Av og til gir livet noen harde slag, og slik jeg opplever harde slag er de hardest der du er minst forberedt på de. Slag der du aldri har tenkt det skal komme noen, langt mindre øvd deg på å svare. Vel - det må jo gjøre vondt, eller hva? 

Her om dagen diskuterer vi oppussing av heimen, og Stian foreslår at vi skal søke eksperthjelp for å bestemme flis, farger og møbler på det nye badet vi kanskje får gjort noe med i 2020 eller 2030. Jeg tenker i grunn at vi greier å få til et fint bad uten eksperthjelp, såfremt vi bruker god tid på tegningen og sånn. Knipse litt med fingrene så får vi drømmebadet som vist nedenfor. Men neida, han har mer på hjertet. "Vi har det jo ikke akkurat så fint og helhetlig" her. (......) Jeg ser meg rundt og skjønner ikke filla. Har ikke vi det fint her??   

Jeg opplever at jeg lever i et veldig likestilt forhold, at jeg får lov til å sage gulvlister, skifte dekk på bilen, vaske gulv, bære ut søpla, rake løv, legge unger, lage middag, rydde, snekre, male - you name it. Vi deler de fleste oppgavene etter hva vi liker eller får til, ikke etter forhåndsbestemt kjønnsmønster. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg nok har påtatt meg denne "kvinneoppgaven" det er å velge farger på veggene, gardiner, bilder og sånne husmorting uten å tenke særlig mye over det. Jeg trodde jeg hadde gjort det fint her, at det var et hyggelig sted å være, selv om jeg ikke hadde lagt hele sjela mi i det.  Kanskje jeg sågar ikke hadde lagt et eneste gram av sjela mi i det, men det er underordnet. Jeg trodde vi hadde det fint! Å få høre at vi slett ikke har det fint var et skikkelig knock out slag jeg aldri så komme.  

Etter å ha fått summet meg litt har jeg fått guarden oppe og finner stadig nye grunner for at det har blitt slik det har blitt, les: unnskyldninger. Så klart har jeg ikke mye tid til å ommøblere, kjøpe nye gardiner og bytte ut dill og dall når jeg bruker hvert ledige frikvarter til å trene. Eller jobbe. Eller sove. Eller blogge og surfe. Dessuten har vi begge vært enige om at vi ikke gidder kjøpe nye møbler, pusse opp kjøkkenet eller slipe ned gulvene før ungene er over den verste ødeleggelsesalderen. (Les: Når de flytter ut)

Men - hvordan kommer jeg meg opp og videre etter slike slag?  Skal jeg hyre inn den ene interiørkonsulenten etter den andre sånn at vi får den ultimate bonyttfølelsen? Slik at huset vårt blir avbildet i ethvert interiørmagasin med respekt for seg selv eller uten respekt for noe. Da bør jeg vel også starte en interiørblogg? Har jeg tid til det? Må jeg slutte å løpe da? Eller jobbe?

Jeg visste ikke at mannen i mitt liv syns at smaken min stinker og at jeg mangler stil og sans for estetikk og det som viktigere er, jeg visste ikke engang at han var fotballgal da jeg traff han. Jeg trodde tusen millioner legoklosser iblandet brødsmuler og primglasertgulv gjorde hjemmet spennende og nyskapende. Jeg har levd ÅR i villfarelse!

En løsning på problemet er selvsagt å bare løpe fra det - en annen er å drikke mer vin, oftere. Alle vet at ting blir hyggeligere når man drikker vin. Blir det ikke hyggelig har man ikke drukket nok. Eller skal jeg bare gi beng, lukke øynene og innbille meg at vi har et hyggelig og fint hjem? Eventuelt gi mannen all skylda, han burde tatt ansvar for kvinneoppgavene -  det er tross alt han som jobber 80% og har hatt mest foreldrepermisjon. Selge hus og bo på hotell? Eller i telt? Kjøpe nye sko? De beste rådene blir premiert.

PS! Mannen har selvsagt sagt unnskyld og moderert seg, og (bort)forklart seg herfra til månen. Og jeg har servert han blodpølser til middag. Vi er skuls og ser fremvoer, sammen. Men, selvtillitten dere - far gone.