Kontrasten var enorm fra forrige gang jeg løp her i 2016; da var det kaldt og klart vær fra morgenen og varmen steg for hver kilometer. Da vi etter hvert ankom Cannes var det deilig sommertemperatur og ganske hett i topplokket. I år våknet jeg av et voldsomt tordenvær som bare varte og varte. På et hotellrom noen hundre meter unna Gøril og mitt hotell, våknet Anna av regn som dryppet på henne i senga…

Egentlig burde vi ant fare på ferde allerede kvelden før. Vi var 11 stk samlet rundt bordet på en Italiensk restaurant for å få litt pasta og karbs. Kelneren ristet på hodet over oss som takket nei til alkohol og skulle løpe maraton dagen etter. Om vi ikke visste at det skulle være storm? “We are the storm” og “We are from Norway” Hoho, noen var i overkant høye på seg selv, og i underkant realitetsorientert!

På morgenkvisten, sånn i sekstiden, sjekket jeg nettsiden til løpet for å se om det var blitt avlyst eller utsatt start. Med nada. Det buldret og lynte, og det regnet ufortrødent videre. Så vi ordnet oss klare og spiste frokost, før vi bega oss bort til startområdet 10 min gange fra hotellet vårt. Starten skulle gå kl 8, og bagasjen skulle leveres inn før 7:30. Jeg hadde på meg regnponcho som dekket hode, singlet og shorts, og på bena hadde jeg plastposer for å berge skoene lengst mulig. Det var kliss klass skikkelig vått ute - og selv om avstanden var kort var det så mye vann på bakken og i lufta at det meste var fåfengte forsøk på å holde seg tørr. Ikke bare kom det vann inn i skoposene mine, de var også farlig glatte å gå på. Med såpass mye overvann og så glatt “såle” var jeg bambi på isen! Men jeg stabbet meg forsiktig mot startområdet. Det var høy sikkerhetsfokus ved start, og vi ble kroppsvisitert både på vei til og fra bagasjeinnlevering. Det var relativt enkelt å finne frem både til bagasjen og startpuljene, området er ganske oversiktlig og stort. Men selve bagasjeinnleveringen gikk trådt pga manglende/dårlig køsystem, og etter den mistet jeg Helga og Gøril som jeg hadde gått sammen med fra hotellet. Jeg var rett og slett on my own, noe som forsåvidt er en grei forsmak på utfordringen en maraton er.

Så stod vi der da. Jeg hadde funnet frem til båsen for 3:30, og så kom det masse meldinger på fransk og italiensk og gud veit hvilke språk - foruten engelsk. Noe i meg sa at nå blir det enten utsatt eller avlyst. Noe med sikkerhet og noe med vann. Prøvde å spørre en funksjonær på engelsk, men han svarte på fransk og så litt oppgitt på meg som ikke forstod. Etter hvert kom det også meldinger på engelsk: Starten foreløpig utsatt 30 min, men absolutt ikke confirmed - så stay tuned people. Sikkerhet i høysete og myndighetene jobbet med saken. Så, da var det bare å vente - og håpe at det ble start 8:30. Årsaken til at jeg sjekket om info før vi dro var jo akkurat dette, og jeg tenkte vel at det fort kunne bli vesentlig utsatt pga været. Men, faktisk - rett før kl 8:30 så bekreftet de på alle språk at starten ville gå 8:30. Senere fikk jeg høre at de som stod bak på 3:45 og videre ikke hadde hørt noen meldinger, og ikke skjønte noe om hvorfor det ikke ble startet.

Starten

Like før starten går ryker plastbåndet som skiller oss 3:30 folk fra 3:00 folk. Jeg hjalp ikke til med å få det båndet på plass igjen. For å si det sånn. Sjeldent har jeg hatt så bra startplass! Ingen, absolutt ingen, køløping! Alt bare glei supert avgårde. Jeg så 3:00 ballongen foran meg og 3:15 ballongen i høyre fil, og alt bare fløt fantastisk fint avsted. Det som dessverre også fikk skikkelig god glid var en heindundrandes regnskur: Plutselig åpnet alle slusene seg og vannet fosset ned over oss, samtidig som lyn og torden danset og smalt over hodene på oss. Jeg måtte bare le. Å bli så kliss klass våt allerede de første minuttene er jo alt annet enn gunstig. Spesielt når man skal løpe maraton. I og med at løypa går langs kysten hele veien ser man ganske langt avgårde, og alt jeg så var mørke skyer og regn. Og da jeg forsøkte å telle sekunder mellom lys og lyd og ikke rakk si 1, da tenkte jeg at dette kan umulig være forsvarlig og det er best å komme seg til Cannes i en fei. Som tenkt så gjort: 4.40 - 4:50 - 4:40 - 4:39 - 4:42, passerte flyplassen og 5 km på 23:41. Klokka mi peip for tidlig allerede på den første kilometeren, så alle tidene per km er litt bedre enn reelt, men avviket var lite her i starten. Etter 5 km slutta det endelig å fossregne, jeg husker ikke om regnet stoppet helt eller om det bare regnet normalt. Jeg tror kanskje det var oppholds og at det lysna litt.

