Malaga halvmaraton!
Det er jo nesten helt surrealistisk at vi har vært i Malaga på jentetur og løpt maraton /halvmaraton i helga! Men vi har faktisk gjort det:-)
Det er jo også ganske rart å tenke på at dette var første store løpefest siden Nice-Cannes i 2019 for meg. 2020 og 2021 har virkelig vært noen snåle år, og jeg håper seriøst og inderlig 2022 blir litt mer som 2019. Akkurat nå ser det litt mørkt ut, men man må nesten håpe det lysner snart. Men nok om pandemi og omikron, vaksineskeptikere og konspirasjonsteorier - nå litt om Malaga og en langhelg i sola!
Det var Early Bird klubben som skulle på jentetur til Malaga. Denne turen har vi snakket om mange tidlige morgener på løpetur rundt Sognsvann. Kristin, Marita og meg var veldig klare for en tur, Maria skulle egentlig også vært med - men måtte trekke seg, og ikke minst skulle vi gjerne også hatt med oss Asta. Men tidene er litt vriene for reiser, så det ble “bare” oss tre. Og det var jo en god del usikkerhet for oss også, før vi tirsdag kveld endelig bestemte oss for å rømme landet. Så da flyet tok av torsdag morgen satt tre trøtte jenter reiseklare og spente! Vi måtte stå opp halv fire den natten, så vi levde virkelig opp til navnet vårt Early Bird klubben.
Gleden over å være på spansk jord ble litt todelt for min del, for da jeg sjekket mobilen etter ankomst fant jeg to meldinger fra Stian om at han hadde fått svar fra testen han tok to dager tidligere. Han var positiv, og det var jo slett ikke særlig positivt. Her så jeg hele Spaniaoppholdet gå i oppløsning, og scenarioet jeg hadde satt opp som en av de få skikkelige dårlige for oss, slo til. Måtte jeg løpe tilbake og få plass på flyet hjem? Måtte jeg i karantene? Ble det jul i Spania uten familien? Eller kunne jeg bare slette hele meldingen og glemme innholdet i den? Det var fullt kaos i hodet mitt.
Jeg skal korte ned denne episoden betraktelig, for det er jo ikke den som er poenget i det hele tatt her. Vi (åpenbart ikke jeg) fikk kjøpt hurtigtester, og jeg testet til min store lettelse negativt. I tillegg hadde jeg ingen symptomer, men det er utrolig hvor mye rart man kjenner av vondt og ymse greier når man frykter det verste. Sånn. Ferdig med det. Miniferien kunne begynne!
Grei utsikt på strandpromenaden i Calahonda Beach - særlig i sollnedgangen!
Litt utpå dagen kom vi i alle fall frem til leiligheten vi fikk låne av Kristins snille svigerforeldre 4-5 mil vest for Malaga. Utrolig hyggelig sted og fin leilighet, med god plass til oss (og forsåvidt også de to som manglet). Litt opp i åsen, med nydelig utsikt mot havet og konturene av Marokko. Vi rakk en kort løpetur i solnedgangen på stranden før vi etterhvert ganske tidlig falt i seng og i søvn. Jeg tror vi spiste en gang eller tre inni her et sted også, men sen kveld ble det absolutt ikke.
Fredag dro vi inn til Malaga igjen, for litt sightseeing i byen og litt shopping ble det også tid til, før vi tok en deilig lunsj på Byoko og deretter satte vi kursen mot Expo for å hente startnummer. Med startnummer , en ny løpejakke og maratonblekke begynte det nå for alvor å gå opp for meg at vi faktisk skulle løpe løp på søndag! Ville jeg klare å nullstille hodet etter alt kaoset dagen før? Var jeg i det hele tatt i form til å løpe en halvmaraton? Tre uker tidligere løp jeg en halvmaratontest rundt og rundt ned ved Ullevål, og etter den ble jeg skikkelig syk. Og treninga etter det har vært varierende, men stort sett dårlig og langt unna de planen jeg hadde lagt. Vel, jeg ville vel snart få svar på hvor formen var. På hjemveien fant vi forresten også en outlet med både Nike & Adidas butikker, og utvidet skosamlingen i leiligheten relativt betydelig.
