Årets siste løpskonkurranse!

Jeg kom meg faktisk helt til start uten å bli syk, det er det mest oppsiktsvekkende faktisk. Så mye smitte rundt meg på alle kanter, og jeg greide manøvrere meg gjennom tunellen og slalåmportene. Det er jo en prestasjon i seg selv! Men lørdag morgen våknet jeg tidlig på hotellrommet etter den første natten der, fullstendig tett og snufsete. Heldigvis var det bare mangel på lufting på rommet, og jeg kom meg ganske raskt utover dagen. Godt det ikke var løpsdagen! Natten etter fikk vi i gang aircondition, og temperaturen og luften på rommet var mer akseptabel. Jeg er vant med veldig kald luft på soverommet, og det var litt vanskelig å få til der nede, og overgangen ble litt tøff for luftveiene mine. Det gikk bedre de to andre nettene heldigvis.

Lørdagen var vi på EXPO og fikk tak i startnumrene våre, samt brukt litt penger på diverse helt nødvendige løpsgreier. Jeg fikk tak i gels fra High5 som jeg er vant med å bruke, kjøpte meg en ny og lett singlet og noen veldig kule løpehansker. I tillegg til startnummer og løpskjorta som hørte til, jeg valgte singlet i år - jeg har en ganske stor beholding av løps t-skjorter, så singlet var veldig fint.

Resten av lørdagen ble det en kort løpetur på ca 6 km, da var det så lenge siden jeg hadde løpt at jeg trengte en innkjøring. Så litt vandring rundt i byen i dert fine været, antall skritt ble nok noe mer enn ideelt før maraton. Men jeg hadde jo hvilt helt sjukt mye de siste tre ukene nå så jeg tenkte jeg hadde litt å gå på.

Å avslutte løpsåret 2023 med en maraton er veldig stas, og slett ingen selvfølge etter tre år med trøbbel. Dette løpet var dermed litt emosjonelt for meg, i tillegg hadde jeg løpevenninne Asta med meg i tankene og hjertet, som er på en veldig lang reise tilbake til løpeskoene. Selv om vi ikke har vært ute for det samme, så er likhetstrekkene mange nok til at jeg vet altfor godt hvor vondt det gjør å stå på sidelinjen. Så jeg skulle løpe disse kilometerne med og for Asta. Jeg ville løpe de 42 kilometerne med takknemlighet for at jeg kan, og jeg skulle være happy for å løpe uten is el snø under beina, og ikke minst ha singlet og løpeshorts på!

Og for en dag det ble i Malaga!!

Stian og jeg gikk fra hotellet ca kl 8, det var ikke mange hundremeterne til startområdet. Jeg møtte Marita, Lone og Hanne - og etter hvert gikk vi inn i de ulike startpuljene vi skulle i. Lone og jeg var begge i den blå pulja, Kristin og Stian var noen puljer foran og Marita litt bak.

Den første mila

Det gikk usedvanlig sakte ut fra start, jeg vet ikke egentlig hvilken pulje jeg hadde fått plass i, bare at den var blå. Så ingen fartsholdere eller ballonger, men jeg antar det var 3.30-3:45, og jeg burde nok stått vesentlig lenger frem i den pulja. For det gikk skikkelig i sirup. Etter ca 500 m løste det seg litt opp og jeg kunne finne farten jeg hadde tenkt å løpe i. Forsøkte å ikke bli stressa over at det hadde gått sakte, jeg ville ikke dra på med for mye nå i starten. Målet var å få til et jevnt, godt løp - uten for stor smell på slutten.

Sola skinte, men starten gikk kl 8:30, så temperaturen var fin fra start. Løypa gikk først på en stor, rak vei ut - før vi etterhvert tok til høyre for å løpe en liten runde rundt byen. Opp her stiger det litt på km 2 og 3, før det så går nedover igjen. Alt gikk etter boka, jeg følte meg veldig lett og fin i beina. Jeg passerte 5 km på 25:33, som var omtrent perfekt på plan for 3:35 i mål (pace 5:06 per km). Jeg tror det var drikke omtrent hver femte km, og jeg tok en flaske her som jeg løp med i hånda.

