Sommernattsløpet 2018

Hurramegrundt for en katastrofal oppladning, eller mer korrekt: manglende oppladning til dette løpet. Etter Gøteborgsvarvet for 4 uker siden måtte jeg ned i knestående hva gjelder løping. Nå måtte leggen fikses, koste hva det koste ville - i tid og penger, og ikke minst manglende løping. Berlinmaraton rykker ubønnhørlig nærmere, og jeg MÅ få kontiniutet og mengde inn.  Sommerløpet var derfor ikke høy prio - men jeg hadde uansett kjempelyst til å løpe det. En rask 5 km i sommerkvelden er attraktivt nok;-)

Ikke akkurat sånn det skal gjøres....

De siste fire ukene har jeg knapt løpt, men jeg har trent en del basis-styrke og hatt ekstremt mye leggtortur med ball hjemme og hos terapeut Hanne-Mette. Det har blitt bedre og bedre dag for dag, men det er fortsatt noe dritt som sitter igjen. Løpinga har stort sett vært rolig på sti, og med få og korte turer blir det ikke store greiene. Det går likar no da.

Etter Varvet var leggen helt fullstendig smadret, nå er den bare litt mør. Jeg har håp om en ganske normal treningsuke.

Den eneste løpeøkta med fart jeg har hatt mlm Varvet og Sommernattsløpet er en 45/15 økt, den hadde jeg to dager før løpet - og da kjørte jeg likegodt 30 stk uten seriepause. Heldigvis er jeg ikke kjent for å overdrive. Normalt anbefales en lett og kort intervalløkt rett før konkurranse, men ingen normale regler gjelder når man ikke har trent. Den økta ga meg uansett tro på at jeg skulle kunne løpe 5 km i 4:40 fart, og at leggen troligvis ville tåle det. Det var liksom hovedpoenget da.

Jeg hadde forresten en morsom løpeøkt tidligere denne uka også, jeg løp til Ullevålseter med Ida - og vi dro på bra oppover bakkene. Jeg følte at det gikk raskere enn normalt, fikk jobba skikkelig bra med høy puls uten så stor belastning på beina. Vestsida er drøy, med to skikkelig fæle bakker. Da jeg sjekka økta på strava etterpå fikk jeg meg en lei dask på selvtilliten. Jeg så at jeg hadde løpt nesten tilsvarende runde en god del fortere tidligere, og tenkte - jaja, det er vel sånn det blir med rævva trening. Så mye for å føle seg bra liksom. Tallenes tale og alt det der. Men så plutselig så jeg at jeg hadde tatt pers på en del segmenter  - og alle var på vei opp. Så hvordan kunne det henge sammen? Jo, ganske enkelt - på den tidligere økta som var den beste totalt sett - hadde jeg kjørt på temmelig bra også på vei ned. Sånn gikk det til at det lille slaget i trynet faktisk ble til et realt klapp på skuldern. Jeg hadde løpt bra opp og formen var ikke så rævva likevel. Gud jeg elsker strava ass. Hvem bryr seg om stravasegmentene NED fra Ullevålseter? Ikke jeg med den skadeskutte kroppen min hvertfall. 2019 derimot  - da kan alt skje. Enn så lenge klamrer jeg meg til det.

Men tilbake til Sommernattsløpet - det var jo det det skulle handle om nå. Jeg må lære meg å fokusere. Eller kanskje er det for sent. Jeg skal gjøre det beste ut av det. Lover.  (Stol aldri på fulle folk eller gamle damer. Gammelt jungelord)

Som om det ikke var nok med elendig treningsforberedelser de siste ukene, greide jeg også å finne meg en søt liten sommerforkjølelse. Er det ikke pussig hvor like de to ordene sommerforkjølelse og sommerforelskelse er? Latterlig likt, og tragisk ulikt. Rennende nese, eller det som er inni rettere sagt. Slørete blikk. Tungt hode. Lite energi. Hurra og fadderullan dei. Var det egentlig meningen at jeg skulle løpe det der løpet? Jeg trosset alle signaler fra kroppen, bånska litt zyrtec og løp som en vind ned til byen. Jeg var selvsagt for sent ute-  Timene før var jeg familens utsendte representant i en heidundrandes bursdagsfest med for mye gjennomtrekk, og maten de serverte der var ikke sånn typisk egnet for folk som skulle løpe løp. Utrolig rart egentlig.  Jeg skulle selvsagt spist hjemme først, men det er vel også litt frekt kanskje? Etterpå måtte jeg tulle meg inn i pledd for å få varme tilbake under er kort pitstop hjemme før løpet. Minuttene tikket altfor fort som vanlig, så jeg kom meg ikke av sted før litt over ni. (Planen sa senest ti på) Heldigvis rakk jeg å komme meg forbi Ullevål Stadion før hordene som var på Ullevål Xtreme velta ut og kollapsa broa og veiene der. Ikke huska jeg helt hvilken vei som var raskest eller hvor lang den var - så hvor mye tid hadde jeg egentlig? Startnummer hadde jeg på ingen måte henta, og magen var ikke fornøyd med løping rett etter festmat, så jeg måtte ha litt tid igjen til å stå i dokø også. Jeg kjente ærlig talt veldig på at "skal jeg ikke bare legge inn årene?" Men jeg er vel ikke akkurat kjent for å ta signaler.