Fra 5 til 15

Jeg tenkte at det kanskje holdt å løpe litt gærning i fem kilometer, men at jeg nå kanskje kunne roe bittelitt ned. Jeg lå etter 5 k tross alt an til en tid under 3:20 - og det var i grunnen en tid som ikke hadde vært oppe til drøfting som et naturlig mål for meg. Det var faktisk ganske langt unna. Så, jeg tenkte jeg heller burde finne 4:50 tempo og se om det gikk an å holde. Og det gikk jo fint: 4:47 - 4:54 - 4:45 - 4:49, passerte 10 km på klokka på 47:47 / Off 47:54 Med denne lille justeringen av fart gikk pulsen også ned litt og jeg følte meg litt mer bekvem med situasjonen jeg hadde satt meg i. Det er tross alt godt med tid å skru opp farten igjen om det skulle kjennes for lett senere:-) Det gikk lett og fint nå, jeg prøvde vri opp singleten min mens jeg løp, og kjente at det hjalp - men at det forsatt var mye igjen å kvitte seg med av ekstra vekt jeg ikke trengte. Jeg hadde planlagt å ta den første gelen rett etter 10 km, og tror jeg gjorde det. Veldig praktisk å ha en våt singlet å kline vekk kliss på henda. Ved ca 12,5 km forlot vi havnepromenaden og løp inni et boligområde. Her er det god stemning og en god del folk i gatene. Jeg tenker at det er godt gjort at de har våget seg ut. Vi kommer ut på hovedveien igjen før vi skal ut på en ny avstikker. I løypa der den svingte og vi sprang litt fram og tilbake, fikk jeg øye på Anna - det ga oss begge en god boost. De neste fem gikk på 4:51 - 4:50 - 4:43 - 4:52 - 4:47. (15 km 1:11:59 ) Det gikk altså jevnt og fint rundt 4:50 som planlagt og pulsen var grei.

Fram til halvmaraton og tre mil

Nå tenker jeg mest på å løpe billigst mulig fram til passering halvmaraton, det er en viktig milepæl og jeg ser frem til området vi skal løpe i når halv er passert. Jeg løper ganske bra og fortsatt relativt jevnt, og pulsen er også fin. Kilometer etter kilometer tikker inn, og jeg ser foreløpig lyst på livet. Litt kvalm av gel, men ikke verre enn at jeg tror det går bra om jeg får litt vann for å tynne ut skvipet. Jeg planlegger stort sett alltid å innta gel rett før drikkestasjoner. Det hjelper jo også at været nå er mye bedre, det veksler litt mellom sol og lett regn.

4:51 - 4:42 - 4:43 - 4:50 - 4:55 (20 km 1:36:03)

Halvmaraton passeres i følge klokka på 1:41:23 / Offisielt på 1:41:49, det er uansett veldig bra. Egentlig farlig bra. 3:24 var heller ikke på blokka som naturlig mål i dag. Men, jeg vet at de tyngste (og fineste) partiene venter. Passerer Fort Carré og så selve rosinen i pølsa: Antibes. Her er det også mye mer liv langs løypa (men det var definitivt mer for tre år siden da været var adskillig bedre). Dytter nedpå en ny gel ved 23-24 km, og har planlagt at de to neste skal inntas ved ca 30 og så ved 37 for å ha noe å gi de siste kilometerne.

4:59 - 4:51 - 4:50 - 4:57 - 4: 50 (25 km 2:00:02)

Koser meg veldig i løypa her, samtidig som jeg har et slags alvor over meg. Snart kommer bakken før 30, og etter det - da begynner det. Det er etter 30 jeg først får svar på om jeg har gjort smarte nok valg underveis. Jeg føler at jeg aldri blir trygg på maraton. Jeg roer litt ned kilometeren før bakken, for å kunne løpe lett nok opp. Jeg lykkes ganske godt med denne strategien tror jeg, føler ikke at bakken koster så mye, og jeg syns det flyter greit nok.

