Enhver løpsblogger med snev av respekt for seg selv må oppsummere løpsåret sitt. Sånn er det bare. Kommer du over en som ikke gjør det, er det bare å slutte å følge vedkommende. Helt useriøst rett og slett!

Målet for 2023 var å holde meg litt mer skadefri, og komme meg tilbake til formen jeg hadde i 2019. Tiden etter 2019 har vært en reise gjennom så mange ulike skader at jeg ikke en gang greier å huske alle. Sårene i hjertet er dype, og hjernen har tatt time out for ikke å bukke helt under. Det er akkurat sånn strutsetaktikk jeg driver med!

Så hvordan gikk det?

Skadefri kan jeg ikke skryte av at 2023 ble, ei heller fant jeg tilbake til 2019 formen. Men, jeg er på vei! Jeg mener at jeg har tatt et stort skritt i riktig retning dette året, og har tro på at grunnformen min per nå er så mye bedre enn den var for ett år siden, at 2024 faktisk kan bli året! Det er viktig å beholde håpet har jeg hørt. Heldigvis blir jeg ikke lenger ett år eldre for hvert år som går. Sånt biter ikke på meg!

Tallenes harde tale

Jeg har deltatt i 17 løp i 2023, 10 av disse er Parkrun. Jeg er glad i å konkurrere, og savner sårt SRM løpene og Sognsvann hver onsdag. Parkrun er en god erstatning. Strava sier jeg har løpt 2798,2 km i år, totalt har jeg logga 3331,2 km på strava da er det litt sykling, skigåing og gåing med (jeg logger ganske liten del av sykkel og gåing). Styrkeøktene finner jeg ingen oppsummering av, men det har blitt en god del timer der også. Det ble vel ingen nye perser i år, bortsett fra to-tre på parkrun. Jeg nådde også første parkrun milepæl med 25 deltakelser i høst en gang.

Våren

Jeg startet 2023 med parkrun i Nansenparken 25.mars på 22:53, 10 k i Drammen 2. april på overraskende 44:22, og en ny parkrun 15. april på 22:09. Det var en gledelig overraskelse med resultatet i Drammen, og en veldig god start på sesongen. Men derfra gikk det egentlig bare nedover! Sentrumsløpet 22. april var total kollaps på 47:26 og her et sted fikk jeg trøbbel med bakside høyre legg. Treninga fram hit hadde vært ganske god, men herfra ble det mye gass og brems. Gøteborgsvarvet 13. mai var en dag i bakerovnen på 1:44:36, som forsåvidt var en grei tid med de forholdene. Helgen etter løp jeg parkrun i Brighton på 22:33, og helgen etter der igjen en parkrun på Fornebu på 21:49. Det siste var jo et gledelig resultat og et steg i riktig retning, men leggen var fortsatt plagsom. Etter et nytt parkrun på Fornebu i starten av juni på 21:56 tok jeg løpingen betydelig ned for å forsøke å få orden på den brysomme leggen.

Sommeren

Det ble mer løpefri enn ønskelig i sommerferien, og formen dalte betydelig. Mye is og lite kilometer! Parkrun på Fornebu igjen i starten av juli på 23:44, og Festningen parkrun 26. august på 22:24 - før jeg skulle løpe Trondheim maraton 2. september. Det gikk trått i Trondheims gater, for å si det mildt! Karra meg til mål på 3:43:09, og tenkte at dette var langt og tungt. Forferdelig langt faktisk. Det hadde vært alt annet enn ideell oppladning, men jeg kom meg til mål - og det er jo et mål i seg selv på maraton. Jeg forsøkte å fokusere på at jeg endelig hadde greid akkurat det igjen, 4 år etter “triumfen” i Cannes der jeg løp inn til 3:26. Det var åpenbart at jeg hadde en jobb å gjøre for å nå 2019 nivået mitt.

Høsten

Heldigvis fikk jeg has på leggen i løpet av sommeren, og jeg fikk til god kontinuitet i treninga fra starten av august. Dog noe brutt opp av nedtrapping rett før maraton og noen litt roligere uker etter. Men de helt store greiene ble det ikke på høsten heller: 23. september løp jeg ny parkrun på Fornebu på 22:25, 21. oktober var det Hytteplanmila på 45:29 og ny parkrun i Nansenparken på 22:09 28. oktober.

November kom med snø og kulde allerede fra starten av, og vinter(halv)maraton på Jessheim 12. november gikk unna på 1:39:59 som var gledelig bedring fra Gøteborgsvarvet i mai. Så løp jeg en ny parkrun (årets siste) i Nansenparken på 22:44 i relativt mange kuldegrader. Løpsåret ble avsluttet med Malaga maraton 10. desember, da karra jeg meg heldigvis under 3:40, med 4 sekunder margin. Men det var langt også her gitt.

Status & Veien videre

Så oppsummert tenker jeg:

Jippi jeg fikk løpt mange løpskonkurranser
Jippi jeg fullførte to maraton!
Jippi jeg kom meg under 45 min på mila
Jippi jeg kom meg under 1:40 på halvmaraton

Utover de lysglimtene, så er det altså langt igjen til f eks 3:26 på maraton og sub 43 på 10 k.

Men jeg er glad for at jeg har kommet meg gjennom med disse lysglimtene. Jeg har et bedre utgangspunkt nå foran 2024, enn jeg hadde for ett år siden. Styrketreninga har gitt meg et bra løft, det er litt kjedelig - jeg vil mye heller løpe. Men jeg forstår at det er styrken som er billetten til løpinga, og da er det enklere å få det gjort. Jeg tåler kilometerne bedre nå, og i 2024 skal jeg bygge videre på dette vaklevorne byggverket. 2 økter hver uke har jeg kjørt, med fokus på bekken, sete, kjerne og bein. Mer punch og mindre knekk, det er mottoet også for 2024.

Målet for 2024 er som det var for 2023; finne tilbake til 2019. Og siden jeg har et bedre utgangspunkt er jeg så naiv og optimistisk at jeg tror det skal gå nå. Faktisk! Og jeg er så heldig å ha mange gærne løpevenner som byr opp til dans eller som takker ja til både planlagte og mer impulsive sprell. Det er faktisk ikke nok dager i uka til alle jeg vil løpe med! Litt av et luksus problem det. Så tusen takk alle som gjør løpelivet så bra, jeg er glad i dere alle! Gleder meg til langtur, 45/15, skravlings, 3 x 3 k, 10 x 1 k og viktige styrkeøkter ikke minst! Jeg gleder meg faktisk også til skiturene, selv om jeg ikke akkurat nailer det livet.

Sesongen min starter med et 10k løp 18. februar, så blir det nok noen parkrun før maraton 21. april. Det er mulig jeg tar et halvmaraton mellom disse to også hvis muligheten byr seg. Det er mange spennende løp å få med seg, men foreløpig har jeg ikke annet enn Hytteplanmila etter april. Jeg bruker kondis.no og terminlista der til å snekre sammen underveis, det kan anbefales!

Til sist gjenstår egentlig bare å ønske dere alle et godt nytt treningsår!