Det er på tide å oppsummere løpeåret mitt 2013 - og vi skal selvsagt gå systematisk til verks. Hva er vel mer naturlig enn å starte med starten, nemlig januar eller målene for sesongen? Men det skjedde noe før det også som vi nesten må ta først, som en slags innledning. Sesongen min begynner omtrent ved juletider, så vi starter der. Dette henger sammen med at julestria setter inn sånn midtveis i november og treningsmengden reduseres automagisk. På denne måten får jeg en slags sesongpause i nov/des, og oppkjøring til ny sesong begynner så når alt julestyret roer seg ned til normale tilstander igjen, enten på lillejulaften eller en av de første juledagene.

For ett år siden gjorde jeg en endring i treningsuka mi, jeg økte fra snittuker på 30-40 km til 50. I 2012 loggførte 1868 km i endomondo,  i 2013 har jeg 40% mer (ender ut på noe i overkant av 2600 km). Målene for sesongen var omtrent slik: 10 km - sub 45, halvmaraton - sub 1:40, maraton - sub 3:40, Oslos Bratteste - sub 27, og de 5 milsgreiene hver uke skulle jo liksom legge grunnlaget for at jeg kunne nå målene da.

Dette 5 mil per uke greiene startet jeg med uka før nyttår, og har gjennomført det gjennom hele året - kun med få unntak. Egentlig tenkte jeg at femmilsuka skulle være i mengdeperioden f.eks fram til mars eller påske, men beina har taklet økningen helt fin og hodet har blitt avhengig av flere avbrekk fra jobb og hus og styr. Hadde aldri trodd det skulle gå så lett og smertefritt å øke mengden eller å få til en ekstra løpedag i uka. 

Men tilbake til januar, målene får vi ta litt innimellom. Jeg løp i følge endomondo 237 km i januar - mot 165 i desember året før. Det er litt mer enn 40% økning, men det skyldes at jeg hadde noen rolige sesongpauseuker i desember. Den siste "normale" løpemåneden var oktober, med 195 km. Det er uansett en betydelig økning langt over anbefalingen, og jeg fortsatte på omtrent samme nivå de påfølgende månedene: 203 (februar 28 dager), 242 (mars 31 dager), 221 (april 30 dager). I denne perioden lå kuldegradene som et persisk teppe over hovedstaden og hålka rulet over bar asfalt i det som føltes som selve evigheten. Jeg trente derfor nesten utelukkende lav fart og lav puls, intervallene og tempoøktene var et fjernt minne om en svunnen tid. At perioden med rolig mengde ble så lang var ikke en del av maratonplanen, men kong fuckings vinter ville det annerledes.

Da jeg skulle åpne sesongen i begynnelsen av april i Fredrikstad med halvmaraton (1:44:40) og senere i slutten av samme måned med 10 km (47:15) på sentrumsløpet i Oslo fikk kroppen rett og slett sjokk. Tempo?? Hva tenker du på? VIL IKKE. VIL IKKE. VIL IKKE.

Bena skrek og freste, og vant tilslutt over hodets tempoinnfall. Og intervallene kom tilbake på ukesprogrammet omtrent samtidig med at asfalten strålte om kapp med vårsola, eller var det regnet som tilslutt reddet løpssesongen? Det reddet i alle fall ikke sesongåpninga. Sesongåpninga var rett og slett milevis unna ambisjonene på sub 45 og sub 1:40.

Men, i april er jo som alle vet sesongen ennå forlokkende ung.

Med mai kom maratonmåneden (202 km 31 dager)- med comeback på maratondistansen. Den forrige var i Stockholm i juni 2010 (3:44), før jeg ble gravid for andre (og siste) gang.  Som siste forberedelse til maraton fikk jeg tatt en blodprøve for å sjekke om jernverdiene mine var ok, og det var de på ingen måte. Blodprosent på 10 og jernlagre som trolig hadde vært lave altfor lenge. Før avreise fikk jeg en jernsprøyte, men antakelig var det for liten tid til maraton da til at blodprosenten kunne gå tilstrekkelig opp.

26. mai var i alle fall den store maratondagen, lave jernverdier og blodprosent til tross. Tidsmålet jeg hadde satt før sesongen justerte jeg ikke, selv om kanskje helsemessige forutsetninger ikke var helt optimale. Edinburgh var en fin by å løpe maraton i og vi var en fin gjeng som reiste sammen. Tiltross for at det ble mission impossible for sub 3:40 for meg der. Tida 3:42:10 er jeg likevel fornøyd med, det er pers med to minutter og 3:40 føles ikke out of reach i et hele tatt. Du verden så god jeg er til å finne gode norske fraser.

