Walk of shame - Gøteborgsvarvet

Treninga fram mot varvet har vært utfordrende, jeg kunne like gjerne kalt det slalåmkjøring. Portene har vært vondter, småskader og familielogistikk. Jeg trodde jeg nå hadde svart belte i alle disse disiplinene. Jeg tok feil. Som vanlig.

To uker før varvet følte jeg at jeg hadde en viss kontroll. Jeg hadde også en slags plan for de to siste ukene som jeg mente skulle gi meg i alle fall en liten formtopp. Jeg fablet om å løpe på noe i nærheten av 1:40. Jeg hadde da løpt Sentrumsløpet på en akseptabel tid, og HKS klart bestått. Det som ikke var så bra var at jeg hadde en legg som virkelig ikke ville være med på løping. Den skrek og bar seg, og det var litt mye haltende løping. Etter lang oppvarming kunne den fungere tålelig bra, men etter trening var hundre og en ute igjen - med altfor mye smerter. Det lyste trøbbel lang vei. Hvis jeg skulle være ærlig med meg selv hadde jeg hatt vondt i leggen siden rundt jul. Jeg tok to uker løpepause i januar, som ble etterfulgt av en heidundrandes influensa - men fanden i leggen holdt stand tiltross for 3-4 uker løpepause. Ettersom pause ikke hjalp, begynte jeg selvsagt bare å løpe igjen. (Hva annet skal man gjøre for ikke å gå på veggen?) Og smertene bygde seg like selvfølgelig opp. Og når sesongen startet var de altså ut i full blomst. Flott timing! Hvor lenge kan man velge å overse en skade? En del kortere enn man tror skulle det vise seg.

Den opprinnelige planen min var en hard treningsuke forrige uke og så en lett uke. Det ble bare fjas og lapskaus.  Jeg forsøkte å være positiv; litt overskudd er ikke å forakte - og tidvis trodde jeg på dette vaset. Og når jeg ikke trodde på det var jeg dypt fortvilet over at livet skulle være så himla komplisert - når alt en vil bare er noe så enkelt som å sette den ene foten foran den andre.  Etter wings for life, som forsåvidt var et lyspunkt løpsmessig til tross for trøbbellegg, skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe. Min faste torturist hadde fullbooket timeplan, og det samme kan vel sies om meg. De siste to ukene har mildt sagt vært utfordrende logistikkmessig. Jeg sier bare overdose barnebursdager, avslutninger, jobbreiser for mannen og 17. Mai. I kombinasjon med altfor mye smerter i leggen tapte løpinga 12 - 0. Ikke at ny pause egentlig hjalp - leggen var like vond om jeg løp eller ikke løp. Hva nå liksom? Ikke nytt tretthetsbrudd? Så jeg fikk booket en time fredag morgen, og torturisten fant ut at jeg "bare"  hadde en skikkelig stram muskel, og da jeg gikk derifra hadde jeg fått en sirkel tegnet inn, slik at jeg visste hvor jeg skulle fortsette å trykke for å få klemt ut skiten. Dagen etter var jeg uansett blå av all klemmingen, så sirkelen var liksom ikke så viktig lenger.  Jeg var forøvrig EKSTREMT lettet over at det bare var en irritert muskel, for det kan man hverken dø av eller få varig løpenekt av. Det gjør bare vondt.  Jeg vet om et par ting som er mer smertefullt.

Men så er altså lørdagen plutselig der og de 21 km gjennom Gøteborgs gater. Og det var jaggu sommervarmen også. Så lørdag morgen (det var først da jeg tenkte over at det vel var litt varmt) justerte jeg målet mitt fra 1:40 ish til sub 1:45 All sånn justering er egentlig bare et spill. Alle vet at innerst inne ligger fortsatt det opprinnelige målet og lurer. Prøver å snakke deg rundt.  Det kan jo gå likevel - ikke sant? Skal jo bare løpe litt.  Hvor vanskelig kan det være.

Fotokred: Tove GK! Tusen takk for heiing - og bilder:-)

Jeg dro fra hotellet vårt på Grønnsakstorget med trikken opp til Linneéplatsen, og gikk derfra sisten biten gjennom Slottsskogen til startområdet. Også i år slår det meg hvor svært dette arrangementet er. Og hvor veldrevet det er. Mens jeg gikk mot start kom eliteløperne i full fart, å komme etter første start er selvsagt litt utfordrende - ettersom løypa må krysses. Så jeg ble stående fast litt før jeg kom videre mellom noen startpuljer. Ikke noe stress - jeg hadde en halvtime før start, og oppvarming var uaktuelt. 21 km er nok til å kverke leggen i seg selv.  (Det ble ikke konkurransesko på beina mine denne gangen. Jeg sverget til et par ganske nye Ultra Boost, som er overraskende lette og fine å løpe med!) Forøvrig er caps ett godt valg når sola steiker og gradestokken viser litt for mange og tjue grader. Singlet kan også anbefales, selv om den ble ganske så tettsittende for hver kopp med vann jeg helte over meg. 