Det ble korte løpeturer både fredag og lørdag, og beina begynte å kjenne ganske lette og løpefine ut. Det er unektelig også en høydare å løpe rundt i shorts og singlet, og spesielt når man kommer fra altfor mange minusgrader, snø og isende vind. På lørdag begynte Kristin og Marita å legge frem ulike løpsantrekk og jeg skjønte at nå måtte jeg for alvor koble hjernen min på RACE! Litt utpå dagen tilbød fysio Marita forresten massasje til meg og Kristin, på spisebordet. Så læringen er: ta alltid med en fysio på tur! Det var virkelig gull for beina altså:-)
Jeg fant frem mine nye raske Nike vaporfly sko, singlet og shorts, gels, solbriller - det gikk egentlig ganske fort å gjøre seg klar sånn rent praktisk. Mentalt var jeg ikke like klar akkurat. Jeg hadde meldt meg på med estimert sluttid 1:40, og det er veldig lenge siden sist jeg løp på det. 1:40 tilsvarer et tempo med litt raskere enn 4:45 per km, som vel var omtrent tempoet mitt på Hytteplanmila i oktober. De siste ukene med trening på snø og kaldt vær hadde heller ikke gjort underverker for hverken progresjon eller selvtillit. Så, jeg hadde vel ikke akkurat kjempetro på målet. Men, jeg tenkte likevel prøve, briste eller bære liksom. Før løpet fikk jeg løpt to rolige kilometer oppvarming. Været var helt perfekt - litt kjølig med start kl 8:45 på morgenen, vindstille. Jeg kom meg på plass i pulja mi, der sugde jeg inn stemningen og kom meg inn i bobla! Fantastisk å være i et så stort startfelt igjen, og speaker var en sånn som snakke på inn og utpust. Jeg fikk ikke særlig ut av innholdet, men energi hadde han utvilsomt. Nå var jeg bare ivrig på å komme i gang, få svart på hvitt hvordan beina og kroppen fungerer.
Starten
De første fem kilometerne fløyt ganske lett på, ut fra start løp vi med munnbind som vi fikk ta av når det løste seg litt opp. Og med så bred veibane som de hadde satt av til oss var det ingen trengsel eller kaos, det var rett opp i marsjfart nesten helt fra start egentlig. De to første kilometerne var lette og flate, før det kom litt motbakke på km 3 og 4, og nedover på femte km. Klokka peip på jevne fine splitter: 4:48 - 4:47 - 4:51(bakken) - 4:42 - 4:33. Ting kjentes veldig lett og fint, og jeg var ved godt mot. Ikke at det bør kjennes noe annerledes så tidlig i løpet. Men altså “so far so good”.
Midtveis
Fra km 5 til 10 km løper vi først nedover mot havet, og deretter løper vi på en slags havnepromenade mot sentrum av byen. Ved 7-8 km begynner jeg å kjenne på at jeg er litt sliten. Ikke sånn sliten man skal være til slutt, men litt mer sliten enn jeg liker å være før jeg har passert halvveis. Samtidig er jeg ganske så rusten på det å konkurrere nå etter nesten 2 år med pandemi (og en litt vel god slump med skader og rehab). Jeg husker jo rett og slett ikke hvor sliten man kan være og hvor lenge, så jeg bestemmer meg for å ta den første av to gels jeg har i flipbeltet. Normalt bruker jeg ikke gels på halv, men hadde bestemt meg for i alle fall å ta en av de i dag. Jeg tok den mellom 9 og 10 km, slik at jeg kan få litt vann å dytte ned på drikkestasjonen som kommer v 10k. Her løper vi utover på en molo, og jeg sukker litt når jeg ser vi må løpe på brostein her. Jeg hater faktisk å løpe på brostein. Det er helt seriøst møkk. Særlig om det er rett før mål når alt bare har kollapset. Men, nå er det altså bare halvveis da - så jeg må fikse det. Dette er et parti vi skal løpe samme vei tilbake på, så her møter vi teten som ligger en drøy km foran meg. Det er alltid inspirerende å se hvor lette og raske de er! I tillegg så jeg Kristin på andre siden, og Marita da jeg selv kom på returen . Jeg så også plutselig ei jeg syns var noe kjent med, konkurranseglade Hanne som jeg ikke engang visste at skulle løpe her- det tok litt tid før jeg skjønte at det var henne jeg så, men vi vinka i alle fall til hverandre der vi løp i hver vår retning. Klokka mi piper på 4:39 -4:38 - 4:44 - 4:49 - 4:45, og jeg konstaterer at det går ok. Jeg sjekket klokka på 10,5 - og tror jeg da lå rett foran skjema til 1:40. Men, det er jo nå jobben begynner da!
Etter drikkestasjonen på moloen og brosteinen litt lenger bort er vi etterhvert tilbake på “land”, og vi løper nå ut mot neste vending. Her er det bare å la kilometerne flyte på, løpe mest mulig på autopilot. Holde tempoet oppe, uten at det skal koste for mye. Fra 10 til 13-14 kilometer flyter det lett og fint, det er sol og veldig lettløpt med lite svinger og paddeflatt slik jeg husker det. Feltet er også veldig velfungerende, i form av god plass og løpere som stort sett holder samme fart. Kilometerpasseringene mine rapporter i alle fall om lite trøbbel her: 4:43 - 4:45 - 4:43 - 4:46 - 4:47.
