Med Sentrumsløpet kom løpssesongen 2018 i gang for min del. Jeg har også vært med på SRM siden første onsdag i april, men da som hare og coach for tiåringen min. Tempo er foreløpig utafor det jeg definerer som konkurransefart, men plutselig vettu - så puster´n meg i nakken.  

Min løpskonkuranse nummer to for sesongen må derfor kunne sies å være Holmenkollstafetten. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at jeg ikke skal delta mer, tror kanskje jeg skal slutte å si det. Og i år gikk det faktisk ikke så gærnt. Jeg fikk heldigvis lov til å løpe etappe 10 i år igjen, siden det er den eneste etappen hvor man faktisk løper. Sprint er ikke noe for meg. Har aldri vært. Kommer aldri til å bli det.  Etappe 10 er fra Holmendammen og ned til Frognerparken, for de som ikke vet det. Den er på 2.840 m, og har netto fall. Billigste nesten 3000 metern som fins. (Alle vet det ikke fins billige tretusenmetere, så alt det jeg skrev over er selvsagt bare bullshit fra ende til annen. Som alt annet her er).

Jeg jogget hjemmefra og til Holmendammen på drøyt tjue minutt, og hang ved vekslingen i omtrent like mange minutter. Ingen stigningsløp elller kvalifisert oppvarmingsrutine ble gjennomført - faker ikke liksomgod. Men jeg fikk tøyd og bøyd litt på den skrøpelige, stive og gamle kroppen min. Det er tross alt der skapet står nå. Syns det var lenge å vente - men "endelig" kom Elise på etappen foran inn til veksling. Jeg fikk vinket og veivet så hun skulle se at jeg var der og var klar - og småjogget ned mot vekslingen (ja, jeg står alltid langt oppe i feltet for å kunne se - inne vekslingsfeltet er det et sant helvete. ) Men, man må altså veksle innafor de to blå strekene likavel, derav denne småjoggingen. Jeg holdt på å falle inni den korridoren ett år, fordi folk står så langt uti at det nesten ikke er plass til å løpe gjennom. Spesielt ikke når man har blikket vent bakover for å motta pinnen. Sa jeg at jeg hatet den der stafetten forresten?

Fikk pinnen i hånda og startet klokka omtrent samtidig. Med kontrollert åpning ned Holmenkollveien finner jeg flyten, mens mannlige løpere suser forbi. (Ikke at jeg noensinne kommer til å ha noe annet enn kontrollert åpning. Feigere løper fins ikke. ) Jeg plukker en dame og tenker at jeg i alle fall ikke skal ha netto tap mot andre damer - så nå har jeg en å gå på. Ganske langt nedi veien tar jeg igjen en mannlig løper, som jeg tror varmer opp eller noe - skal akkurat til å skjelle han ut etter alle regler for at han løper i løypa - da jeg ser han faktisk har en pinne. Poeng for å ikke si alt høyt Siri. Krysser Sørkedalsveien og løper ned i boligfeltet mot Ring 3, løper forbi en dame til her. Det går bratt nedover og mannfolka spruter fortsatt forbi, men når jeg kommer ned på Ullernchaussen roer de seg litt ned, og jeg kan ligge bak og ikke bare bli fraløpt.

Nå er vi omtrent halvveis, og jeg føler at jeg har en viss kontroll på dette. Ser at pulsen er ganske høy, men tenker at jeg tåler det i 12 min. Opp fra undergangen tar jeg igjen enda en dame og er par mannfolk - men blir også forbiløpt av en dame, så stillingen er 3-1 til meg,  men aner ikke hva som evt kommer bakfra og hvilke muligheter som ligger foran. Når jeg løper inn Monolittveien er det bare 1 km igjen, og det er fortsatt noen nedoverbakker å cruise ned. Jeg plukker flere løpere her, kun en av de er hunkjønn - jeg er fornøyd med å ha krutt igjen i beina og litt mer å gå på med pusten. Alltid bedre følelse å ikke være totalt tom før du ser vekslingsfeltet- ikke at det noen gang har skjedd meg liksom. Vet at siste strekket inn til veksling er blytungt, og det er det forsåvidt i år også. Men ser heldigvis Maria godt plassert og får overlevert pinnen sånn som det skal. To perfekte vekslinger er egentlig mer enn man kan håpe på - og når i tillegg disponeringa på etappen er nesten perfekt må man bare være fornøyd! Etterpå måtte jeg beinfly tilbake til Holmendammen og plukke opp sakene mine og løpe videre hjem. Dårligtiddåttno

