I går kveld trente jeg intervaller langs Ring 3 i det hyggelige høstværet (les: mørkt og regnvått). Helt alene mot viljestyrken. Utrolig så mange gode unnskyldninger man kommer på for å heller ta en lett og hyggelig koseløpetur. Eller for å ta en litt lettere økt, med færre intervaller og/eller kortere intervaller. "Jeg trenger jo ikke kjøre en så hard økt i dag vel?"

Seieren er da dessto større når man faktisk gjennomfører økta, tiltross for massiv innsats fra stemmen inni hodet. Undervurder ALDRI den mentale delen av økta, eller konkurransen. Det sitter i huet er ikke en floskel.

Økta i går var pyramideintervaller på nesten flatt underlag. 1 min - 2 min - 3 min - 4 min - 5 min - 4 min - 3 min - 2 min - 1 min. Lett jogg i pausene. Tempo 4:20-4:30, jevnt og fint, ikke noe særlig forskjell på tempo før midten og etter. Det er tyngst på andre og tredje intervallen, før det letter betydelig etter den femte -  da er man jo nesten ferdig. Å være over kneika (midtveis) er uendelig mye bedre enn å være på starten.

Uansett seier i går, i dag er jeg helt kaputt. Tom. Tung. Trett. En av de gode grunnene jeg i går hadde på hvorfor jeg ikke skulle kjøre full trøkk og full mengde var onsdagsintervallene i parken med Campen. Den stemmen kunne jeg kanskje lyttet litt mer til? Alle vet at intervaller to dager på rad er en dårlig idé - men det er ikke så lett å få treningsuka til å gå opp. Så, her sitter jeg - med mannen som utskremt medarbeider i parken. Man kan jo ikke la en så god økt gå helt til spille heller - en av oss må jo få nyte godt av trøkken i parken.  Å trene i gruppe er virkelig noe du må prøve - du får så mye gratis fra de andre i form av pushing.

Jaja, livet halter videre. Og i morgen er atter en dag. Det passer kanskje bedre med litt intervall igjen da - to dager før Lørenskog halv? Husk at du kan vinne startnummermagneter da:-)