Ny pers på Jessheim
Her betaler man i dyre dommer for å løpe store maratonløp i utenlandet, og alt man får tilbake er slalåmløping og altfor mye folk - overalt. Så kan man heller dra til Jessheim for en slikk og ingenting. Tenke seg til. Det er sant som RemaReitan messer: Det enkle er ofte det beste.
Ok, det er selvsagt er par pluss med å dra på tur litt lenger for å løpe, men de tar jeg ikke nå.
Jessheim vintermaraton ble et godt løp for meg. Det var sykt digg å få lov til å løpe i det tempo og i den retningen som passet meg best. Altså innenfor de grensene løypa ga og beina kunne prestere. Det var som forventet lite liv og røre, men det var litt og at det ikke var mer plaget meg lite. Jeg fikk "rett i" at jeg er sterk i hue. Kanskje er det også sånn at jeg er temmelig asosial som syns det går helt "fint" å løp 4 runder og 42 km i ensomhet? Men jeg satte pris på de få samtalene løpet ga meg, og de ungene som heiet på et par steder i løypa. Ja med unntak av han fyren som bare sa hæ til alt det kloke jeg sa om at det er nå løpet begynner, og heng på så bytter vi på å dra. Ingen hjemme. Sorry.
Jeg løp store deler av løpet i ryggen eller ved siden av superspreke Vera Nystad. Hun løper i klasse K65-69, og jeg kan nok bare drømme om å løpe under 4 timer når/hvis jeg når pensjonsalder. Jeg fikk også litt hyggelig pepping av de raske halvmaratonløperne som suste forbi på tredje og fjerde runde, blant annet "motentredve" som så vesentlig freshere ut enn jeg følte meg. På siste km kom en annen bloggleser forbi og sendte meg noen hyggelig ord i farta - takk for det! Ved 40 km suste også Claus fra Treningscamp forbi og superMarianne stod og heiet som en duracellkanin. Da gjør det vel ingenting at det ellers er temmelig dødt? Forresten er ikke det helt sant, det var folk litt her og litt der - og de som var ute for å heie går Oslomaraton heierne en høy gang. Så det så.
Underveis fokuserte jeg masse på teknikk. Maraton er lett å gjøre det på, i alle fall til 25-30 km når det går sånn høvelig lett. Om tankene på teknikk hjalp på teknikken vites dessverre ikke, men det er jo lov å håpe. Det som i alle fall er resultatet av teknikktankene er fraværet av tanker om jeeez så langt det er igjen, og fytti katta så sliten jeg kommer til å bli, jeg kommer aldri til å klare målet i dag heller, og sånne konstruktive greier.
Bilde tatt i farta ved runding. Anne klager på at jeg løp for fort. Særlig. Ser jo ut som jeg står helt stille! Men det var gull å ha henne der de to første rundene, fikk gel og heiing! Anne skulle ut på halvmaraton to timer etter min start, og jeg hadde derfor luksusen med en personlig assistent på indre bane første halvdel. Etter to runder hadde jeg tatt av meg hanskene, det var veldig kaldt å løpe i dag, men jeg ble plutselig varm nok på henda. Før jeg ble veldig kald igjen, men da hadde jeg altså gitt de i fra meg. Veldig lurt. Fortalte også til Anne etter at hun hadde fått hanskene at det var kaldt, og det var ment som tips til hennes egen bekledning på halvmaraton. Men jeg innser jo at det kanskje var litt merkelig å først gi fra seg hanskene og så "klage" på at det var kaldt. Men logikken slutter å eksistere på en maraton. Sånn er det bare. Faktisk.
Jeg var i utgangspunktet sikker på at jeg skulle ta av meg ermene på den grønne genseren, og at jeg skulle forbanne den lange buksa. Jeg løper jo nesten alltid i shorts og singlet, og det gjorde jeg også på Jessheim i fjor. Men i år var jeg bare kald. Satt på gulvet i damegarderoben og bare sugde til meg varmen fra gulvet - og etterpå satte Anne og jeg varmeapparatet i bilen på fullt og så fikk vi testa varmen i setene også. Den dugde bra! Bra bil:-)
Link til reportasjen på Kondis til de som vil lese mer om arrangementet.
Men nok preik. Her er tallenes tale.
Nå er det visst sesongslutt, og da er det vel på sin plass å oppsummere hvordan det gikk med målene. Det kommer, og det blir ikke lystig! Men heldigvis ble det i alle fall litt lystigere på maraton, selv om starten i dag hang i en tynn tråd. Jeg ble nemlig sykmeldt denne uka, pga langvarig mageproblemer som følge av langvarig jernbruk. Det gjorde meg selvsagt veldig i tvil om jeg skulle stille i dag. Etter noen dager uten den grusomme jernmiksturen så har magen min retta seg veldig fint, og legen sa det var greit å gjøre alle de vanlige tingene i livet. Og det betyr løping - ikke sant? Det betyr jo også familielogistikk, og jeg er jammen ikke sikker på at løpinga er det den tyngste "jobben" av de 3-4 jobbene jeg innehar. Det er sikkert delte meninger om man skal løpe maraton når man er sykmeldt, men jeg gjorde en skikkelig vurdering og kom frem til at det var innafor legens råd. Og at det enkleste hadde vært å stå over. Ferdig snakka.