Fant etterhvert sats-teltet og fikk lagt fra meg sakene mine og gjort meg helt klar. Jeg var heldig og fant en inngang til start som medførte at jeg fikk stå relativt langt frem i pulje sju. Jeg løp i denne samme pulja i fjor også, og var overrasket over hvor sakte det gikk unna i en så tidlig pulje.  Da hadde jeg ca null ambisjoner og stilte meg litt baki (jeg trodde jo også den skulle flyte avgårde raskere) I år var jeg altså litt mer erfaren og sto i en av de fremste rekkene.  Ettersom det er noen minutter mellom puljene fikk jeg dermed løpe ganske fritt og åpent de første kilometerne, før vi begynte å ta igjen pulja foran. Da ble det relativt trangt, veldig stor forskjell på farten løperne holder gjør det litt komplisert, men jeg hadde ingen snublinger - bare litt slalåm. Og det er jeg jo liksom ganske god på.  Den justerte planen var 4:58 på km, som er 1:45 i sluttid. Ettersom jeg dessverre også hadde et levende håp om 1:40, siktet jeg halvveis hemmelig på 10-12 sek lavere per km. Løypa var mer kupert enn jeg husket - noe som gjorde km passeringene temmelig varierende. De første fire var greit under 4:58 i alle fall - så her levde et slags håp. Men det var varmt, og mange flere bakker enn jeg husket. Faktisk husket jeg ufattelig lite av løypa, og lurte litt på hvor hjernen var i fjor. Svaret vil jeg troligvis egentlig ikke vite. Vi skulle over to broer - de var garantert ikke der i fjor. Utrolig fort de svenskene bygger.  Den første broa var omtrent ved 5 km, og den var ganske seig :-o .   Området rundt 10 km syns jeg virket kjent, og endelig etter bro nummer to var vi i sentrum. Opp Avenyen er kjent farvann, veldig god stemning langs løypa og litt trangt. Her stod Camper Tove og heiet - utrolig hyggelig og et lyspunkt i løpet! Når vi snur øverst i Avenyen er vi definitivt på vei mot mål. Ved Vasaplatsen rundt km 17 følte jeg meg på ganske trygg grunn. Men generelt må jeg vel kunne si at jeg ikke er særlig godt kjent i Gøteborg. Siste kilometerne er ganske kjent, men Slottskogen er stor og jeg var ikke helt sikker på hvor mål var  plutselig åpenbarer en stadion seg, og den husker jeg hvertfall ikke fra i fjor - men gleden var stor da jeg skjønte målgang var der inne. Brostein slår aldri tartan i oppløpet 😛

Splitt tidene fra arrangør er litt mer å stole på - og viser jo at drømmen om 1:40 var akkurat det. En drøm. Men den lever fortsatt! Med 10 grader og overskyet vær er jeg atskillig nærmere. Banna bein.

Skulle kanskje økt farten litt før? 

Ganske jevn løping - løper meg godt oppover i feltet. Det var mange passeringer. Fra ca 17-18 km skrudde jeg på "toppgiret" og begynte å kjenne lukten av mål. Hvis du lurer på hvordan det lukter, så er det ikke tigerbalsam. (Det er lukten av start). De siste km løp jeg merkbart raskere enn de rundt meg, og jeg ble helt satt ut av hvor mange (menn!) som gikk fra 17 km og inn. Hva tenkte de på liksom. Når ble dette turmarsj? De gikk og gikk, og de var så mange. Selv siste kilometer før mål gikk de. Gud bedre for en manglende evne til å beregne kreftene sine. Jeg hvisket walk of shame til hver eneste en jeg passerte. Jeg er sikker på at det er et stort marked med kurs i løpsdisponering til den mannlige delen av befolkningen. Bare ta kontakt om du er interessert. Det er dyrt, men definitivt verdt det. Er du heldig får du passet påskrevet også. Free of charge. 

Klokka fikk ikke en hel halvmaraton, men snittfarten var helt etter 1:45 skjema. Godt gjort! Pulskurva er ikke så verst, men jeg er nok for feig. 

Det kosta selvsagt skjorta dette. Leggen var totalt smadret etter de 21 kilometerne. Jeg fikk karret meg i sakte tempo til hotellet etterhvert - men var krøpling hele kvelden. Med litt lett bevegelse gjennom dagen i dag er det definitvt bedre - så i morgen håper jeg både på litt løping og litt mer klemming på knuten. Det er håp om løping uten halting i nær framtid!

Tommel opp for supert arrangement - masse liv og musikk langs løypa, veldig fin medalje, målgang på tartan, veldig mange drikkestasjoner og flere dusjer underveis, gjorde varmen litt mer levelig. Vi gjorde dette til en familiehelg - med Liseberg og sightseeing. Barna fikk også med seg barneløp på søndag. Alle var enige om at det var en fin helg, og at vi gjerne gjør det igjen. Vi bodde på Flora hotell som er ganske sentralt, et lite og veldig hyggelig hotell. Gøteborg er en flott og hyggelig by, og nærmere Oslo enn i alle fall jeg tenker på til vanlig. Bli med neste år!