Så kom også sommeren i juni med mange fine treningsturer og konkurranser (228 km). 1. juni løp jeg 5 km i iformløpet, beina var ikke fine og freshe etter 42 km en uke før, det var tropiske tilstander i Frognerparken og løypa var for kort. Tida 23:09 sier absolutt ingenting om formen min, men det var gøy å løpe med superman kappe. To uker seinere var AS kroppen klar for nye sprell, da med skikkelige løpsbekledning på Bislett. Drømmen om sub 45 stod igjen også etter denne tiern, tida 45:31 var likevel godkjent på en heit dag.

I juli ble det ikke plass til en eneste konkurranse, og det var litt kjipern - for nå følte jeg faktisk at formen var på topp. Jeg hadde utrolig mange fine treningsturer både i Oslo og på Sørlandet, hele 257 km logget jeg denne måneden og det står som foreløpig månedspers for meg.

Da august kom var jeg selvsagt utrolig sugen på å konkurere igjen, og snilleste Stianmannen lot meg sågar få lov til å delta i ultraløp! Det røde huset backyard fremstår som sommerens vakreste løpeeventyr, og jeg håper å få lov igjen hvis det arrangeres igjen. Jeg ga meg etter seks runder (39-40 km) og bena var helt uberørt av eventyret etterpå. Av en grunn som jeg ikke lenger husker nå så ser det ikke ut som det ble mer konkurranser på meg i august, troligvis var det andre ting som skjedde eller jeg har glemt hva jeg deltok i. Begge deler er like sannsynlig! Om du husker hva jeg gjorde i august er det bare å rope ut:-)

Men så kom løpemåned nummer en, nemlig september. Ikke mindre enn sju løpekonkurranser fikk jeg skvist inn da og totalt 210 løpekilometer. September var måneden jeg skulle gjøre ende på mitt Oslos Bratteste 27-minuttkompleks. Så, jeg hadde motbakke-prosjekt og løp to testløp opp bakken i tilegg til selve konkurransen. Jeg gjorde kål på 27spøkelset allerede i det første testløpet (26:43), men i det andre testløpet var underlaget våtere og tida ble mer enn ett minutt dårligere. Og da selve dagen kom var jeg i tillegg forkjølt. Men, jeg tok livet av mannen med ljåen og karret meg til topps på 25:12, og var så nær himmelen som du kommer på Tryvann. Jeg vil si Oslos Bratteste var min største løpebragd i 2013, selv om man knapt kan løpe opp de bakkene.

I tillegg til motbakkestyret løp jeg 10 km på SkiLøpet på 47:49 (bedre enn i 2012, løypa er småtung), klubbmesterskap Treningscamp 5 km på 22:29 på en helt vanlig fullstappet onsdagskveld og jeg løp et charityløp på Bygdøy (Run for a child) 5 km på 23:59 innlagt i langturen med Hege. I tillegg til all denne moroa deltok jeg også i 10 k for crohns i Hyde Park og kom i mål på 44:22. Grunnen til at jeg ikke kroner dette til årets løpebragd er at jeg er usikker på hvor mye for kort løypa var. Det er litt kjipern, jeg er helt sikker på at jeg persa, men om det var fem sekunder over eller under 45 målet er helt i det blå.

Etter septemberbonanza kom oktober (170 km), og her bestemte jeg meg for å angripe selveste favorittdistansen - halvmaraton. Persen min er fra 2010, og jeg har ikke vært i nærheten etter siste svangerskap. Jeg reiste derfor til Lørenskog for å sette skapet på plass. Det greide jeg til en viss grad, tida 1:42:09 var kraftig forbedring fra sesongåpningen i Fredrikstad, men det var likefullt ikke noe sub 1:40. Jeg hadde ingen gode unnskyldninger, så sesongen kunne ikke avsluttes uten et nytt forsøk.

Det ble gjort på Jessheim i november, 3 uker seinere. Og, da satt´n gitt. 1:39:38 var så godt som på persen (ikke mattestart) og sesongen 2013 var naila. Også kom sesongpausen, og novemberregnskapet endte i 201 km. I desember har jeg tatt det pent og rolig med løpinga, og ender vel også på ca 200 km.  