4:56 - 4:59 - 4:57 - 5:10 - 5:00 (30 km 2:25:30/ 2:26:47)

Jeg ser at den største diffen mellom klokka og offisiell tid har skjedd mellom passering halv og 30, nå er det plutselig mer enn 1 min - ved halv var det bare ca 30 sek. Dette gjør noe med all hoderegninga jeg driver på med mens jeg løper. Hva ligger jeg egentlig an til nå? Så vidt jeg husker tenkte jeg ca 3:27 her. Og jeg tenkte også at det var helt fint, men at jeg var redd for at jeg ville tape mer. Det er mer stigning senere.

Fra tretti til førti

På toppen av bakken før passering 30 bestemmer jeg meg for å mose litt på i den bratte nedoverbakken - for å ta igjen litt av det tapte de siste to. Vet ikke hvor lurt akkurat det var, for jeg får kjenne det i låra på flata etter passering 31. Ikke bare kjenner jeg at låra har lyst til å slutte med det her, jeg kjenner også at nå skal vi ha motvind. Godt med motvind. Jeg har akkurat fått i meg en gel og håper den skal hjelpe meg å bekjempe vinden. Jeg søker også etter noen rygger å legge meg bak, men som alltid blir det mest forbiløping etter 30 om man løper jevnt - for veldig mange sliter med å holde tempo nå. Så, jeg må bare gjøre jobben selv. Jeg forsøker å smile tappert og tenker at låra får fortere hvile dessto raskere jeg løper. Og motvinden er ca lik om jeg løper over eller under 5 blank tempo. Så jeg prøver å holde det under. Tempoet svinger litt og så kommer vi til den siste råtne bakken ved 35. Det skulle jo egentlig ikke være lov å servere motbakker og motvind etter 30 km. Men naturen viser ingen nåde.

4:38 - 4:53 - 4:46 - 4:47 - 5:04 - 4:53 - 5:06 - 4:57 - 4:50 - 4:40 (40 km 3:14:17 / 3:16:05)

Jeg får sykt mye heiing når jeg løper gjennom den siste byen før Cannes, Golfe-Juan. Det er nesten ingen andre kvinner, og jeg smiler fortsatt så bredt og tappert jeg kan. Jeg kjenner at dette kan definitivt gå veien helt inn. Hvis bare beina ikke svikter meg. For dette er faktisk første maraton siden debuten at jeg tenker tanken at de smertene i lårene plutselig kan bli til knestående og DNF. Den tanken er så lite tiltrekkende at jeg skyver den unna og later som jeg aldri har tenkt den. Forsøker å nyte dette. Det er tross alt her maraton er mest maraton. Nå har jeg vært smart og god nok til å både ha en bra tid underveis og en bra tid i sikte. Jeg tenker at jeg må virkelig nyte å være i akkurat dette øyeblikket, for det varer tross alt så kort. Vinker til folk på balkongene, smiler og svarer merci til alle som roper Bravissimo Madame og sånne ting som jeg ikke nå lenger husker. Jeg føler meg nesten litt god. Å passere 40 km på 3:16 er også smått fantastisk. Det er lett å regne ut at dette bare må bli ny pers. Med mindre…

Siste innspurt

Jeg smiler bredere og bredere, samtidig som jeg ber til alt av høyere makter om at beina må holde helt inn. De bare MÅ. Jeg orker ikke krabbe til mål. Hvor langt er det egentlig igjen? Når kan man evt begynne å krabbe om beina ikke vil mer? Jeg passerer 40 på klokka og glemmer at jeg ikke har passert 40 markeringen, så må regne om igjen. Samme gjentar seg på 41, er det mulig å være så fjern? Men, nå er det altså bare 1,2 km igjen. 6 min igjen å løpe. 6 min! Ingenting, og samtidig føles det for mye. På 42 km har jeg nesten kontroll, 200 m - det må gå. Det lukter Cannes og mål og alt som er. Det kjennes ut som jeg løper i sirup og alt går i sakte film, det er rart å se hvor bra disse kilometertidene faktisk er nå i ettertid. Det føltes bare suppetreigt. Jeg jubler når jeg kommer inn på den blå matta og kjenner at nå er jeg litt utavmegsjæl. Strekker henda i været og løper over mål. Stopper klokka og ser i vantro tallene 3:26:21.

