Følelser før maraton

I morgen skal jeg løpe min ellevte maraton, den første for året. Jeg trodde man etter hvert skulle bli tryggere på distanse og eget nivå, men jeg lurer på om det egentlig er motsatt?

Aner ikke om formen er god, middels eller elendig. 3 sjøers forrige helg spiste all selvtilliten min. Hvilket tidsmål og løpsopplegg bør jeg velge? Å gå for hardt ut er det farligste, men hvis formen er bra, bør jeg jo heller ikke rote bort for mye...

Det kommer til å bli så tungt. Dobbelt så langt som 3 sjøers, og det var altfor langt. Herlighet, hvordan skal jeg greie en hel maraton? Jeg har ikke hvilt nok heller, og treninga har vært under enhver kritikk. Hjelpes.

Trangt kommer det også til å være. Hvorfor løper jeg ikke heller bare de små, koselige løpene? Der alt er enkelt, ingen kø eller styrete greier rundt. Billigere er de også.

 Passende outfit i går

Passende outfit i går

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skal ha på meg. Hvor varmt blir det egentlig i morgen? Hvor lenge blir vi stående etter å ha levert fra oss bagasje, og hvor fort får jeg tak i posen med klærne mine etter mål. (Hvis jeg kommer til mål da) Blåser det mye?? Sol i øya?? Jeeez.

Jeg skjønner ikke en døyt fransk. Har jeg egentlig transport til start og tilbake fra mål?

Hva er egentlig poenget??

IMG_4446.JPG

Det største minuset med maraton? Alle tror det er treninga du må legge ned. Sannheten er en annen. Restitusjon! Ikke kunne løpe så langt du vil en dag du våkner til dette!! Attpåtil på en dag du har null forpliktelser og masse løpelyst. Tortur for oss som digger å jogge i solnedgang, soloppgang, palmesus og det som verre er.