2017. Året som gikk åt SKOGEN

Hva skal man egentlig si om 2017?

Det begynte med ganske mange forkjølelser og det som verre var. Jeg husker at jeg i slutten av februar telte opp antall sykedager så langt i året til å være ca 30. Jeg var stort sett ikke skikkelig syk, bare hanglete. Og hver gang jeg forsøkte å starte opp trening, fikk jeg en ny midt i trynet. Jeg burde jo skjønt hvor det bar.

Etter flere mislykka forsøk på å starte treningsåret 2017 kom jeg etter hvert i gang, men jeg var altså bakpå fra start. Jeg løp ikke de vanlige sesongåpningene i april, det var altfor tidlig i for meg - min sesongdebut var Gøteborgsvarvet i mai. (Jeg løp også Holmenkollstafetten, men det teller liksom ikke). Jeg var nesten 10 min bak persen min på halvmaraton, og det er jo temmelig mye! På den annen side hadde jeg fryktet at det stod enda dårligere til, så helt krisestemning var det likevel ikke. Planen var at alt skulle gå så meget bedre etter dette. Oh the irony.

I juni arrangerte jeg Gaustadløpet for tredje gang, og jeg deltok i Sommernattsløpet for andre gang. Jeg kjenner at jeg ikke har veldig lyst til å si noe særlig om Sommernattsløpet akkurat nå. Annet enn at det burde jeg nok ikke løpt. Formen var stadig rævva og i tillegg hadde jeg en begynnende skade i året, som jeg fikk skikkelig fyr på. På mange måter var Sommernattsløpet sesongavslutningen min. 1 måned etter sesongåpningen.  

Sommeren gikk med til å trøstespise sjokolade og gråte. Jeg prøvde meg som syklist, men la opp etter GK og HK opp. Jeg holdt litt lenger som kajakkpadler, men så var ferien over og treningsstudiolivet i kombo med skauen tok over. I september kunne jeg jogge så smått igjen. Men aldri langt, og maks annenhver dag. Jeg løp et par SRM, Veteranløpet og Oslos Bratteste med guttungen, det var litt mer enn låret egentlig tålte. Fort gikk det på ingen måte, men det ble litt i overkant på mengden for låret. I oktober deltok jeg på Rosa Sløyfeløpet, noen flere SRM, Hytteplanmila og Halloweenløpet - foruten førstnevnte var det som fartsholder og motivator for guttungen.  En kan godt si at løpehøsten ble en god del annerledes enn hvordan den pleier å være.  Men ikke så galt at det ikke er godt for noe: Dette var høsten jeg fikk niåringen interessert og glad i løping, og jeg håper vi får flere turer sammen til våren (som jeg gleder meg over middels til). Han oppleve masse mestring, nye perser og løpeglede - vi hadde også mange fine samtaler mens vi løp.

I november deltok jeg i Silva Night run - og så var sesongen 2017 helt ferdig - og jeg hadde egentlig bare akkurat kommet i gang:-)

Lyspunktene har det altså ikke vært flust av i 2017. Det mest positive er at guttungen vil løpe med meg, og at jeg havnet omtrent på topp 10% på både Rosa Sløyfe løpet og Silva Night run tiltross for null trening. Det er ganske snålt i grunn! I tillegg er det jo bra at skaden ikke var permanent, men at jeg nå er i gang og snart er på normal treningsbelastning. I tillegg har skaden gjort meg mye flinkere på styrketreningen! På mange måter lover det godt for 2018 - men klok av skade ser jeg ingen grunn til å se for lyst på livet. Plutselig kommer slegga i mot meg igjen. Gudene vet om jeg har øynene åpne og kan dukke. Inntil den kommer skal jeg legge sten på sten, så får vi se om det blir noe av sesongen 2018. Jeg skal være beredt hvis den er ment for meg!

Er visst blanda inn sykling, elipse og padling i grafen - løpemessig er det nada i 3-4 mnd.

Strava sier forøvrig jeg løp 1.457 km i fjor, omtrent 1.000 km mindre enn 2016. Det er vel greit nok når man trekker fra alle de ødelagte månedene.

Forresten så har jeg nå endelig blitt sterk nok i kjernen til å stå på hodet uten vegg. Plutselig fikk jeg det til! Hurra for det! Neste challenge er å få til en litt mer overbevisende bro:-S