4:48 - 4:40 - 2:48 (/4:26 fart)

Jeg sjangler, og finner et rekkverk å støtte meg på. Jeg får heldigvis lov til å stå der og hulke. Jeg er så happy og høy. Jeg greide det! Årets hovedmål ble også en eneste stor opptur! Jeg kom til mål under 3:30 en gang til, og jeg persa med 3 min. I dette været! Jeg prøver å ta meg sammen. Går litt videre. Men jeg trenger seriøst noen å klemme. Hvor langt bak kan Anna være? Jeg må vente på henne. Jeg må hoppedanseklemme med Anna. Ombestemmer meg og går litt videre, jeg aner jo ikke hvordan det har gått med henne. Jeg er kald selv om sola skinner, det skyldes nok at jeg fortsatt er våt etter regnet i starten. Jeg trenger klesposen min, og det er sikkert veldig mye smartere å hente den før enda flere kommer i mål. Stopper likevel opp igjen og henger over knærne. Ser det renner blod nedover den ene foten min. Det var jo interessant. Senere skal jeg finne ut av det er noen skikkelig brannsår som følge av våt gnissende shorts mot ubeskyttet hud. Det skal kjennes godt i dusjen senere. Men nå foregriper jeg “begivenhetene”. Har mest lyst til å bare legge meg ned i stabilt sideleie. Mens jeg står her, kommer en jeg møtte ved 29 km som jeg pratet litt med underveis, sliten og happy han også. Vi prater litt før han kommer seg videre, og jeg ombestemmer meg igjen. Går litt videre, får medaljen min og utbryter spontant WOW. Den er gigasvær! Men så er det fotoseanse og jeg stopper igjen opp. Jeg må vente på Anna. Jeg må ha en klem av Anna. Og etter det som føles som en evighet, men er ca 20 min kommer hun. Vill jubel og klemming før vi sjangler oss videre. 3 min pers også på henne i dag! Vi stråler om kapp med sola.

Som vanlig tar det en evighet før vi får drikke, banan og til sist finner bagasjen - men det er sånn det er bare på sånne store arrangement. Vi vrenger av oss det våte tøyet og setter etter hvert kursen mot toget som skal frakte oss tilbake til Nice. Som nå har byttet ut regn og torden med sol. Jeg stabber meg tilbake til hotellet, beina er stokk stive etter stillesitting på toget. Og klok av skade våger jeg meg ikke på å gå de få trinnene ned fremover, men halvveis sidelengs halvveis baklengs, det fungerte helt fint. Men det gjør seriøst vondt i låra, og mellom beina. Vi er rett og slett lite elegante både Anna og jeg. Men humøret er ganske bra og egentlig energinivået også. Endorfiner hjelper sikkert på.

Jeg kontakter Gøril som nå også er i mål og har hatt en tøff dag i løypa. Hun er snart på vei tilbake til Nice hun også, men jeg rekker en smertefull dusj og litt sjokolade og masse, masse vann før hun kommer til hotellet. Vi skravler selvsagt masse om løpet og begynner å glede oss til middagen med de andre jentene i kveld. Maria, Anne og Helga har også løpt, det blir spennende å høre hvordan reisen deres har vært.

Alt i alt en helt utrolig fin tur til Nice. Været var jo ikke på sitt aller beste, og det var synd det aller dårligste skulle komme den første timen av arrangementet. Jeg syns alltid synd på arrangør og alle de frivillige når det blir sånn. Men de løste det bra og jeg var overrasket over hvor mange som var ute i løypene, nå ble jo også været ganske så bra den siste halvannen timen eller så - men det stod faktisk folk og heiet på oss de første 5 km også, og det bare må ha vært en veldig våt seanse. Helga sett under ett var super, jentetur er rett og slett fantastisk flott og lite tvil om at dette må gjentas. Byen er så flott og hyggelig, vi fikk oss to nydelige morgenjogger før maraton og et lite bad i havet. Massasje på SPA og masse deilig mat og i overkant mye shopping. Definitivt fylt opp energilageret til vinteren med denne ekstra ettersmaken av sommer. Nice - Cannes kan anbefales, selv om det er småting å trekke frem som fungerte mindre bra - det meste er tross alt på stell.

Og beina, de er ganske bra nå tre dager senere, men det har hengt i godt frem til i dag. Så den kosta bra mye den her. Ingen tvil om det. Sulten derimot har vært mye mindre denne gangen enn den var etter f.eks Trondheim maraton. Det skjønner jeg egentlig ikke. Håper uansett jeg er over de verste greiene nå, i morgen er det Silva Nightrun på Sognsvann. Ses vi der?

Til slutt, grattis til Gerd-Elin som gjettet sluttiden min til 3:26:00, det må kunne sies å være relativt spot on! Du har vunnet et bånd til å feste tidschip på! Gratulerer!!

En aller siste ting, jeg skal fortelle litt om treninga mi i år i en post litt senere. Flere har spurt hva jeg har gjort for å kunne perse så mye som jeg har gjort i år. Kortversjonen er selvsagt mer trening, men om du følger med her skal du også få langversjonen. Stay tuned!

Og du, det er visst bare 48 dager til jul. Det er foreløpig mange timer å gjøre det på, men jeg ville satt inn et lite fremstøt nå! Peace out og løp.