Jeg har heist det hvite flagget, jeg har ikke løpt siden Sommernattsløpet (8 km jogging med smerter tirsdagen etter teller ikke som løping!) Etter tre eller fire uker med dette tullet, der jeg hver dag egentlig har tenkt at "et par dager med hvile nå, så er jeg klar". Sist fredag tok jeg en snap på vei fra jobb med et glis om munnen og teksten "har trua". Jeg hadde troa på nært forestående løpetur. I was wrong. Again. (Det tragikomiske var at snapen aldri ble posta, noe feil med nettverket akkurat da, og det så jeg ikke før jeg hadde mista troa, så jeg posta det aldri. Noen ganger er teknologien sabla treffende).

Denne uka har jeg bare resignert. Det har kjentes litt bedre ut, så litt verre, så litt bedre, verre og bla bla. Du skjønner tegninga. Bare tull. Humøret har vært på bånn, og jeg har ikke kommet i gang med noe alternativ trening. Hvem pokker går INN på treningssenter i JULI. I juli liksom. Hvorfor må jeg bli skada i juni? Strengt tatt har jeg egentlig hatt nok tøys de siste 12-18 mnd.  Jeg burde selvsagt trent mer styrke. Jeg VET det. 

I stedet har jeg prøvd sykling. Jeg sykler strengt tatt hver dag, men jeg er transportsyklist og det må ikke forveksles med sånn seriøs sykling. Jeg sykler helst i kjole og "pensko", for at ingen skal forveksle meg med en skikkelig syklist.  Men etter hvert som dagene ble til uker, og jeg mista telling på hvor mange uker, følte jeg desperat for "å gjøre noe". Jeg savner løpinga noe helt forferdelig, og siden jeg heller ikke har kunnet gå noe særlig uten smerter eller forverring av skaden har det blitt helt utrolig lite aktivitet og skog & hei. 

Men hvordan sykler man egentlig? Det jeg mener er hvordan trener man egentlig på sykkel? Jeg er alt for pinglete til å sykle fort, og jeg tør heller ikke sykle på sti eller grus. Spinning frister virkelig ikke, kanskje på vinteren. Kanskje. Så jeg tok en tur opp Grefsenkollen i går. Helt grusomt. Men da fikk jeg i alle fall opp pulsen over litt tid. Ga meg INGEN endorfiner eller glede eller mestring. Men jeg ble svett og sliten. Det er da enda noe.

I dag monterte jeg sågar på klikkpedalene jeg ikke lenger husker når jeg kjøpte. Vi snakker år. Spinningskoene stammer fra 2005/2006 da jeg bodde i København og gikk fast på spinning på SATS en gang i uka eller noe sånt. De var på ingen måte slitt :-o  Klikkpedaler er noe skikkelig dritt. Skulle teste av og på stigning utenfor her, men gikk selvsagt galt og jeg falt pladask (i sakte film, hvor jeg rakk tenke: HERREGUD SIRI!) ned på asfalten. På den foten jeg har vondt fra før. Jeeez ass. Litt ekstra mørbanka dro jeg avsted til Tryvann, eller egentlig tenkte jeg bare sykle til Besserud, for jeg syns det gjorde litt for vondt etter fallet. Men siden det bare tok 15-20 min opp dit, og jeg ikke syns det var like vondt lenger, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne sykle helt opp til Tryvann. Bare en liten drikkepause først og kanskje ta av jakken. Alt er mye enklere når en løper ass! Dessuten har jeg ikke sånn flaskeholder på sykkelen, så må fiske frem flaska sekken.  Men, jeg klarte ikke vri føttene ut av de hersens pedalene - så jeg måtte bare sykle videre. Følte meg totalt idiot.

Det er forøvrig dritlangt opp til Tryvann på sykkel. Kan ikke huske å ha hatt så sure lår før. Nedover var det livsfarlig. Tempo jeg holder er på nivå med nordpolekspedisjon. Jeg blir i alle fall ikke anklaget for å sykle med elsykkel.

Jeg bare må bli bra veldig snart nå - før jeg kjører meg ihjel på sykkel.