Egentlig var jeg påmeldt Frankfurt maraton i år, inntil jeg fikk ryggissues og Frankfurtissues, og attpåtil oppdaget at jeg hadde meldt meg på halvmaraton i Stavanger helga etter. Det ble etter hvert veldig mange gode grunner for å droppe Frankfurt, å satse "stort" mot 3 sjøers og Nice maraton helga etter.

For planen denne helga var å besøke utflyttet Camper Lise Marit i Stavanger, sammen med Camper Gøril. Selvsagt hadde vi siktet oss inn på en helg det var løpsopplevelser å plukke med seg, og jeg hadde hørt og lest mye fint om 3 sjøersløpet. Så da ble det slik, jentehelg i november! Gøril og jeg hadde fly på fredagskvelden, uheldigvis den samme dagen det lavet ned med ganske mye hvitt fra oven. Det første snøfallet er alltid litt krevende for de som skal holde veiene åpne, og flyplassene. Så kort fortalt, vi ble en god del forsinket ut fra Gardermoen. Men, vi kom da frem etter hvert - og hadde privatsjafør Lise til hotellet. Uheldigvis for oss var det så sent at hotellet ikke kunne by på en enste matbit, og jakten på kiosk måtte begynne. Vi skulle bo på et hotell en knapp 1 km utenfor bykjernen, nærmeste naboer var politi og brannstasjonen. Det kan jo være nyttig nok, men ikke når det kommer til å skaffe seg mat. Men vi fant oss en 7 eleven som ikke stengte eleven heldigvis, så etter en liten matbit var i seng på vår luksuriøse jentesuite ikke veldig lenge etter midnatt.

For to småbarnsmødre på tur var en hel natts søvn ikke å forakte, men da jeg våknet skjønte jeg at jeg hadde drukket alt for lite kvelden før - og at jeg måtte forsøke å begrense skadene. Å pælme nedpå store mengder væske 3 timer før halvmaraton er ingen god idé, så det gjaldt å finne den gyldne middelvei. Litt usikker på om jeg greide det, jeg kunne nok med fordel drukket litt mer vann før løpet - men det er jo en hårfin balanse før en plutselig må fem ganger på do når løpet starter.

Etter en deilig frokost dro vi etterhvert avgårde mot Mosvatnet og Siddishallen, der starten skulle gå. Vi beregnet oss veldig god tid, selv om det ikke så ut til å være altfor langt unna. Resepsjonisten som vi spurte om veien mente det var skrekkelig langt, og at det ville ta en time å gå dit. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mange folk som ikke har fletta peiling på hvor korte avstandene er, som de mener man må kjøre bil til. De eneste man kan stole på for å få et rimelig korrekt anslag på avstand er andre løpere og hundeluftere. Vi fant i alle fall fram, med noe knoting, det var ca 3.5 km. Altså en enorm avstand som man på ingen måte burde begis seg ut på uten bil.

Ved start var det god stemning og orden, litt trangt ved bagasjeinnleveringa men ellers helt smertefritt. Lise hadde hentet ut startnumrene våre på fredagen, så vi trengte bare møte opp egentlig. Ved Siddishallen møtte vi både Lise og Claus, så hele fire Campere i aksjon altså! Lise og jeg løp sammen, og det var utrolig hyggelig å løpe sammen med henne igjen! Jeg har savnet å konkurrere med og mot deg Lise, gøy at du nå er tilbake etter fødsel. Og for et comeback! Vi løp sammen de første 15-16 km, jeg husker ikke eksakt når vi skilte lag - det skjedde jo også litt gradvis. Løypa gikk rundt 3 vann, veldig overraskende navnet på løpet tatt i betraktning(!). Først store Stokkavatnet, deretter Hålandsvatnet og til slutt Mosvatnet. Rundt disse vannene var det ikke direkte flatt, ei heller vil jeg kalle det småkupert. Det var rett og slett noen seige kneiker som skulle forseres.

I starten var det lett, asfalt og netto nedover, så de to første kilometerne gikk lett og med "høyt" tempo, fra 2 km ble det imidlertid kupert og grovt sett netto flatt. Det var utrolig fint å løpe på fine grusveier rundt vannene, godt med vind i mot - og regnet som var meldt lot vente på seg. Fine høstbilder å hvile øynene på hjelper alltid! Det var smalt mange steder, men feltet strekte seg raskt godt utover, så det var helt uproblematisk. Vi løp på rekke og rad, og det var alltid løpere rundt meg, uten at det ble trangt.

Jeg ser av kmtidene nå at vi faktisk løp relativt jevnt, jeg husker det som mer ujevne passeringer. Men ser nå at de "dårligste" kilometerne er knyttet til at det var mer opp enn ned, så det virker jo logisk. Jeg vet heller ikke hvor mye saktere det går å løpe på underlaget rundt disse vannene, versus hardere underlag som asfalt. Det forblir ubesvart, men jeg har en idé om at det er sammenlignbart med Frognerparken og rundt Sognsvann, når grusveiene er litt våte.

For hver kneik og bakke dro Lise fra oppover, mens jeg kom sterkere tilbake nedover. Kanskje ble det for mange harde slag på låra av dette, ikke vet jeg. Etter 15-16 km på denne måten var jeg i alle fall alt for trøtt i hodet og beina til å klare å følge Lise da hun dro i fra når løypa ikke lenger bød på nedoverbakker. Jeg hadde så lyst til å løpe i mål sammen med henne - men det var umulig å mobilisere de kreftene. Jeg følte meg sykt, sykt tung - og måtte altså bare se at meterne mellom oss bare ble flere og flere. Og jeg skal innrømme at jeg tenkte både en og to ganger på hvordan i heiteste, huleste jeg skal kunne løpe den doble distansen nå til helga.

Men vi kom i mål begge to, eller alle fire selvsagt. Lise et drøyt minutt foran meg, tiden min på 1:43:55 holdt til en 18. plass i klassen av 161 startende. Tiden er et godt stykke bak pers... men usikker på hva løypa er skyld i og hva som skyldes en evt rævva form. Det får være godkjent på en tung dag, men vet ikke helt hva jeg skal tro om maraton på søndag! Den som lever får se, det blir i alle fall en fin husmorferie med Anne:-)