Årets løpshøydepunkt er historie, og det er dessverre ikke en vakker eller særlig interessant en. Så, jeg skal fatte meg i korthet. Særlig!

Jeg syns jeg har vært ganske laidback til maratongreia i år, men jeg kjente veldig på nervene det siste døgnet. Fikk ikke sove i går kveld, og hadde i overkant mange heftige karuseller i magen. Det siste er strengt tatt "som vanlig" før konkurranser.  Men soving er normalt plankekjøring. Grunnene til at jeg ikke fikk sove var nok tredelte:

• Kunne ikke lufte på rommet, vindu som bare kunne åpnes ut mot et atrium. Jeg hater inderlig og sterkt slike hotellrom og har lagt Radisson Amsterdam Hotel på not coming back lista. Frokosten var suveren, og beliggenheten er bra - men jeg må ha vindu opp om natta for å sove godt og ikke våkne med bomull mellom ørene og en dundrende hodepine. Aircondition er aldri løsningen på det problemet. Gammelt jungelord.
• Jeg hadde hatt cocktailparty med Lise og Gøril på kvelden, og hadde altfor mye ringer drink, kullsyrevann, rødbetjuice og u name it innabords. En real maratonfest altså, og magen truet med å eksplodere og jeg løp i skytteltrafikk mellom senga og toan i går kveld og natt.
• Spenning i kroppen. Jeg gjetter bare altså, jeg hadde ikke med ohmapparatet.

Jeg var blek og ikke særlig fattet før dagens løp. Jeg hadde lyst til å løpe hardt og godt, og var forberedt på å tilbringe en god del tid i kjellern. Det blir det liksom alltid en åpning for på maraton.

Men som du ser av bildet hadde jeg nye fine sko (Boston 4) og en skikkelig rosa singlet kjøpt på EXPOn på freddan. Jeg var rett og slett smashing. OK, det var ingen som sa det til meg - men vi hadde tross alt ganske stort speil på rommet, så det er faktaf**n.

Jeg mente jeg hadde trent godt og riktig og skulle være i bra form, kapabel til å komme under 3:40. Jeg kan likesågodt røpe først som sist, at det gjorde jeg på ingen måte. Så hvorfor gikk det åt skogen?

Nå kan man selvsagt diskutere hvor mye 3:43 er åt skogen, men la oss ikke dvele ved uvesentligheter på en slik fabelaktig fin søndag. For, 3:43:02 er det appen til TCS Amsterdam marathon sier om den saken. Klokka mi derimot sier ingen verdens ting om dagens maratontid, for den konka etter 30 km på tiden 2:38:11. Jeg oppdaga det litt senere, og starta klokka på nytt og fikk ca 1 time på de siste ca 11 km. (Den var altså ikke tom for strøm, den bare hoppet ut av løpingen min). Dette er så uholdbart at jeg selger til høystbydende på flekken. Jeg slår rett og slett opp med "smart" run klokka etter dette -  dette er sååå dråpen. Jeg skjønner at jeg ikke driver så godt salgsarbeid for å få prisen opp, men det er virkelig underordnet nå. Om du vil by på en inkompetent "smart run", go ahead. Plis.

Men, løpet var strengt tatt kjørt lenge før jeg kom til 30 km. Startpuljene på Olympiastadion var så vanskelig å skjønne seg på, i alle fall for en enkel bondetuppe som meg. Jeg trodde jeg stod langt fremme - men det kom en kanal inn (selvsagt kom det inn en kanal i dette hersens kanallandet) med løpere som egentlig stod bak, som ble silet inn foran meg. Det er så blodig urettferdig at jeg vurderer å ta ut stevning mot hele kanalandet på mandag morra. I tillegg til at startpuljene sinka meg var klokka helt på bærtur, den hadde ca 600 m feilmåling allerede ved fem km - og hjernen var ikke hjemme så jeg ble bare helt forvirra og ante ikke hva slags tempo jeg egentlig holdt. Kunne like gjerne glemt klokka hjemme. 

Jeg løp forbi grovt regnet en million løpere i dag, og traff Lise Marit etter ca tjueto km - hun hadde startet ca fire minutter før meg (hun fant den jævla kanalen selvsagt). Opp til halvmaraton løp jeg slalåm, og brukte altfor mange krefter på å løpe forbi. Og gudene vet hvor mange kilometer jeg egentlig har løpt i dag, korteste rute har jeg i alle fall ikke fulgt. Jeg fatter seriøst ikke hva greia er. Pulja var driiitstor fra 3:30 til 4:00 - men mange av de jeg løp forbi hadde lavere fart enn dette, selv på den første mila. Det gikk bare så smått med fremdriften, og det kostet for mye. Etter tjue kilometer fløyt det fint, men jeg løp forbi løpere hele veien. Ved 35 km fikk jeg det temmelig tungt i begge låra, og de siste 7 km var seriøst tunge. Pulsen var egentlig fin og lav, men låra var bare helt umulig å ha med å gjøre. 

På den postive sida, for joda, det fins en postiv side. Jeg klarte å holde humøret oppe og trua på at jeg kunne greie det selv med 20 km i snegletempo og med slalåmkjøring. Tommel opp for at jeg ikke bare gikk over på tempoet til de rundt meg eller reiv av meg startnummeret og satt meg ned bak en busk og gråt noen usle tårer. Tommel også opp for den fine flyten jeg kom inn i fra tjue km til ca 35, da låra ble sure. I denne perioden løp jeg med en nordmann jeg plukket opp også, vi byttet på å dra og prate. Fikk ikke med meg navnet hans, men han inviterte til uhøytidelig maraton i Østmarka med start fra Siggerud. Det må sjekkes ut! Uansett. De 15 km var lette og fine, men det er litt lite kanskje med 15 fine av totalt 42?

Ferdig snakka. Amsterdam stinker og jeg suger. 2015 blir åpenbart året for store løpsprestasjoner. Pluss for bra langing av vann, energidrikk, svamp, banan og gel da Amster. 

Les om de andre jentenes løp på treningscamp da, jeg kan røpe at forkjøla Gøril gjorde en bra figur på halv og at debutanten selvsagt innfridde og løp fornuftig! Unni syns som meg ar 42 km var svært langt i dag, og at det varme været som var spådd var litt kaldt. Det er litt morsomt at de sendte ut en advarsel om at det ville bli hett og at vi alle måtte nedjustere målene våre og drikke 5 liter på hver drikkestasjon, for i stedet ble det storm og regn. Humre.