Etter passering 6 km er vi nede ved havet igjen, og skal følge et rett strekke ganske lenge. Her syns jeg det var ganske trått i fjor, og sånn var det delvis i år også. Jeg tror de to lette kilometerne ned hit gjør at det flate partiet som kommer her oppleves litt tungt. Forsøkte å tenke på å finne flyten, og løpe billigst mulig. Kilometer 7 og 8 tikker på, vi skal straks ut på moloen for en liten strafferunde. Her ser jeg plutselig Hanne L på venstre side og jeg hilser på henne, og vi løper vel mer eller mindre sammen den neste halvannen mila. Kilometerne flyter på, jeg ser Kristin komme i mot ved fyret, og litt senere ser jeg Hanne W i mot. Beate møter jeg på den siste rundkjøringen før vi snur. Dette området var mye lettere i år enn de to tidligere årene, men det er nok fordi jeg har løpt halvmaraton, og da løper jeg jo litt hardere fordi jeg har kommet lenger i løpet mitt. 10 km passeres på 50:54, som også er helt etter ønsket plan. 25:21 på siste fem km. Pulsen er fin, beina er fine og det er langt igjen!

Den andre mila

Med det gjør litt vondt på høyre fotvrist, det virker som jeg har knytt skoene for stramt. Skal jeg stoppe og fikse det, eller håpe det bare går over? Alt går jo før eller siden over, gjør det ikke? Ser det an litt.

Jeg tar min første gel, den er stor og jeg tror jeg bruker nesten to kilometer på å få den i meg… Nå løper vi ut mot vending i øst, vi møter eliten, og etter hvert kommer også Stian i motsatt felt. Jeg heier på han, syns han ser lett og rask ut. Han skal i mål på halvmaraton, og har under 5km til mål. Et sted ut her mot vending får jeg opp en fyr på min høyre side som sier, ”Siri, what pace am I running”, jeg svarer at han løper i ca 5:05. Han skjønner ca ingenting. Han hadde jo greier i ørene sine og pratet med en helt annen Siri, men dette var morsomt nok til at jeg måtte bruke som underholdning for meg selv. Det var ikke mye underholdning langs løypa, så da kan man jo like gjerne skape noe selv. 15 km passeres på 1:16 blank, og siste fem har gått på 25:06. Det går altså noen sekunder raskere på kilometerne, og det er kanskje ikke helt heldig. Jeg er oftere ned på 5 enn over 5:05. Det kan høres ut som små, uviktige sekunder - men de kan bli skjebnesvangre nok fra 30 km. Har fortsatt litt vondt på vrista, men det virker ikke å bli verre heller. Har ikke lyst til å stoppe.

Jeg kommer meg til siste drikkestasjon før vending, og opp bakken før vi nå løper inn mot sentrum igjen. Det er vel ca 5 km fra vending til passering halvmataton. Flate, fine km som er lettløpte og tikker på. Passer meg for å ikke bli lurt med av halvmatatonløpere som speeder opp nå. Passerer 20 km på 1:41:33, som er 25:33 på siste 5 km og nøyaktig samme som på første fem. Så her blir jeg så fokusert på å ikke øke tempoet at jeg faktisk slakker det litt. Lyktes i alle fall med å unngå bli med på innspurt til halvmaraton!

Halvmaraton i sentrum passeres på ca 1:47, jeg glemte sjekke klokka da jeg passerte. Var så opptatt av å ikke løpe i mål her, men faktisk komme videre til andre halvdel. Jeg ligger dermed litt foran plan, men så lite avvik er så godt som på plan.

Bilde tatt av Stian ca 1 km etter passering halv

Den tredje mila

Det er fortsatt litt transport igjen før det virkelig begynner, men det begynner litt allerede nå i hodet mitt. Å passere halv er viktig, en slags milepæl. Men jeg vet mye kan fortsatt gå galt. Nå løper vi ut av byen igjen, motsatt vei av da vil løp inn mot moloen for 10-15 km siden. Etter halvmaratopasseringen er feltet tynnet ut, og vi er har vel alle omtrent samme mål. Vi skal helt til mål, og det løpes i jevnt tempo. Jeg løper med Hanne, tror hun er rett foran meg, men etter noen kilometer går jeg opp. Greit å bytte på litt ikke sant? Jeg tror jeg tar en ny gel ved 22 km, men jeg husker ikke helt. Og jeg har begynt å ikke bare drikke fra flasken jeg har i hånda, men tar litt i hodet også. Er litt redd for å bli for våt, for jeg får helt forferdelige brannsår av det. .Men det er for varmt til å ikke gjøre det også. Jeg fokuserer på at vi nå skal løpe rett frem en god stund igjen, et bein foran det andre. La det bare flyte på, ikke tenke for mye. Dette kan du, jevnt og fint! Sola skinner, temperaturen stiger og det er 20 grader i skyggen. Men det er alt for lite skygge på dette strekket. Kjenner det begynner å koke i topplokket. Jeg passerer 25 km på 2:07:18, som betyr 25:45 på siste 5 km, litt opp altså.