På Strava får jeg opp hvordan det har gått de siste årene, jeg har ikke sjekket offisielle strekktider - stoler mer på Strava:-) (I alle fall er det enklere, siden jeg ikke alltid husker hvilket lag jeg har løpt for). Men som du kan se var årets resultat blant de bedre, så foreløpig greier jeg demme opp for alderen som kommer sigende. Og, dette var et godt resultat å putte i banken sammen med Sentrumsløpet - som viser at jeg er der jeg skal være.  Planen var at  Gøteborgsvarvet var neste løp, og løpene så langt tyder på at det må kunne gå litt bedre enn i fjor.

Jeg var forøvrig over middels spent på hvordan beina skulle takle den helvetes stafetten. Etter Sentrumsløpet var jeg stokk stiv i høyre legg i flere dager, og gjorde et omfattende screaningsarbeid på hva jeg kunne begynne med som ikke involverer beina. Landa på brodering. Mannen syns jeg hadde gjort dårlig research.

Overraskende nok var ikke leggen fullstendig kaputt nå, i alle fall ikke like kaputt som etter Sentrumsløpet. Så da drøyer jeg den broderingskarrieren litt til. I stedet fant jeg plutselig ut at jeg kanskje skulle slenge meg med på Wings For Life, som jeg tilfeldigvis fant ut skulle være på Sognsvann denne søndagen. Meldte meg på 2-3 timer før løpet, mens jeg bakte rundstykker hjemme. Fikk også en melding fra ikke så perfekte Anna om at hun også var impulspåmeldt. Så vi slo våre pjolter sammen, og vagget & skravlet noen runder rundt vannet. 

Wings For Life er et veldedighetsløp uten mållinje, det er isteden en bil som starter å kjøre 30 min etter start - og når den tar deg igjen er du "ute". Jeg ble veldig overrasket over hvor stort arrangementet var, syns ikke jeg hadde lest noe særlig om dette - så forventet ikke å se så mange.  Løpet ved Sognsvann var også bare en app run, bilen som skulle ta oss igjen var kun en virtuell en. Men det var fullt av folk, og drikkestasjoner og det som verre er. Hvem sier ikke ja tusen takk til drikkestasjon på søndagsturen liksom? Vi kunne følge den virtuelle bilen via appen som måtte benyttes, og da vi hadde løpt 4 runder sjekket vi hvordan vi lå an. Da hadde vi knapt  3 km forsprang. Bilen kjørte litt fortere enn vi løp, så den tok innpå oss selv om vi økte farten litt. Anna fulgte litt tetter med på appen da vi startet på den sjette runden, og vi økte jevnt og trutt tempoet.  Det aller rareste var imidlertid at selv om vi løp side ved side ble Anna tatt igjen før meg - da hun ble tatt igjen i sin app sa min app at bilen var 200 m lenger bak. Så da måtte jeg forlenge sluttspurten min da! Jeg fikk faktisk løpt nesten 1 hel kilometer lenger før jeg ble tatt igjen. Det gjør at jeg er litt skeptisk til resultatlista - men siden jeg er på andreplass på lista dveler jeg ikke så lenge ved det!! 

Fin søndagstur altså, det ble nesten 23 km totalt på søndag og en ukestotal på 62 km. Det er slett ikke verst med tanke på Berlin. I tillegg ble de 19,5 km gjennomført progressivt - med noen av de siste km i god fart - som igjen gjorde at beina ble temmelig smadra etterpå :-o Men, men,  nyttig å ha i bagasjen! Bare det å vite at jeg kan løpe nesten 20 km på 1:46 mens skravla går er jo ikke helt til å forstå. Troligvis en bug et sted.

Nå gjelder "det bare" å holde skadene på en armlengdes avstand, og gjerne mer.