3:29 på Trondheim maraton da gitt!

Tenk at det skulle bli akkurat i Trondheim jeg skulle greie sub 3:30!

Jeg skal innrømme at jeg hadde både en drøm og et håp, men trua hadde jeg egentlig ikke. Før løpet oppsummerte jeg med at treninga og de fleste forberedelser hadde gått fint, været var perfekt for maraton og formen virket å være bra. Det eneste som uroet meg var hvor tung løypa var; en rundløype på 10,5 km som inneholdt en del mer høydemeter enn ønskelig. Ambisjonen var å løpe ned mot 3:32-3:33, og gjerne ha en god opplevelse i tillegg. De tre maraton i Wien, København og nå Trondheim skulle alle gjøre meg beredt for sub 3:30 i Nice i november.

Ut fra start gikk det imidlertid mye fortere enn planlagt, de to første kilometerne tikket inn på 4:40 fart, jeg lå 15-20 meter bak 3:30 mannen, som åpenbart planla noe helt annet enn jevn fart til mål. Jeg prøvde å roe meg ned, men selv om om jeg seriøst slakka av, skrek klokka mot meg også på de to neste: 4:45. Ved passering 4 km, der pappa stod for pepping og langing, var jeg 1 min foran 3:30 skjema (pappa trodde at km markeringen var feil her, og det er forsåvidt forståelig. Jeg sa jeg skulle åpne ca fem blank fart, men at hvis beina var fine kunne det muligens gå noe fortere. haha. GPSn på klokka mener jeg var ganske tett på 4 km) . Lett hoderegning tilsier 3:20 i mål, noe som virkelig ikke var realistisk for meg. Fartsholderen kjørte på, så avstanden opp til han økte mens jeg prøvde å roe ned.

Det fløt rett og slett lett, vi løp så langs havnepromenaden som var skikkelig fin! Munkholmen lå og gliste i mot oss der ute, og asfalten var svart og jevn. Lite folk og liv, men det var helt greit. Veldig lite høydemeter frem til ca 6 km, men da ble det andre boller. Så bar det oppover, og dette var det partiet jeg var spent på. Hvor tungt var det egentlig?

En liten kneik opp, og så en drikkestasjon - var det alt? Nei, det kom en kneik til litt lenger bort. Hørte noen bak meg snakke om bakkene, om hvilken de syns var hardest. De var enige om at den verste var den ved rundkjøringa. Ettersom ingen av de to vi hadde løpt til nå var i nærheten av en rundkjøring, tenkte jeg av da var det vel minst en til. Og ganske riktig, litt senere kom vi til en rundkjøring og da skulle vi opp en ganske bratt bakke som ble etterfulgt av en håpløs bratt nedoverbakke, før en svingete nedoverbakke til en undergang. Her var det ganske vanskelig allerede på første runde, så jeg tenkte mitt om de neste - spesielt den siste.

Etter disse totalt fire små bakkene kom vi etterhvert til Ilaparken. Så dro løypa ned til Nidelva og over på andre siden der vi skulle løpe på den fine grusveien fra Nidarø til Bakklandet. Flatt og fint, her var det bare å kose seg. Deretter var det opp til den grusomme brosteinen på Bakklandet, over den gamle bybro og så etter hvert ut på runde nummer to.

Jeg uroet meg før start på at 10 km skulle starte mellom 13:00 og 13:09, dette hadde jeg regnet meg frem til at sammenfalt veldig uheldig med når jeg forventet passere første gang. Jeg tenkte at de sikkert hadde kalkulert med dette, og opererte med litt adskilte løyper en stund. Det var feil. Det ble faktisk verre enn jeg trodde! Jeg brukte 52:35 fram til passering, og ettersom min start gikk 12:15 traff jeg “perfekt”. Løp rett inn i veggen av 60 min + løpere, og etter Royal Garden der det etterhvert ble veldig trangt ble det helt umulig å komme forbi. Jeg gjenkjente noen av de rundt meg fra første runde, og vi vekslet noen frustrerte gloser. Før jeg oppgitt begynte å tråkle meg gjennom ved å rope “kommer på venstre”, “kommer på høyre”, “unnskyld” mens jeg forsøkte brøyte meg gjennom folkemengden. Utover mot Lademoen ble det litt bedre plass, men det kostet fortsatt mye armer og bein å løpe i fem blank tempo. Pulsen gikk opp, men jeg greide faktisk holde ganske rett tempo. Ikke spør meg om hvordan - det er en gåte for meg. Før vi dro fra Brattøra og til Pirbadet skiltes 10 km og maratonløypa, og jeg pustet lettet ut i noen minutter. Før jeg innså at de hadde en forkortet løypa og at vi skulle inn på samme spor igjen litt lenger fremme, der det var smalt og trangt igjen. Hurramegrundt for en logistikk! Hele runde to ble et eneste kaos, og jeg var så lettet da jeg dro ut på runde 3! Andre passering var på 1:45:14, og jeg innså at jeg lå fint an til 3:30 ish. Men, det har jo slett ikke startet ennå, og jeg var veldig usikker på hvor mye runde to hadde kostet.

