Ålesund. Aksla. Ung jente på joggetur. Trolig funnet død.  Trolig kriminell handling. 

Sånne saker gjør noe med meg. Jeg blir trist, selvsagt. Men det får meg også til å vurdere og sikkert øke sikkerhetstiltakene på løpeturen nå i høst. Jeg tenker nok til en viss grad  alltid sikkerhet når jeg løper alene. Da tenker jeg mest på hvor jeg løper og når jeg løper der, men også på dagslys og underlag. 

Da jeg bodde i København løp jeg ofte i en utrolig fin og grønn løype på ca 1 mil over fristadens voller og grusveier. Det var ikke ufarlig visstnok, men jeg opplevde aldri noe skummelt der på de tidspunktene jeg løp. Etter mørkets frembrudd skjedde både små og store lovbrudd der, men i dagslys var det rene idyllen.

Jeg løp mye langs Akerselva da vi bodde på Grønland. Men jeg unngikk stort sett alltid den aller nederste delen, selv om det ikke var mørkt ute. Valgte asfalten foran elvas fine grusveier hvis det begynte å bli mørkt.

Her hvor vi bor nå har jeg noen få steder jeg unngår - men jeg opplever den trygge delen av kvelden til å vare lenger her, enn den f.eks gjorde på Grønland. Men jeg innrømmer glatt at det er flere steder jeg ikke løper alene. Og det er ikke fordi jeg tror jeg er et spesielt ettertraktet mål. Jeg er bare risikoavers, tvers gjennom.  

Når vi er på ferie på nye steder syns jeg det kan være litt vanskelig å vurdere risikoen, en ting er å rote seg bort - en annen ting er å rote seg inn i et strøk en ikke burde være.  Ferielivet og løping kan rett og slett oppleves å være vanskelig noen ganger, og det er kjipt. Det er så mange flott steder å løpe - jeg kunne ønske jeg kunne ta med meg alle løpevennene mine på ferie:-)

I mitt forrige liv, det i Trondheim, bodde jeg i en periode i kollektiv med to gutter. Det hendte de ble med meg på trening, de var litt store karer- og da følte jeg som om jeg hadde med meg to livvakter. Tror ikke de egentlig kunne hamlet opp med så mange pga elendig form, men det så litt stilig ut. Det var dessuten digg å kunne løpe akkurat der jeg hadde lyst. Med fokus på hvor underlaget og løypa var finest, ikke tryggest.

Aksla i Ålesund er visstnok et sted alle lokale mener er trygt. Det samme var nok Baneheia i Kristiansand. Alt er trygt inntil noe skjer. 

Dette er "tiltak" jeg har: 

• Det mest risikoreduserende jeg vet om er å løpe med noen, om det er en tobeint eller firbeint er likegyldig. Med hund er det litt ekstra styr, spesielt fordi vi ikke har en. Men lånehund kan fungere fint altså. Aller best syns jeg det er å ha en eller flere å løpe sammen med. Hyggelig er det også. 
• Jeg finner en viss trygghet i at jeg kan løpe ganske fort
• Jeg har kjøpt meg en RoadID - som er et ID band til å ha på armen. Den gjør i alle fall sitt til at man kan få varslet nærmeste familie og identifisert meg.  
• Jeg gjør også det mest åpenbare tiltaket ved at jeg unngår steder jeg ikke anser for trygge.
• Refleksvest og lys er selvsagte hjelpemidler som gjør det tryggere ute i mørket
• Jeg har også skaffet meg en sånn liten alarm til å ha i lomma. Men jeg har ikke tatt den i bruk. Jeg er egentlig litt redd jeg skal utløse den når jeg ikke skal, fordi den må jo være lett tilgjengelig, ikke sant?
• Noen finner sikkert også trygghet i å løpe med telefon   

Men likevel, uansett om du har 2 trygghetsstiltak eller 100, ting kan skje. Gærninger fins også på trygge stedet. Hjertet ditt kan plutselig stoppe. Synkehull kan åpenbare seg. Det er sikkert en uendelig liste med bad stuff som kan skje. Heldigvis gjør de sjelden det. Det farligste vi gjør er å krysse gaten, eller å kjøre bil selv. Det å skaffe seg en partner er heller ikke risikofritt. Poenget er at vi kan ikke leve helt uten risiko uansett.

Hvordan forholder du deg til det f.eks i utetreningen din? Dropper du trening hvis det er for mørkt? Har du en livvakt du kan få med deg ut når det oppleves utrygt? Føler du deg alltid trygg?