Vi løper 2 km til på dette strekket før vi endelig tar opp mot høyre. Her tror jeg det stod noe musikkfolk, men de spilte ingenting - de bare stod der og pekte nese til oss. “Når dere bruker så lang tid er vakta vår over” liksom. Jeg vet vi skal inn på et stadion for å løpe noen hundre meter der. Tenker at det er bare tøys, stadion er et sted for start og/eller mål, ikke sånn midt i løpet liksom. Her kunne de hatt litt musikk og liv, men det er bare et dødt og øde sted. Det begynner å koste nå, pulsen stiger litt etter litt - antakelig fint korrelert med temperaturen i hodet mitt. Det hjelper med vann, men ikke nok. En drøy km etter stadion passerer vi endelig 30 km, og det er faktisk her maraton starter. La aldri noen lure deg til å tro noe annet. Jeg ser på folkene rundt meg at vi er veldig enige om det. Ingen prater eller smiler, alle kjemper sin egen kamp. 30 km passeres på 2:33:36, som er 26:18 på siste 5 km. Det er ca 10 sekund opp per km. Jeg tenker det er akseptabelt. Men håper det holder seg omtrent der. Jeg tror jeg tar gel nr 3 her, og håper på magi!

Den fjerde mila

Fra 30 til 35 km er det lite konstruktivt som foregår i hjernen min Jeg syns forsåvidt kilometerne tikker på fort, men det føles fryktelig langt til mål. 12 kilometer er en del når du er sliten, men jeg vet jeg kan. Jeg må bare spise elefanten i små biter. Det kommer to bakker i dette partiet, de er korte og ikke bratte - mye mindre fryktinngytende enn jeg så for meg. Etter det som føles som år passeres 35 km endelig, 03:00:14, og 26:38 på siste 5 km. Det er altså ingen vesentlig forverring, bare samme suppa. Det er 7,2 km igjen. Det er omtrent to runder rundt Sognsvann det.

Jeg tror ikke jeg har det i meg i dag. Jeg vurderer flere ganger å gå litt, men klarte å holde i gang på et vis. Tanken om å falle om etter målstreken holder meg i gang tror jeg. Snart Siri, snart!

Jeg må ha det i meg i dag. Prøver meg på en million positive tanker om hvor sterk jeg er, hvor heldig jeg er som kan, hvor mye jeg digger maraton. Det er som å tale til døve ører, jeg føler bare synd på meg selv og forbanner at jeg ikke bare meldte meg på halvmaraton eller at jeg ikke er i bedre form! Løypa går hit og dit, og jeg aner ikke hvilken vei vi er på vei, jeg drømmer om å snart løpe inn i bygater jeg kjenner igjen. Lukt av mål, gi meg den lukt da! Jeg prøver å finne energi i at jeg faktisk løper forbi folk, noen sliter mer enn deg Siri. Slutt å klag!

40 km passeres på 03:26:59 og siste fem på 26:45. 7 sekunder saktere enn forrige 5, det er jo faktisk akseptabelt. Men det koster skjorta altså. Jeg prøver å finne reservebatteriet, men det virker som det allerede er brukt. Heldigvis har jeg pannben. Man får det av å trene ute i all slags vær og møkkaunderlag. Kl 6 på morgenen eller sent på kvelden, når sjansen byr seg smetter jeg ut. Man får betalt.

“innspurten”

Det er bare 2,2 km igjen. Kom igjen SIRI! Drøye 10 min igjen.

Vi er i bygatene, men det går hit og dit fortsatt, og jeg er totalt desillusjonert. Hvor er jeg, hvor skal jeg? Jeg er så varm, og så klissete av alt vannet jeg har kasta på meg de siste 2-3 timene. Men så, plutselig ser gatene litt kjente ut! Ja, endelig! Nå MÅ du nyte dette. Ta det inn, sug til deg energien i disse fine, trange gatene. Her er det masse folk, men likevel ikke mye liv. Jeg vet ikke om jeg hadde kunnet sugd til meg noe energi uansett. Kanskje var det liv og leven der også? Plutselig er det vått på bakken, og jeg blir redd for å gli på de glatte flisene. Jeg har jo null makt over føttene mine nå. Hvis jeg sklir er jeg faktisk ferdig.