Runde tre ble eneste stor parademarsj i glede over å kunne løpe fritt og lett. Kilometerne tikket avgårde og jeg koste meg. Været vekslet litt fra oppholds, til litt sol og så litt regn - og så alt sammen en og to ganger til. Det var litt mere publikum i løypa utover dagen også, tusen takk til alle som heiet og skapte liv! Det er gull! Gull er det også å ha egen support. Pappa og Mette langet flaske og gel til meg 2-3 steder på hver runde - så jeg trengte nesten ikke bruke drikkestasjonene. Det ble selvsagt litt kluss med dette opplegget på andrerunden, jeg så ikke de og de så ikke meg, så gelen og drikken ble forsinket - men vi fant heldigvis hverandre igjen 5 km senere. Passering tredje runde på 2:37:56, og snittiden var fortsatt veldig oppløftende. Men jeg hadde ikke sett snurten av 3:30 mannen siden kaoset på andre runden, så gikk ut fra at jeg nå lå an til en tid på 3:31-3:32

På siste runden fikk jeg følge av Jakob på sykkel, i tillegg til pappa og Mettes oppfølging. Nå var det unektelig tyngre å løpe, men det gikk egentlig fortsatt ganske fint. Jeg bestemte meg for å kjøre kontrollert helt til Ilaparken, når jeg var ferdig med de fire små bakkene for aller siste gang. Da var det også bare 3 kilometer igjen tror jeg. Nå kjørte jeg opp farten, ikke akkurat mye - men litt. På siste runden fikk jeg drahjelp av halvmaratonløpere, de første som passerte meg ved passering tredje runde løp jo altfor fort, men jo lenger ut i fjerde runde jeg kom dessto mindre ble forskjellen på tempoet mitt og deres. Da jeg nærmet meg Bakkklandet for siste gang dro 1:30 fartsholderen forbi, og jeg greide å holde han ganske bra. Før jeg løp over bybroa for siste gang så jeg på klokka og ble veldig overrasket over at det bare stod 3:28 et eller annet. For så langt er det ikke fra broa til mål, så først her skjønte jeg at dette fort kunne bli på riktig side av 3:30. Ga alt jeg hadde de siste meterne og var så glad for å snike meg under 3:30 for første gang, og overraskende nok var jeg ikke i bakken etter mål - men følte meg ganske fin umiddelbart etterpå. Sliten så klart, men mest veldig, veldig glad! Etter å ha hentet bagasjen tikket det også inn en melding fra morgenfugl og treningsmakker Asta, med gratulasjoner både på tid og plassering - for jammen fikk jeg ikke også med meg seieren i K40!

Syns dette gikk veldig fint og mye bedre enn jeg forventet. Da tenker jeg ikke bare på sluttiden, men også på følelsen underveis og hvor jevnt og fint det gikk. De raskeste kilometerne var de 3-4 første og 3-4 siste -med unntak av en helt nede på 4:35 eller noe, som kom på kaosrunden da jeg brøyta meg frem. Og andre runden er den som definitivt gir meg troa på at det går an å få skvist ut enda litt til av sitronen. Så selv om jeg kjenner på litt tomhet rundt neste maraton akkurat nå, håper jeg at sulten vekkes til liv i løpet av noen uker nå.

Støtteapparat og gjett tiden

Omtrent der dette bildet ble tatt gjettet Jakob på en sluttid på 3:32. Det var selvsagt ikke så lett for han å sjekke hvordan jeg lå an, han hadde trolig 3:30 fartsholderen langt der fremme som referanseramme. Ellers var tipsene som kom inn på 3:28 dagene før. Marita nærmest med 3:28:49!

Arrangementet

Veldig fint arrangment på mange måter. Jeg likte løypa godt egentlig, men syns kanskje man heller kunne lagt litt mer av løypa ute ved Lademoen og blitt kvitt noe av bakkene ved Ila. Men hva vet jeg om hvor enkelt eller vanskelig det er. Trondheim er en bakkete by. Uansett veldig fint både ved Nidelva og fra Brattøra til Skansen. Litt stigning er forøvrig ikke farlig, det er fint med litt variasjon underveis når man skal løpe over 4 mil. Jeg liker også egentlig å løpe 4 runder rundt 10 km, det passer godt til maratondistansen i mitt hode. Brostein er jeg ikke fan av på løp, men i en by må man bare finne seg i at deler av løypa går på disse vaklete greiene.

Logistikken med de ulike startene var etter min mening veldig dårlig, spesielt med 10 km som startet helt feil. Den burde heller vært startet 15-20 min etter maraton og ikke når 3:20-3:40 ish passerer starten. Maraton er distansen med færrest påmeldte og dermed den gruppa som er lettest å passere, spesielt etter at den har løst seg litt opp etter noen kilometer. Halvmaraton hadde ikke jeg noen problemer med, men vil anta at andre kan ha opplevd samme krasj med starten der ved passering halvveis på maraton. Starten kunne også med fordel være tidligere på dagen, jeg syns personlig kl 12 er sen start på maraton. Men her er det sikkert mange hensyn å ta når en by skal stenges av sånn.

Værbestillingen var temmelig optimal, og jeg syns også publikum var bra med. Mye var det ikke, men det tar tid å få til sånt og spesielt her i Norge.

Premiering. Her har de lagt seg på en veldig nøktern linje. Medaljen som alle får ved mål var fin, men å kun bry seg om premie og opprop av de tre beste per kjønn er litt gnient når man betaler 4-500 kr for å delta. Etter min mening. Det behøver heller ikke være flotte premier i aldersklassene, men et såpass stort løp burde kunne vie litt tid og plass til etter mål også.

Uansett - jeg kommer gjerne tilbake! Planen var egentlig å løpe halvmaraton her, så kanskje blir det halv distanse neste gang.