Nordmarka skogsmaraton: Vakkert, vakkert, vakkert!

Nordmarka Skogsmaraton er virkelig et flott arrangement. Ikke bare er løypa og omgivelsene flotte, men arrangøren gjør også en super jobb! Spesielt vil jeg trekke frem alle de blide og hjelpsomme folkene på mat- og drikkestasjonene.  Det er langt færre publikummere i skogen, men det kompenseres enkelt med at de som er der er langt mer entusiastiske og hyggelige enn de i byen! Takk til alle på post, og takk til gode løpevenner som heiet meg frem; Marianne, Bjarne, Kari, Synne og Anna. Som om ikke det var nok - jeg hadde den store gleden av å bli loset inn av selveste stellompa Siw-Mette! Hun hadde varslet at hun ville stå ved Ullevålseter og heie, og jeg gledet meg veldig til å se henne der. Hadde lyst til å gi henne et saftig (jeg mener saltet) kyss da hun kom løpende i mot meg! Derfra og inn fikk jeg full service! Tusen, tusen takk:-)

Litt om løpet mitt

Jeg var tro mot planen min om å åpne forsiktig og feigt, den første mila gikk pent og rolig for seg - og den kostet ca ingenting. Det var drikke å få ved 6 og 12 km, og siden det var både stekende sol og godt med varmegrader tok jeg meg tid allerede på den første. Jeg kjente også at jeg gledet meg ganske lenge til å komme til begge to, det har blitt veldig lite trening i varme i vår - siden det har vært såpass kaldt. Ette 12 km var drikkestasjonene litt tettere, ca hver 4-5 km. Jeg tror kanskje de kunne hatt litt flere akkurat i dag, ved 28 km var det en mann som hadde gått ned til bekken etter vann, og han var nok ganske dehydrert... Jeg brukte i alle fall stasjonene godt, og fikk dynket capsen min i vann, og drakk stort sett ett glass med vann og ett med sportsdrikke. Skulle kanskje tatt mer vann, for også jeg følte at jeg til tider var dehydrert.

Løpsfeltet var ganske stort og i starten temmelig trangt (og saktegående) Etter den første mila begynte det imidlertid å spre seg godt utover, og jeg løp sammen med de samme folkene i lange perioder, men veldig mange dro i fra. Like før 15 km var det en skikkelig unnabakke, og jeg lot beina fly - da tok jeg igjen fleree av disse. Men de kom vel tilbake de neste 5 km, da vi løp inn til vending ved Helgeren. Gøy å se de beste, og hilse på alle de løpevenner som løp foran og bak meg!

Ved 20-21 km hadde jeg følge av to andre jenter, og vi pratet litt - men da jeg halvveis tenkte at nok er nok, og satte tempoet litt opp forsvant de begge to. Jeg hadde ca 2:03 halvveis, og det er jo ikke stort å skryte av, men det var jammen mange høydemeter som ble forsert også.  Etter min mening var Nordmarka på sitt vakreste her inne ved 21-22 km, vi løp forbi Kikut og hadde Bjørnsjøen og Østre Fyllingen på venstre siden. Det fløt godt og jeg bare nøt naturen og velfungerende bein. Jeg tok igjen mann etter mann her, en etter en av de som tidligere hadde sagt takk for følge på de første to milene. (Maraton begynner på 21 vettu). Folk hadde nå begynt å gå i bakkene - som her inne var veldig slake og snille. Kilometermarkeringene kom på løpende bånd, og jeg koste meg maks. Jeg følte meg hurr sterk som helst, og forsøkte å ikke tenke for mye på bakkene som ventet nærmere Ullevålseter. Tanken på at Siw-Mette ventet der, var å foretrekke. Og glad er jeg for at jeg ikke visste hvor ille de bakkene var:-) 

Høydeprofilen

For det var virkelig ille. Jeg forsøker å fortrenge hvor sakte jeg må ha løpt opp der. Flyten og selvtilliten var søkk borte, nå var det kun hard jobbing og mord i blikket inn i bakken.  Men jeg fortsatte å hente inn løpere, til tross for skilpaddefart altså. 

Etter de grusomme bakkene kom nedoverløping. Og selv om jeg ga beng i dritvonde tær, gikk det nok litt saktere utfor nå enn tidligere - men likevel langt fortere enn de som løp rundt meg. Det var latterlig enkelt å parkere folk nedover, og det dukket stadig opp nye mål å jakte på. Det var mye smerte å se gitt. Men hallo, det blir jo ikke mindre smertefullt å løpe sakte?? Best å bare få det unnagjort spør du meg!

Strekene ned er viktige opphold på mat/drikkestasjoner!

De siste 2-3 kilometerne var lange og vonde, jeg hadde bare lyst til å legge meg ned å vente på døden -  spesielt var den siste biten fra Sognsvann og ned til Lynbanen helt utrolig drøy. Denne veibiten jeg kjenner så godt, etter utallige løpeturer - I dag var det bare fælt. Holdt på å tisse på meg av overanstrengelse, selv om blæra må ha vært skrapa tom! Herregud for en galskap. Jeg lå nede etter mål i sikkert fem minutter. Så stavret jeg meg bort mot drikkebordet og etterhvert fikk jeg hentet sekken min også. Før jeg la meg ned og tøyde litt og ba til høyere makter at jeg ikke må bli helt ødelagt i beina etter den gærne nedoverbakkeløpinga mi.  Etter en times tid eller så, stablet jeg meg selv opp igjen, og videre hjem. Sjeldent har 1 km vært så langt. 

Supert, supert arrangement! Masse hyggelige folk, fikk sågar hilst på selveste Sondre, alias maratonglede! Det var hyggelig:-) Også hyggelig å snakke med Anne-Brit, Marianne, Tim og selvsagt Siw-Mette som våket over meg der jeg lå i halvsvime på gresset. Takk, takk, takk! Og jeg er fornøyd med egen innsats, selv om tiden ikke akkuret er hurramegrundt. Jeg løp inn p 220 plass eller noe, blant over 700 startende. ( 25 av ca 100 damer i mål). Det må være bra! 8. plass i klassen, med 27 i mål. Godkjent:-)

Nå er formen litt stigende. Skrubbsårene er ganske hissige, men de roer seg vel ned etter et par dager. Jeg har fått i meg masse drikke, litt mat - og jeg har vasket ferdig badene jeg begynte på i morges. Jeg har fått handlet og jeg har bonet kjøkkengulvet. I morgen er atter en dag, og listen over gjøremål er nok som vanlig litt for lang. Heldigvis er det snart sommerferie, og jeg gleder meg stort til noen dager i Dolomittene! Der blir det sikkert mulig å øve seg på mer løping i skikkelige bakker...