Jeg rakk alt sammen, og leggen var gjennomvarm og fin etter løpinga ned. Note to self: det er i underkant av 6.5 km ned, og det er nok raskest å løpe over St.Hanshaugen. 

Møtte Hege og Anja, samt Gerd Elin og Anne før løpet - stigningsløp og sånt tror jeg er oppskrytt før 5 km :-o Jeg fikk gjort litt tøy og bøy før startskuddet gikk, men stilte til start uten en eneste målsetning eller plan. Se det an - kjenne etter. Utrolig "på" med andre ord.  Hadde god tro på sub 30 da. 

 Blidfiser!!

Blidfiser!!

Som vanlig starta jeg det hele kontrollert og feigt, men stod blant de aller fremste og hadde grei sikt ut. I første lille sving ut fra start kommer det en dust av en mann som dytter meg unna. Jeg forteller han uten filter hva jeg mener om det. Han kunne helt klart stilt seg lenger frem selv, det var ikke trangt i fremste del. Litt lenger frem, i en annen sving er det en dame som svinger opp på fortauet rett i beina mine. Hva er det med folk? Det er helt greit for meg at du vil forbi, men du må jo ha plass (og det var plass til å løpe forbi UTEN å ta plassen jeg var på). Tror Filip Ingebrigtsen har inspirert litt for mange nå. Hun dama løp jeg forøvrig forbi rett etterpå, og manneskurken tok jeg 1 km før mål.  Hva får folk til å tro at de må lede ved 1 km? 

Jeg løp i alle fall jevnt og fint på ca 4:30, og med en bra langspurt ble det 22:25. Det er mer enn godkjent etter NM i elendige forberedelser, og lover godt om jeg noensinne får trent litt systematisk og med kontinuitet på mer enn fire dager.  Tredje plass i klassen er heller ikke dårlig -  jeg har vunnet klassen de to foregående årene, men det skyldes jo mer manglende konkurranse enn mine fantastiske prestasjoner. Som Sylvi er jeg for å kalle en spade for en spade, og i motsetning til henne vet jeg hva en spade er og hva man bruker den til. 

Strava forteller om jevn pulsutvikling og litt hoppete pace, det er nok alle de krappe svingene.  Jeg kunne nok godt ligget et slag eller to høyere i puls, og dermed kommet i mål bittelitt før - men jeg er superfonøyd med sub 22:30 sånn som settingen har vært. Tida er helt fin, og langt bedre enn jeg fryktet. Leggen overlevde også (som er det viktigste tross alt).

Takk til Tove for heiing - og til de andre som jeg ikke kjenner -  det er alltid gøy med liv og røre langs løypa!

FullSizeRender.jpg
FullSizeRender.jpg

Før jeg er helt ferdig med å vrenge meg for dritt MÅ jeg bare få si at han speakern kunne tatt seg en bolle eller to. Under utdeling av uttrekkspremier senket han seg selv ned på absolutt lavmål vedr kjønn og farger. Det var helt pinlig. Vi andre lever i 2018. Rosa er for alle.  Ferdig snakka.

 

Sommernattsløpet får tommel opp fra meg.

Speakern er som sagt dust og t-skjorta er crap, men ellers er det topp stemning, morsom løype og ikke minst et flott konsept med kveldsløp i byen. Liker at løpya er flat, at det er litt hit og dit, for da får man annet å tenke på enn at hjertet nesten eksploderer og viljen truer med å dra til nordpolen. Det er et par steder det er for trangt og krappe svinger, men bortsett fra det er jeg happy. Liker også at man kan se de foran og bak flere steder, det er inspirerende å se de virkelig raske, og vinke til de man kjenner foran og bak. Jeg melder meg sporenstreks på for 2019, og da er planen å trene litt først også. Håper også det kommer noen bilder etter hvert!