Utallige ganger har jeg fått spørsmål som:

"Hvordan får du tid til å trene så mye Siri?" 

"Hvorfor gidder du løpe så langt og så mye hver eneste uke?" 

Jeg har svart etter beste evne, at jeg liker å løpe. At jeg finner tid til refleksjon, tid til ubrutte tankerekker, tid til meg selv. At jeg liker å være i god form, at jeg liker å være ute, at jeg liker å bruke kroppen. At jeg liker å presse meg selv, liker å jobbe mot et konkret mål og utfordre meg selv. At trening er like naturlig som tannpussen. Og nå som jeg trener mindre må jeg si jeg virkelig ikke fatter alle dere som ikke trener. "Hvordan får dere det til?"

Jeg burde selvsagt benyttet disse roligere dagene til å gjøre noe her hjemme. Rydde, vaske, tenke på julegavene, lage fotoalbum - kort sagt gjøre et eller annet huslig og fornuftig. Men jeg blir jo så daff av å være daff! Jeg surfer rundt på måfå - har sågar skummet gjennom de blåblås plattform på 70 sider. Jeg trøstespiser drittmat, og føler meg dobbelt lat og fæl.

Hvordan lever man et liv uten eller med minimalt med trening, uten å falle helt ned i gørra?

wow jeg er glad dette bare er en kortvarig treningspause/rolig treningsperiode  - og ikke som bekkenlåsning i svangerskapet som hindret meg å bruke kroppen normalt i fem måneder. En uke eller to nå så er "alt" bra igjen - det blir forfall, men begrenset!