Endelig var dagen der med selveste løpet over alle løp: Nordmarkstraver´n. Løpet jeg har gledet meg til i hele år!

• Magen min var veldig inneforstått med at det var konkurranse på gang. Herrejemini for en karusell. 
• Beina mine var ikke særlig inneforstått med at det var konkurranse på gang. Milde makroner for noen daue undersåtter.
• Hodet mitt begynte å glede seg litt mindre. Ville jeg i det hele tatt komme meg gjennom? Det er en veldig stor fordel med Travern; det går egentlig ikke å bryte løpet. Fra Stryken ti Kringsjå er det få muligheter for å hoppe på en taxi eller bane, faktisk ca ingen. Det er liksom beina som skal gjøre jobben.

Jeg kan allerede nå røpe at jeg kom til mål. I denne forfatningen. Ny pers med fattige 10 sek fra jeg løp i 2010, bittelitt gravid dengang, så burde strengt tatt knust den tiden nå!

Fytti katta og det som verre er, i dag var det blytungt! De første sju kilometerne på grusvei/gressvei var bare pyton. Oppover i en evig motbakke, og alle seig i fra meg. Synne og Hege forsvant, Lise Marit forsvant - men heldigvis hadde jeg Anna, før hun også stakk. Er det mulig å være så sliten, så tidlig i løpet og likevel løpe så sakte? Jepp.

Men så ble det endelig STI! Da bråstoppa jo nesten alle, og jeg føyk forbi. (Føyk er ikke en beskrivelse som må ses på som noe annet enn billedlig, jeg er tross alt ikke røyk eller tog). Anna var bak meg etter første nedovern, og mange av de som seig forbi meg på grusen ble grust på stien. Håhå, for et ordspill! Men, etter sti kom det grus igjen, og tyngdekraften slo til igjen.  Så da seig de forbi meg igjen, så jeg grusa de åpenbart ikke så mye på stien. Det er uansett følelsen som teller! Men så kom stien til Gørja, og jeg hisket "Yes" inni meg, og det var en bak meg som  tenkte det samme, bare at det også kom ut. Så vi var i alle fall to som tok fatt på stien med godt humør. Lurer på om det var her jeg tok igjen en gående Lise Marit, og at jeg så Heges rygg da jeg var ferdig med dette stipartiet på 2-3 km. Hun ble borte på grusen selvsagt, men da det tredje stipartiet kom ved Rottungen passerte jeg også henne. Da hadde jeg bare Synne igjen foran meg av kvintetten som var samlet før start - og hun hadde jeg ingen tro på at jeg skulle ta igjen. Den jenta (trebarnsmoren!) løper masse på sti og langt som fy. 

Jeg var i flyt på stien, og kilometermerkene ble passert med lette og hoppende steg. Det er utrolig gøy å kjenne at stiløpingen min har blitt så mye bedre, og det gir selvsagt masse motivasjon til å trene enda mer på blå og rød sti i marka. Og det gleder jeg meg til, for det er utrolig flott - og man kommer stadig over en ny sti på tur.

Ved ca 23 km, 7 km igjen til mål begynte jeg å kjenne at jeg ikke bare var tung - men også ganske kjørt. Sliten rett og slett. Da var det vel 1 km igjen med sti før de siste ca 6 på grus. Kilometermerkene kom ganske hyppig, men jeg tror det skyldtes at jeg var i en slags zombietilstand der jeg egentlig ikke fikk med meg noe særlig. Etter ca 24 km kommer de grusomme avslutningsbakkene, jeg fatter seriøst ikke hvordan det kan være så jævlig mange oppoverbakker i den marka, og så få nedover. Det var ikke et nullspill på bakkekontoen. Løypeprofilen oppgir at vi starter høyere enn vi avslutter, men det var ikke slik på min Traver!

Hvordan jeg til slutt kommer meg til mål kan jeg ikke redegjøre for. Jeg utkjempet demoner og spøkelser, karret meg opp bakker og berg til jeg så mannen med ljåen - og skilpaddeløp den siste biten med spurtpremie. Null saft igjen i beina! Null spurtpremie til meg. Jeg tror jeg må ha sett ganske komisk sliten ut. Som om jeg ikke var nær nok døden allerede, hadde de jaggu flytta mål, slik at vi måtte på bortsiden av skolen og OPP nok en bakke. De menneskene som bestemte dette må være onde. I bakken står det fine Campere og heier på meg, tusen takk for det  og beklager at jeg ikke virket så veldig takknemlig... Jeg flatet rett ut etter mål og prøvde å sprenge hele asfalten i fillebiter med mitt bankende hjerte. Det er lenge siden jeg var så sykt sliten!  Arrangørene kom og helte vann på meg, jeg så kanskje ut som en vissen blomst eller fisk på land. Ikke vet jeg, jeg følte meg i alle fall ikke særlig pigg! Men, er godt fornøyd med at jeg greier å ta ut alt, ikke en millimeter med krefter igjen. #Allin. Stor klapp på skuldra for det!

Akkurat nå fatter jeg ikke at jeg skal komme meg gjennom maratondistansen. 12 kilometer mer. Forhåpentligvis ikke så mange høydemetere, men dog. 12 km mer. Til da skal det løpes et par langturer til, og det skal ikke løpes 18 tusenmetere mindre enn en uke før, og heller ikke sykles med sykkelhenger som veier ett tonn opp alle bakkene fra Smestad. Kanskje trenger jeg en jernsprøyte eller tre også. Vi får se hva som skjer, men noe må gjøres annerledes før Amsterdam for at det skal bli en litt billigere transportetappe der i alle fall:-)

I morgen er det blanke ark og nye stier å løpe på. Over og ut.