Endelig en skikkelig seier. Først og fremst en seier over sesongens mål - men også en seier over snørr og tunge bein. En seier over en helvetes bakke.  

Målet som opprinnelig ble satt for Oslos Bratteste var sub 27 -  jeg har deltatt de fire foregående årene og havnet på 27 ett eller annet. Men, så løp jeg altså første testløp på 26:43 - og da måtte jo målet skyves lenger ned. Spørsmålet var bare hvor mye lenger ned. Arrangøren mener løypa tidsmessig er sammenlignbar med en 5 km - det mener ikke jeg. I alle fall ikke for de med fettprosent over 0.01. Forskjellen på min 5 km tid og min OB tid før 2013 er på 5 min.  Jeg endte med å sette dagens mål til 26:10 - 1 min bedre enn bestetiden satt i 2009-11 engang - 4 min over 5 km tiden. Det målet trodde jeg fint lite på der jeg småjogga inn fra Bogstad før start i dag. Kroppen var tung som en elefant og steget satt som limt til asfalten.

Hurramegrundt, og du skal opp Wyller i dag?

Oslos Bratteste er motbakkeløp på snaue 3 km med drøye 400 høydemeter. Det er et helprofft arrangement etter min mening, der jeg ikke kan klage på annet enn at løypa ikke er løpbar de første 10-15 minuttene. Det er enkelt å komme seg til starten, det er lite kø for å hente startnummer (jeg hentet på labbet dagen før, jeg vet forsåvidt ikke hvordan det er å hente på Tryvann før start), det er puljestart med egne damepuljer (dette er etter min mening kjempestort pluss!), siden starten strekkes over litt tid er det sågar ikke særlig lang toalettkø. Bagasjehåndteringen er det ingenting å utsette på, helt fritt for kaos både ved inn- og utlevering. Serveringsmenyen på Tryvann er strålende: Sjokkis, banan og veldig god energibar.  Skal jeg trekke for noe må det bli en litt stor startpulje. Det var litt trangt noen steder, men sammenlignet med gateløp er det ikke mye å klage på. Jeg fant en vei opp, og jeg lot meg ikke stresse over om jeg ble hengende litt bak noen i den første bakken - jeg kom forbi etter 10-20 meter og tror det nesten bare er en fordel å roe litt ned i starten.

 Startnummer og startnummermagneter, og Treningscampdrakta!

Startnummer og startnummermagneter, og Treningscampdrakta!

Det er noe eget ved konkurranser og omstiling i topplokket. Tiltross for en utrolig tung og død oppvarming inn til Wyller - kom jeg fint i gang opp bakken. Jeg fant rytmen og hadde et slags driv oppover. Driv er kanskje et sterkt ord, men man kan vel drive sakte også? Pulsen fant jeg jammen også, en ganske høy en. Sjeldent kost for meg å se tall over 160 - lenge før mål.  Maksen i dag ble 166 - aner ikke når jeg så et pulstall på meg så høyt sist.

 Pulskurven og "farten"

Pulskurven og "farten"

I begynnelsen hadde jeg både Wenche, Lise M, Adelheid og Anna foran meg, men de tre første tror jeg at havna bak meg etter den første og lengste bakken. Anna så jeg egentlig aldri snurten av. (Som forventet). Etter toppen på den første - der det går nedover - dro jeg fra mange. Det er så herlig følelse! (Og ditto dritt følelse når du er den som blir forbiløpt av alle!). Jeg skal innrømme at jeg var litt nervøs for om jeg ville holde helt opp. Vel er man ferdig med det verste når man kommer til nedoverbakken og tjernet, men det er jo på ingen måte over heller. Før nedoverbakken lå jeg ca 1:30 foran skjema fra testløp 1 (som jo egentlig var et løp med en bra tid). Det man vinner opp hit kan man fort tape flere ganger i de siste "små" bakkene.  

Men, jeg seig stadig fra flere. De "glemte" å gå over fra gåing til løping når bakken flata ut, og det er utrolig så mye energi det er i å løpe forbi folk. Håper de legger ut flere mellomtider - jeg tror jeg avanserte mye fra toppen av Wyller og inn. Selv opp den siste bakken før mål løp jeg og "parkerte" flere - og jeg innså vel egentlig her at jeg kanskje hadde spart på mer krutt enn nødvendig. Akkurat hvor mye krutt jeg kunne svidd av mellom tjernet og siste bakken skal jeg ikke gjette på - det er neppe snakk om minutter:-)  Men at 25:12(!) fort kunne blitt sub25 - ja det kan jeg iallefall tro litt på. Det får bli et passende mål for 2014.  Det er fristende å trekke en banebrytende konklusjon om at bakketrening gir bedre resultat i bakkeløp. Men, det skal jeg selvsagt ikke gjøre. Jeg antar to min pers har mest å gjøre med at bakken er flatere i år enn de foregående. Det har noe med hvordan månen står og hvor mange det er av de. Ref Murakami. Men, for å eliminere enhver tvil om den revolusjonerende teorien jeg bare kastet ut her først skal jeg trene enda flere ganger i bakken neste år. Vedder huet mitt på at jeg ikke barberer to nye minutt!

Oppdatering, plassering underveis i dameklassen:

353(Tid 3:47) - 212(Tid 16:24) - 189 (Tid 19:03) - 187 (tid 22:05) - 180 (Tid 25:12)  

Kondisreportasjen

Etter løpet ble det litt skravlings - men Lise M og jeg tok egentlig fatt på den siste etappen på 7-8 km hjem ganske raskt. Så det ble bare gitt skryt til arrangørene vi kom over og erfaringsutveksling med Adelheid og Matilde. Det var forøvrig kanskje litt overambisiøst å løpe hjem. Men, utrolig digg å løpe gjennom skogen i dagslys igjen.