Heldigvis var det bare et veldig kort strekke som er vått, men de mange ulike typene stein og fliser i de ulike gatene er utfordrende for meg nå. Ned den flotte julegata, det er så fint der - nyt, nyt, nyt! Jeg er så sjukt, sjukt sliten. En fot foran den andre, igjen og igjen. Du greier det.

Endelig er jeg ned julegata og tar til venstre mot det lange oppløpet til mål. Der står jentene og heier, jeg blir så glad for å se de - har mest lyst til å stoppe og legge med ned å grine. Men jeg løper videre. Selvsagt løper jeg videre. Jeg har ingenting å gi, men jeg gir meg ikke nå. Det føles som tida står stille. Etter ca hundre år passerer jeg 42 km merket, klokka mi har passert 42,2 og jeg ser at jeg kan greie å komme meg under 3:40. Men det går jo ikke fort dette. Og jeg føler meg som en uheldig miks av søppelsekk og en trøndersk myr. Det er ikke det du vil føle når du løper i mål. Men jeg strekker armene i været og presser frem et smil når jeg ENDELIG passerer målstreken.

Og selvsagt faller jeg sammen. Rett ned. Og la meg være i fred. Peace out!

Ble ikke særlig populær for det valget. Man får jo aldri fred heller da. Jeg holdt to fingre opp for å signalisere at jeg bare trengte to min. De ga seg ikke. “Un poco cansada “prøvde jeg meg på mens jeg smilte tappert. Jeg prøvde reise meg flere ganger, men la meg ned igjen. 3-4 stk var de, dro i armene mine og kjempet - men de var sjanseløse:-) Jeg kom meg opp etter hvert, men skulle gjerne ligget der et par timer.

Nå var det “bare” å komme seg ut av målområdet. Det var jo en ny maraton. Etter omtrent hundre år dukket Stian opp og jeg fikk sjanglet meg mot hotellet, halvveis hengende på han.

Hvorfor må jeg på død og liv løpe maraton egentlig? Det er jo bare alt for langt!! Målet om 3:35 røyk, smellen var likevel mindre enn i Trondheim i september. Tida ble rett under 3:40, og jeg er fornøyd med det - jeg takler varme dårlig. og dette var ikke et unntak. Jeg mener jeg er bedre nå enn i september, jeg hadde også en mye bedre oppladning, så det burde gått fortere. Men hver maraton lever sitt eget liv, og er fullt av fallgruver. . Jeg har et stykke igjen til 2019, men jeg har tatt et stort skritt i år og håper at jeg er betydelig nærmere om ett år. Nå gleder jeg meg til å legge løpsplanene for 2024!

Litt mere tall da

5 km splittene mine (de er jo ikke helt riktige, det er basert på når klokkas km og ikke de off i løypa)

25:33 - 25:21 - 25:06 - 25:33 - 25:45. - 26:18 - 26:38 - 26:45

Det gikk nok litt for fort frem til 15 -20 km kanskje, men det kan også være kun varmen som slo meg ned. Det er egentlig ikke så gærnt med 100 sek i diff mlm raskeste og treigeste femmer. Pulsen øker fra 135 til 155 ca, og Garmin sier jeg har hatt 70 min rundt terskel. Jeg er happy med å ha fullført, ikke gått på en gigasmell, taklet varmen ganske bra og fått hele to maraton i 2023! Nå er det sesongpause, og det blir bra det å.

Stian presterte bra på sin halvmaraton, han trener jo nesten ingenting så det er sjukt urettferdig at han løper under 4 min/km på halvmaraton. Kristin vant sin klasse(!), Hanne W og Beate perset begge på sin maratonn (kun få sekunder, men sterkt nok i varmen) Marita og Lone fikk det tøft på sine halvmaraton. Det er nok ganske ulikt hvordan man takler varme, og oppladingnen har selvsagt vært veldig ulikt for oss. Hanne L løp i mål rett bak meg. Etter løpet var vi samlet til en sosial lunsj på tapas sted i sentrum.

Malaga er en fin by, og kan definitivt anbefales både for løping og andre opplevelser:-)