Fra 15 og inn
Gelen har åpenbart gitt meg litt mer energi, akkurat slik jeg håpte på og jeg tenker at jeg tar en ny før neste drikkestasjon. Nå husker jeg ikke lenger hvor den var, trolig rundt 15 km. Jeg husker veldig godt at jeg lengtet etter vending, som jeg trodde skulle være et sted mellom km 14 og 15, men den dukket ikke opp før ved ca 16,5. Og ikke før hadde jeg rukket glede meg over dette, før løypa åpenbarte en liten bakke som jeg absolutt ikke kunne huske å ha sett på løypeprofilen. Den var heldigvis kort, og nå var vi jo ferdig med siste vending, så det mentale slaget var kortvarig. Fysisk var jeg ikke veldig på topp må jeg innrømme. Det var blitt ganske varmt, jeg valgte å løpe med flaska vi fikk på drikkestasjonen i hånda. Så kunne jeg ta en liten slurk eller bare slenge litt vann i håret. Jeg håpte den siste gelen snart skulle kicke inn. Jeg trengte all energi jeg kunne få nå, lå stadig ganske tett på skjema til 1:40. Klokka peip på: 4:43- 4:50(bakken!) - 4:40 - 4:39 - 4:40
Veldig jevnt og fint, og med unntak av den lille bakken løper jeg altså fortsatt mot 1:40. Det er 1,1 km igjen og det er bare å grave enda litt dypere. Nå kommer snart stedet der hel og halvmaratonløperne skal skilles, og jeg må innrømme at jeg er veldig engstelig for å løpe feil; en halvmaraton til nå er jeg ikke klar for. Denne lille usikkerheten over å ikke vite hvor det er, og hvor lett det evt er å misse det, gjør at jeg ikke går helt i kjellern siste kilometeren (4:33). Men endelig kommer det et skilt som veldig tydelig viser meg hvor jeg som bare løper halv skal ta til høyre, og litt lenger bort ser jeg målgang kanskje 100 meter lenger bort. Så, da er det full pupp inn med 4:12 tempo. Åpenbart kunne jeg kjørt litt hardere de siste kilometerne, men jeg er rett og slett ute av konkurransemodus ennå.
Sluttiden min blir 1:39:45, noe jeg er veldig happy og også ganske letta over. Det betyr tre ting: Jeg er på god vei tilbake til 2019 formen, jeg er fortsatt ganske bra på å sette realistiske mål og jeg greier å holde ganske jevnt tempo på halvmaraton. Siden jeg begynte å konkurrere på 5 km i år har jeg gradvis doblet distansene uten at det går utover tempo. Denne tilnærmingen har rett og slett fungert veldig bra, noe som slett ikke er en selvfølge. Det er stor forskjell på 5 km og 21. Hvis noen skulle lure. Åpenbart har treninga fungert bra, og jeg ser nå mer optimistisk på å komme meg tilbake i maratonform også.
Etter målgang slengte jeg meg ned på asfalten, og da jeg kom til hektene igjen dro jeg frem mobilen fra flipbeltet og fikk oppdatert verden på de viktige hendelsene som hadde funnet sted! Maria hadde allerede sendt gratulasjoner, og hun sendte meg også oppdatering på hvordan det gikk med Kristin på sin maratonferd. Ganske snart kom også Marita i mål, også hun på målet hun hadde satt seg! Det var rett og slett to slitne, men veldig glade og fornøyde jenter som oppsummerte løpet for hverandre. Det litt komiske var at vi begge hadde fått en liten trøkk ved 7-8 km og ute ved vendingen på 16,5 som aldri kom. Den store forskjellen var at Marita ikke hadde fått opp gelen sin, flipbeltet hennes hadde plutselig blitt umulig å åpne - så her må det mer trening til!
Etter litt påfyll av energi og henting av klær i bilen, gjorde vi oss klare for å heie på maratonløpere som nå var på vei i mål. Denne oppgaven tok vi veldig seriøst, så til slutt var det en dame som stirra så stygt på oss, flere ganger - at vi valgte å finne oss et annet sted å gaule. Her fikk vi gitt litt ekstra energi til spanjoler, dansker, svensker og noen norske. Og da Kristin kom løp jeg litt sammen med henne inn, mens jeg filmet henne og hadde akutt munndiare. Jeg tror seriøst det var like før hun viste meg fingern. Jeg fortalte henne om all drikken og frukten som ventet i mål. Det jeg ikke visste var at hun hadde hatt magetrøbbel ved ca 26 km, så all praten om mat og inntak av sånt var sikkert nok til at det vrengte seg i magen hennes.
Ga dette mersmak? Kan vi anbefale Malaga maraton?
Absolutt!
Veldig fint arrangement. Fin løype, bra klima, brede veier og relativt snill løypeprofil. Det er en bakke til som maratonløperne blir utsatt for - den har jeg av naturlige grunner ikke testet. Det er rett og slett gode muligheter for at Early Bird klubben er tilbake her om et år, da med flere sterke damer.