På skadefronten skal det nevnes at jeg etter Fredrikstad halvmaraton i begynnelsen av april fikk smerter under høyre fot som har forfulgt meg gjennom hele sesongen, men som kun plager meg i adias energy boost sko (som jeg løp altfor mye med i mars fordi jeg elsket skoa). Uansett har jeg en mistanke om at den smerten under høyre foten tilslutt ga meg vondter i høyre hofte, i oktober hadde jeg to-tre rolige uker for å få has på dette. Rolige uker fungerte utmerket, og hofta sluttet å klage, slik at jeg kunne avslutte sesongen med to fine halvmaraton. Men høyresmertene ga seg ikke med dette, etter at hoftetrøbbelet ga seg fikk jeg vondt i begge anklene etter Lørenskog halvmaraton, men verst var høyrefoten igjen. Det morsomme med denne skaden var at jeg "fint" kunne løpe på den, men den var helt stiv og totalt ubrukelig til alt mulig annet. Og den verket grusomt mye etter løping. Men nå som jeg har hatt rolige uker i november og desember er også dette problemet nesten borte. Så, 2013 har vært ganske greit på skadefronten, tiltross for 40% økning i mengden. Litt småtrøbbel må en regne med, ikke sant? (Sykdom har jeg også vært temmelig forskåna fra, stort sett kortvarige, snørrete greier - med unntak av juleforkjølelsen jeg har akkurat nå).

I 2013 har jeg også kjørt på med ulike månedsprosjekt. Og av de som bør nevnes i så måte er det veldig vellykka motbakkesprosjektet jeg hadde i september som ble krona med knallpers opp Wyller. I tillegg kjørte jeg et brutalt styrkehatprosjekt i august - men jeg har forsøkt å ha fokus på styrketrening i hele 2013. Med vekslende hell som man kan se av den avslørende oppsummeringa fra endo.

Oppsummering til slutt da.

Jeg har økt mengden betraktelig i 2013, uten å få store skadeproblemer og uten å få den store effekten på løpinga. Well done Siri!!  Vel har jeg karret meg tilbake til tidene  jeg hadde i 2010, men jeg løp ikke 2600 km det året. 2013 har for det meste vært et bra løpsår. Du får ikke meg til å si at mengde er nytteløst, jeg tenker faktisk lenger enn en sesong (!) (selv om jeg av og til ikke tør tenke lenger enn en uke av gangen når det gjelder timeplanen...).  Økt mengde i 2013 gir meg mulighet til øke belastningen på en annen måte i 2014. Jeg skal beholde omtrent samme mengde i de neste 12 månedene, men jeg har planer om å trene mer fart og høy puls. I tillegg til de faste intervallene i parken skal jeg trene kortintervaller og distanse med fart. Det er ikke gitt at jeg får til to kvalitetsøkter hver eneste uke, men jeg skal prøve - og jeg tror det skal betale seg.  Målene for 2014 kommer vi selvsagt tilbake til, på en blogg nær deg. Bare å lenke seg til refreshknappen folkens. Stay tuned for more rock og roll.

Totalt har jeg vært aktiv 40-50 timer hver måned, da er det med sykling og all transportgåing. Dette tilsvarer totalt 522 timer med aktiv trening og trim, eller drøyt 21 dager totalt. Løpinga utgjør bare rundt halvparten, ca 10 dager totalt eller da 20-25 timer hver måned. 

Kan forresten ikke oppsummere 2013 uten å takke to viktige personer! Stian som gir meg mulighet til å løpe fra oppgavene her hjemme og Hege stiller opp nesten hver eneste søndag morgen til skravlete langturer. Utrolig enkelt å gjennomføre langturene når de er så hyggelige! I tillegg har vi mye å diskutere og tømme ut av frustrasjon også, så på søndagene skaffer vi oss ikke bare en solid langturbase men også indre balanse.

Jeg har mange andre gode løpevenner også, som jeg setter stor pris på og håper å få til nye, fine løpeturer i 2014 med disse. Videre har jeg mange gode løpevenner som jeg treffer på løpskonkurranser, og jeg gleder meg til å treffe dere til nye, mindre alvorlige oppgjør. Tusen takk til dere alle sammen: Hege, Astrid, Synne, Anna, Anne, Marit, Janicke, Tone, Silja, Tonje, Jeanette, Lise M, Siw M, Matilde, Maria, Christi, Ingunn, Lea, Ingrid, Birgit, Ingebjørg, Adelheid +++++ alle Camperne! Håper å få enda flere løpevenner i 2014:-)