Vinnerskalle
Det skrives mye om vinnerskaller nå, men det er bare ordet som er nytt - innholdet er gammelt. "Same shit, new wrapping" - har man noen bilringer rundt livet har man sett det meste før. Kanskje ikke alt og kanskje ikke eksakt det samme, men likt nok. Olympiatoppen bruker Anne Marte Pensgaard og kaller det "med hodet først". Jeg er så heldig og gammel at jeg har vært på kurs med henne på toppidrettsenteret for veldig, veldig lenge siden. De har brukt henne i over tjue år, og du får ikke meg til å si det er tilfeldig. Willi Railo er en annen "gammel" og etablert fagperson på mental trening. Hans ord for vinnerskalle er "best når det gjelder".
Vinnerskalle handler mye om hvor mye du har, og er villig til å bruke, på punkt fire:
- Sette hårete (men også realistiske) mål
- Jobbe for å nå målene
- Tro på målene
- Betale
- Cashe inn
Men tro ikke at de fire andre er ubetydelige. For jeg tror ikke du greier firern hvis du ikke veit hva du får, hvor målet står eller hvor veien til målet går. Treern er forøvrig kraftig underkommunisert og en forutsetning for firern og dermed femmern.
Rekk opp handa den som aldri har løpt en eneste konkurranse med negative tanker som at "jeg kommer ikke til å greie målet mitt" eller "jeg tror ikke dette er min dag, h*n slår meg i dag også". Rekk opp handa den som tror det hjelper å tenke negativt om egen form og mulig prestasjon. Positiv selvsnakk funker - men det må øves inn. Innstilling endrer seg ikke over natta.
Men tilbake til firern. Tar du for lett på det punktet? Tør du å se den i hvitøyet og bla opp det som trengs, eller trekker du deg når det butter litt i mot? Vil du helst ha mer ut av femmern, uten å legge inn innsatsen på firern? Hvor mye ønsker du å nå målet ditt. Hvor langt ned i kjellern er du villig til å gå for å greie det? "Det sitter i huet" er ikke bare en floskel.
Hvorfor er det sånn at jevngode treningskompiser likevel ikke presterer likt i konkurranser. Er det dagsform som avgjør, eller er det mentale faktorer? Dagsform er helt klart en reell faktor, men hvis du stadig blir slått av en treningskompis som du matcher greit på trening, er det på tide å se seg i speilet og ta en prat med den der inne. Det er tid for spørsmålsrunden:
- Hvorfor konkurrerer jeg
- Har jeg lyst til å vinne
- Er jeg villig til å betale for det
- Hvorfor vil jeg vinne
- Hva kommer det til å koste
- Har jeg tro på at det går
- Har jeg det gøy - liker jeg dette
Fellesnevneren her er motivasjon. Gjennom et løp går motivasjonen som en berg- og dalbane. Men du kan dempe svingningene og loopen - og håndtere de bedre. Jeg tipper de fleste av oss har stilt opp i mange løpskonkurranser uten å ta denne spørsmålsrunden internt først. Og det går helt fint å la være. Men, det går ikke helt topp heller. Det går fint nok, midt på treet, godkjent, greit.
Men kommer du deg ut av spørsmålsrunden over med blikket fast og hodet hevet, er jeg nesten sikker på at du presterer enda bedre. Når det røyner på hjelper det alltid å være fast i troen! Det kan gå så bra at du ikke bare syns det gikk fint, men at det gikk superbra, og du er høy på løpelivet og endorfiner. Og, dette gjelder ikke bare løping eller idrett generelt, men eksamen, jobbintervju, date, slankekuren, talen/presentasjon etc. Det eneste det ikke hjelper for er fødsel. Da er det ingenting som hjelper :)
Link til Ingrid Kristiansen Gretekompleks
