet jeg på denne startstreken faktisk, aldri vært i Alicante før og aldri tenkt jeg skulle delta i noe løp der heller. Men når det ble vinterferie med storfamilien i Torrevieja åpnet det seg altså en mulighet for sesongåpning. Perfekt tima med elendig løpsforhold hjemme. Den siste turen jeg løp fredagen før vi dro inkluderte hålke og vading. Jeg gledet meg useriøst mye til å stikke sørover.

Vi var flere norske på start, blant annet Heming og Marianne, i tillegg til meg og Stian. Heming hadde advart oss om at traseen var ganske tøff med motbakker mellom km 1 og 3, samt ved 7 km. Så planen var kontrollert løping de første kilometerne, og så se an hva jeg hadde igjen på tanken.

Slik så traseen ut, med start og mål på havna i Alicante.

Starten

Da vi ble sluppet avgårde prøvde jeg å finne en god flytfart, og det greide jeg faktisk! Jeg trodde det skulle bli litt vanskelig med så lite tempotrening i vinter. Det er vel noe med gamle damer og gamle vaner kanskje?

Det var flatt og fint å løpe ut fra start, feltet fløt ganske greit ut. Etter noen hundre meter passerte jeg pappa og Mette som var med for å heie og følge løpet. Jeg følte meg lett og sterk, og første bakken kom ikke før første kilometermarkering. Den passerte jeg på 4:32 og syns det var positivt gitt at det var litt høydemeter i den og ikke minst litt kaos i starten. Men nå skulle det løpes ganske mye oppover og det gjaldt å finne en fart som passet i disse bakkene. Jeg noterte at flere løp forbi meg, og jeg tenkte det var likegreit. Heller litt for sakte enn litt for fort nå i begynnelsen. Er tross alt ganske rusten nå etter denne seige vinteren hjemme.

Etter to kilometer med oppoverløping på totalt 47 hm(begge rundt 5:00) ble det bratt nedover. Det hadde jeg i alle fall ikke øvd på! Følte jeg ga på godt, men kmtida ble ikke ble bedre enn 4:34, km 4 peip på 4:19.

Spesielt den siste var mye nedover, totalt var disse to kilometerne like mange høydemeter som de to oppover. Så da var det altså tilbake til start på en måte. Passeringene på klokka var forresten litt foran kilometermarkeringene i lyøpa.

Denne nedoverbakkeløpinga tok nok mer med på enn oppoverbakkeløpinga. Og det var vanskelig å finne en god flyt etter disse kilometerne, det hjalp antakelig ikke at vi gikk rett på nye oppoverbakker etter nedoverløpinga heller.

HalvVeis

Ved ca 5 km tror jeg vi møtte løpere som var foran oss i løypa, og etter vending møtte vi de bak oss. Nå gikk det også litt oppover igjen, og et sted her var det drikke å få. På flaske faktisk! Jeg speida etter Stian foran meg, men så han ikke. Da jeg var på andre siden og på vei mot mål så jeg Marianne og heia på henne. Heming så jeg ikke noe til. Det var bra med folk, uten at det var for kaotisk, og det var bra stemning langs løypa mange steder.

Fra 6 til 7 km var det litt trått for meg. Jeg hadde spart og disponert kreftene ganske godt, men beina var nok litt daue etter nedoverbakkene. Her nynnet jeg inni meg en Di derre sang:

«Men det går fint når jeg ligger helt stille
Det går fint hør jeg synger fra min grav
Det går fint det er slett ikke så ille
Når jeg bare skrur mitt hjerte av
Det går fint når jeg ligger helt stille
Det går fint hør jeg synger fra min grav
Det går fint det er slett ikke så ille
Når jeg bare skrur mitt hjerte av
Ja da går det fint»

Jeg vet ikke hvor den sangen kom fra, men galgenhumor hjelper alltid så jeg takket ja til den. Et sted her kom en mann løpende lett forbi. Mens han sjonglerte tre små baller. Det burde egentlig ikke være lov å krenke andre så dypt. Siden jeg både er gammel og dame forsøkte jeg å riste av meg krenkinga hans. Jeg nådde endelig bakketoppen og tenkte at nå må du bare kline til. Kilometer 6 og 7 gikk på 4:45 og 4:52, og målet om 45 min var helt mørklagt. Kunne jeg finne noe mål å løpe for?

Siste del

Ja heldigvis! Jeg putta smilet på mens jeg sang for meg selv, og tenkte på hvor heldig jeg er. Jeg kan løpe og jeg er her i sol og deilig vær. Kortbukse og singlet er virkelig ikke å forakte, det er faktisk helt fantastisk!

Så jeg mata på. Kilometer åtte “fløy” unna på 4:21, den hadde 25 hm ned. Nå var vi nede ved havet og kun sjarmøretappen gjenstod. Det var ganske flatt og fint her, men det var plutselig sand som skulle forseres der! Da stoppet det litt opp for meg altså og km ni peip på 4:34. Nå må det seriøst graves her! Hofta fram, lett i steget, løft beina og syng. «Det går fint!»

Pappa og Mette heier her på den siste kilometeren, og snart deles løypa i to for de som skal i mål og de som skal fortsette til halvmaraton. Jeg hadde absolutt ikke 11 kilometer mer i meg, så jeg tok til venstre. Omtrent 100 meter foran meg hadde jeg en ensom rygg, jeg så at jeg seig innpå litt mens jeg nærmet meg mål. Kunne ikke være så mange hundre meter igjen nå. Stian heia på meg her et sted, og plutselig var jeg rett i ryggen på han foran Jeg var på vei forbi han idet jeg innser at dette ikke er målbuen, det er en til lenger borte. Jeg graver ennå litt dypere, men det er jammen en bue til bak den neste også. Hvor langt er egentlig 10km??

Mål

Jeg husker ikke hvor mange buer det var vi skulle gjennom, men jeg tok i alle fall han fyren. Karra meg i mål på 46:46 som var ganske langt bak målsetning. Det går heldigvis an å være både fornøyd og litt misfornøyd!

Jeg har gjort unna sesongåpninga, og jeg disponerte ganske bra. Det kan hende jeg skulle gravd litt tidligere, at dette ikke gjorde vondt nok. 10 er en vanskelig distanse, og den første i sesongen er i all fall ikke lett. Pulskurven min virker litt feig; 10 min i sone 3 er i overkant på en såpass kort distanse som 10 k, og 35 sekunder i sone 5 vitner om at jeg ikke har “stått i det”. Så, jeg tar med meg det til neste! Regner med det blir en 5 k parkrun, og da skal jeg grave dypere.

Jeg ble visst nr fem i klassen og Heming mente jeg løp inn til 17 plass totalt blant kvinnene. La meg bare samtdig få nevne at løpet må ha bestått av 90% menn. Kvinner i Spania løper nok mest hjemme etter barna.

Kan jeg anbefale løpet?

Javisst! Morsom og variert trasé, perfekt temperatur og velorgansiert løp uten for mye folk. Startnummer kunne hentes dagen før og fungerte fint. Det kostet ganske lite å melde seg på, så jeg tenkte det kanskje var et lite lokalt løp uten for mye greier. Men gatene var forbeholdt løping, goodiebagen velfylt, medaljen var fin, drikke underveis og i mål, frukt og energidrikk om du ønsket. T-skjorte fikk vi også.

Kondisreportasjen fra løpet

Det aller beste med 10 k er at treninga dagene etter er nesten upåvirket! Så jeg fikk løpt mange fine turer i Torrevieja, i shorts og t-skjorte. Jeg skal skrive en post om disse fine løpeturene og gi deg som skal til området gode tips om litt.