Maraton for dummies
I dag har jeg lært masse om maraton. Ikke at jeg ikke kunne det fra før, men det var kanskje litt bleknet kunnskap.
- Maraton er langt
- Det er ikke lurt å løpe for fort for tidlig
- Det er ikke lurt å fortsette å løpe for fort
- Andre halvdel av løpet er mye lengre enn første
- Ikke ta lett på maratondistansen
- Magekramper gjør vondt
- Klær: Less is more
- Bakkene blir lengre for hver runde
- Tredjerunden er djevelsk
- Forberedelser er viktig
Drammen påskemaraton ble vel omtrent så slitsomt som jeg fryktet. Men det var ikke først og fremst i beina (låra) jeg fikk det, som jeg forventet. Jeg fikk skikkelig, skikkelig magesmerter etter de to første rundene. Forsøkte å strekke på armene og puste dypt, men det satt like forbaska en klo i magen. Det var umulig å se for seg at jeg skulle løpe 15 km med de smertene. Så jeg stoppet helt opp for å strekke, gikk litt - men det hugg til hver gang jeg forsøkte å løpe som normalt igjen. Det eneste som holdt smerten nede var å løpe sakte. ( I tillegg til å stå helt stille og gå selvsagt, men det var et dårlig alternativ).
Men hvordan havnet jeg i dette uføret?
Feil 1: Jeg hadde ikke forberedt meg godt nok, jeg hadde blant annet ikke bestemt meg hvilket tempo jeg skulle løpe i. Hva 4 timer i sluttid tilsvarte av tempo hadde jeg ikke sjekket, og selv om jeg fint kunne regne meg frem til det - tok jeg det ikke innover meg. Så jeg la i vei med en plan om å løpe på ca 5:30 - uten at jeg fulgte den. Jeg løp på følelsen, og dermed litt i rykk og napp etter hvordan jeg følte meg. Løp delvis foran og bak Synne og Anne - som en sprettball ut av kontroll.
Feil 2: Etter ca 21 km og to runder, kjente at dette begynte å bli litt småtungt. (Lå her an til ca 3:48 i sluttid) Men jeg fortsatte ufortrødent videre. Jeg nektet å ta innover meg informasjonen fra kroppen. Jeg hadde havnet bak Anne og Synne, og forsøkte ta Anne igjen. Idioti.
Feil 3: For mye klær. Less is more!! Det var vanskelig å bestemme seg for antrekk i dag. Ikke bare fordi det var det første løpet, men også fordi jeg liksom skulle ha en treningstur og ikke en konkurranse. Så jeg undervurderte hvor varmt det ble (spesielt siden jeg la i vei i høyere tempo enn planlagt). Så etter 25-26 km stoppet jeg opp og tok av meg genseren jeg hadde under skjorta. Burde nok gjort det tidligere, jeg kokte! Forbarmet meg over at jeg hadde valgt tykke kompresjonsstrømper som gikk i ett med knekort tighst. Ingen luft. Vanskelig/umulig å regulere.
DNF
Det var litt etter eller omtrent samtidig med "heteslaget" jeg fikk magesmertene. Kanskje det var en sammenheng - jeg vet ikke. Jeg sleit meg gjennom de neste kilometerne frem til passering tre. Og bestemte meg for å bryte. Jeg hadde så vondt og kunne ikke se for meg å løpe nye 10,5 km med de smertene. Så jeg stoppet klokka og ga meg.
Særlig. Jeg har aldri hatt DNF etter navnet mitt, og hvorfor skulle jeg ha det nå? Så jeg starta klokka på nytt og seig ut av målområdet. Forbanna, frustrert, utslitt. Med fokus på én og én km. Det fungerte på et vis.
Jeg er litt usikker på om jeg har løpt saktere på flatmark før. De første løpeøktene etter fødsel kanskje. Dette var så begredelig at jeg ble helt oppgitt over meg selv. Men hver gang jeg forsøte å få opp tempo hugg det på nytt i magen. Så, jeg tok tiden til hjelp. Gikk hver gang det ble stigning på over 1%. Og hver gang jeg hadde lyst til å legge meg ned å gråte. Dvs ganske ofte. Men etter den siste kneika ved 7 km tok jeg meg kraftig sammen - lukten av mål er sterk! Nå virket det også som smertene i magen slapp litt taket. Kanskje de var psykisk? Eller kanskje smerten hadde vart så lenge at jeg ikke kjente de lenger? Eller kanskje de andre smertene som meldte sin ankomst overdøvte magen?
I mål likavel!
Det var uansett fantastisk å kjenne på flyten igjen de siste 3 kilometerne, selv om strekningen mot mål var endeløse og mye lengre enn på de første rundene. Tiden ble 4:05 - som er helt akseptabelt - men helt katastrofal smell på siste halve. Jeg ble tiende beste i dameklassen, og en fjerdeplass i klassen. I mål ilte Anne til og maste og kjaste om cola og ting jeg ikke husker lenger. Jeg ville bare være i fred, forsvinne ned i et mørkt hull med en deilig seng. Men Anne var sta og fikk meg etter hvert på rett kjøl. Eller, det er kanskje å ta i - jeg er fortsatt på en snurr. Men kan ikke holde henne ansvarlig for det!
Anne gjorde sakene sine langt bedre. Litt lengre turer på henne i forkant, men egentlig hadde vi ganske likt utgangspunkt. Men jeg tror for det første hun var bedre forberedt. For det andre holdt hun seg til planen sin, og fulgte ikke meg på de våryre sprellene jeg hadde på runde 1 og 2. Så grattis med vel gjennomført maraton Anne, og klasseseier!
I dag har jeg altså lært utrolig mye, og jeg hadde flere fine kilometer i sola i Drammen. Og dette er super trening frem mot fjellmaraton og Nordmarka skogsmaraton litt senere i sesongen! Så ingen som depper her nei:-) Men er unektelig veldig, veldig sliten... Og svaret på spørsmålet om jeg må ha langturer over 30? Faktisk ikke helt sikker!
