Tror kanskje jeg hater den der stafetten

Jeg mener, hva er greia med å dele opp en helt overkommelig distanse,  på snaut to mil, i hele femten (15!) etapper?

Hvor mange av de ørt og førti løperne som deltar på denne galskapen er det egentlig som vet hvordan man løper sånne korte sprintdistanser? 1-2 prosent av deltakerne kanskje? (Altså elite + junior). De andre har ikke en fjerneste idé. I alle fall ikke jeg. Man skal visstnok være forsiktig med å generalisere og dra alle i håret med samme kam, spesielt når det er min kam. Men seriøst, ingen mosjonister driver med sånn her løping, som bare kan sammenlignes med å løpe fra en tsunamibølge eller styggen sjøl. Jeg vet absolutt ingenting om sånn løping. Og for hvert år jeg deltar syns jeg det bare blir verre og verre. Så her er det null uttelling for arrangement erfaring (utover den man trenger i det grusomme vekslingsfeltet). 

Greia er at etappene er for korte! Hvem bruker en hel lørdag, i beste mai du skjønne milde våren, til å løpe fattige 1000 m med blodsmak og syre til ørene. I tillegg må du vente på turen din i et kaotisk vekslingsfelt, med en million folk som ikke skjønner en dritt av konseptet veksling.  Og fem minutter senere møter du samme horde i et nytt vekslingsfelt, der det eneste du vil er å få levert den fu**ings pinnen videre til en med samme startnummer som deg. Og så når du endelig har passert den drittstreken som alltid er plassert i en møkkaoppoverbakke, og kan få slutt på syre og makspuls, får du ikke engang legge deg ned på asfalten og tisse i buksa heller! Og hvis du tror du får medalje rundt halsen og en kopp med vann eller sportsdrikk når elendigheten er over tar du også feil. Du må selv skrape beina dine hjem, arrangøren ber deg bare pelle deg ut av løypa og ikke være i veien for de andre amøbene som kommer halsende inn i vekslinga. Ikke noe klapp på skuldra, ikke noe glory. Men på den positive siden, veldig lite fotografering!  Jeg er ganske sikker på at jeg kom meg unna årets miserable stafettløping uten at noen fikk festa det til film. Eller jpeg.

Alt jeg hører når jeg snakker med andre om stafetten er at etappene er for lange. At de ikke kan løpe den etappen fordi den er 1100 m, eller den fordi den er så bratt, eller i hvert fall ikke den fordi den er så svingete. Mens jeg trygler om å få den lange eller tre etapper på rad - for å kunne dekke over et totalt mangel på sprinttalent. Så kanskje er det meg det er noe galt med, og ikke Holmenkollstafetten? Det er jo en teoretisk mulighet for det, selv om det er helt borti natta å tenke den tanken helt ut. 

Årets innsats for mitt vedkommende var virkelig noe man burde forbigå i stillhet. Det var helt tomt i beina. Ingen hjemme. Ingenting å gi. Ingenting å få. Da er den lange en dårlig idé, særlig to ganger på rad. Den nakne sannhet er at jeg har følt meg gravid siden Sentrumsløpet. Jeg har snubla meg gjennom noen få løpeøkter de siste to ukene, og til tross for minimalt med trening har så godt som alle kilometerne føltes ut som jeg løp med lim under skoa og elefant på ryggen, skuldrene og i magen.

Var tørst og varm før start, men litt optimistisk tross alt. Fikk det tungt i dumpa ved Smestaddammen på første turen ned, da er det jo "bare" en snau 1500 m til mål - så det gikk jo kjempefint. Holdt seriøst på å dø i Monolittveien ved sykehjemmet. Passende sted forøvrig. Enda mer passende at Gravlunden er en snau km unna. 11:43 på min klokke, etter en litt for optimistisk åpning kanskje. Slepte meg tilbake til sykkelen min, som jeg parkerte der før jeg jogga etappen min opp som oppvarming. Forøvrig helt unødvendig på årets første sommerdag, jeg kokte i toppen og kroppen - og idiot som jeg er hadde jeg ikke med vann opp. Flaska var ved sykkelen, så jeg nøt i grådige slurker og fikk etterhvert tilbake litt snev av bevissthet. Dro av meg startnummer og trøye, og skifta til neste lags trøye og nummer. Slepte beina opp for andre gang og gjorde meg klar for å løpe samme dritten en gang til. Det gikk selvsagt enda dårligere på gang nummer to. Skikkelig overraskende eller hva?! 12:15 eller noe. 

Det verste er at jeg forsøkte meg på sånne positive tanker da jeg sykla til vekslinga, før start altså. "Hva er du god på Siri?"  "Jeg kan løpe langt, ganske fort." "Jeg får til mye på kort tid på jobb og hjemme". Jeg tenkte på steget, at jeg skulle lande med foten rett under meg, få brystet frem og holde hofta opp. Bla bla, jeg var liksom litt PÅ. Så kabooom, ned som en skinnfell. Etterpå føler jeg absolutt INGEN mestring. Jeg føler meg helt dust.Hvorfor greier jeg ikke å løpe fort? (Selvsagt fordi jeg har mer talent for å løpe langt, og fordi jeg ikke akkurat prioriterer trening som ville gitt mer spenst og fart - men dette er jo åpenbart). 

 I´m a looser baby. Why don´t you kill me.

Siri etter 2 ganger den lange, sammen med Paz som heia meg inn til vekslingen etter å selv ha løpt samme etappe 5 min tidligere

 

Så hvorfor i all verden blir jeg med på dette hysteriske greiene? 

Nei det aner jeg seriøst ikke. Utover alzheimer tredje grad og en gjennomtrengende, livsfarlig løpeglede.  Problemet er jo at det er så mange lag, med så mange løpere som alle syns alle etappene er for lange. Så da strekker jeg opp labben gang på gang på gang på gang. Men nå skal jeg brenne alle stafettmedaljene og treplankene jeg har, og viske ut alt fra minnebrikken - brenne alle løpeskoene og begynne et nytt og løpefritt liv. Neste år skal jeg i fire bryllup  og en gravferd AKKURAT den første helga i mai faktisk. Og det skal jeg i 2018 også. Helt sikkert.